Paal:
Velkommen til Alveskog - Sjelens stemmer.

Sist, så snakket vi litt om sårbarhet, og vi skal fortsette på det temaet i dag med sårbarhet i forhold, 
og vi har med oss en gjest som heter Thomas Myrseth.

Velkommen!

Thomas:
Tusen takk, så hyggelig.

Paal:
Veldig hyggelig.

Thomas:
Ja.

Kine:
Ja, Jeg er nå også med, som sist gang, så, jeg gleder meg på dette.
Skal jeg begynne?

Paal:
Du kan godt begynne.

Kine:
Jeg kan begynne litt.
Jeg tenker at vi kan jo begynne litt sånn generelt om sårbarhet.
Vi snakket jo litt om det sist.
Tenker vi fortsetter litt på den, fordi det er jo litt vesentlig det vi snakket om sist og, og dra med oss bare det inn i parforholdsspørsmålet og. Kjempeviktig, tenker jeg.

Thomas:
Spennende tema dere har valgt da.
Har vi god tid, eller?
Det er et stort, stort tema vi skal snakke om.

Paal:
Det tar den tiden det tar, tenker jeg.

Thomas:
Spennende.

Kine:
Vil du si noe om hva du har med deg, på en måte, i forhold til utdanning og...

Thomas:
Jeg kan presentere meg selv litt ja?
Ja, det er lov.

Kine:
Det er lov.

Thomas:
Veldig trivelig å få bli invitert i en sånn podcast da, det synes jeg; det setter jeg stor pris på.
Har rundet 40 år, og så har jeg fire jenter, og vi har bosatt oss på Kjerknesvågen på Inderøy.
I utgangspunktet, så hadde jeg lyst til å gå musikk, danse og drama, når jeg gikk på ungdomsskolen.
Det var min... Jeg opplevde at det bodde mye inni meg, som hadde lyst til å ut.
Jeg var nok en liten bajas, og tullet og tøyset mye, men jeg kom ikke inn; 
det var vanskelig å komme inn det året, så det ble kokkelinja i stedet.
Det har jo ført til en del interessante jobber, både på hav og land, og siden da 2016, så har jeg vært fast på sjøen.
Jobbet på ulike båter, både i offshore og i fiskerinæringen.
Og når du jobber på sånne type båter, så har du en del fritid.
Så vi har hatt en sånn type turnus der vi jobber fem uker, så har vi fem uker fri.
Og i de fem ukene så har jeg hatt en interesse for å utvikle meg selv.

Og det har jo da vært...
grunnen til at jeg har ønsket det har jo handlet om at det ikke har vært bare enkelt å være meg. 
Både som mann, partner og pappa, og ja, de ulike rollene, så har jeg opplevd at det er mulig å utvikle seg, og kanskje få det bedre inni seg selv.

Så da startet jeg på en reise på EQI, en treårig EQ-terapi utdannelse.
Kom inn der, dørene ble åpnet, der sto det 20 stoler og en ring, og så var det Kleenex på midten.
Skjønte ganske fort at her skal det både snakkes og gråtes, og det gjorde vi i tre år.

Etter det så...
Det er jo i utgangspunktet en alternativ utdanning, selv om mange av de utdanningsformene i det offentlige ligner veldig,
så fikk jeg interesse for en akademisk utdanning etterpå; så jeg holder på med en psykologisk utdanning i tillegg.

Så det var litt om meg da.

Paal:
Kan du kanskje si noe om hvordan vi kan dra sårbarhet inn i den EQ-verden?
Eller kanskje først, fortell litt om hva EQ egentlig er?

Thomas:
Ja, EQ står jo for emosjonell intelligens, og det er noe med... 
Det sies da at hvis man har en høy grad av EQ, så evner man å se ifra hjertet.
Det ble iallefall noen av de tingene jeg plukket opp på det studiet som var veldig inspirerende, godt sagt.

Når en vanlig uke på EQ da, som elev, så har vi først en innmelding.

Jeg, for min del, startet jo på toget på Røra, på tur nedover til Skøyen, der EQ-instituttet ligger, og kjente på en klump i magen, og kjente at det begynte å dukke opp en del ting i kroppen.
Det var kroppen som forberedte seg på at, nå, kommer det et tid og et rom hvor jeg har anledning til, 
hvis jeg tør, å sette ord på hvordan det er å være meg.

Og ofte er det nettopp det spørsmålet vi får i starten, i den innmeldingen: 
'Hvordan er det egentlig å være deg i dag?'

Og da husker jeg jo at det var en del slike, det vi kaller verneskjold, som dukket opp i meg, beskyttet meg veldig; 
Jeg turte ikke å, kall det; 'kle meg naken og vise mine sår', så jeg satt stort sett alltid og lyttet til alle de andre hadde pratet,
til at jeg måtte, alle kikket på meg, da måtte jeg si noe om hvordan det var å være meg, da.

Så i EQ-sammenheng, så er sårbarhet på en måte, en, hva skal jeg kalle det, da?
'Tørr vi å vise sårene våre?'

Så sårbarhet har jeg en erfaring av at er en vesentlig nøkkel, all den tid vi ønsker å gjøre noe med det som banker på i kroppen vår.
Og jeg tenker jo at det som banker på, handler jo om det levde livet, og mye av det vi har opplevd, det vet vi jo fra all traumeforskningen og sånne ting, de snakker jo om alle de opplevelser som vi kanskje ikke fikk integrert, at de var litt for store for oss, så sitter det på en måte litt fast som en uforløst hendelse.

Det er iallefall litt grunntanken på EQI, at det er det vi legger til rette for å se nærmere på, på EQ.

Og hvis vi skal klare det, så er den sårbarheten, å legge de der verneskjoldene og den tryggheten, den beskyttelsen til side, sånn at vi kan, litt etter litt, meter for meter, tørre å sette ord på hva som skjer inni meg, i form av tanker og følelser.

Kine:
Du bruker ordet verneskjold.
Hva fikk dere forklaring på at et verneskjold er?

Thomas:
Ja, vi har flere typer verneskjold på EQ.
Vi kan jo snakke litt om det; jeg vet vi skal snakke litt om EQ i neste podcast, så kan vi gå litt nærmere, spesifikt, opp i oppbyggingen av den teorien på EQ.
Men dere snakket litt om det i forrige podcast, den har jeg jo hørt på.
Veldig fint, synes jeg dere satt ord på det med masker.
Og vi har ulike masker, som dere snakket om, i ulike relasjoner og sammenhenger, både på jobb og privat, og sånne ting, og noen av de vernskjeoldene opplever jeg beskytter oss da i ulike situasjoner, uten at vi trenger gå nærmere inn på det.

Kine:
Det kan jeg jo absolutt relatere til at det med å ha verneskjold, og det å fungere i verden uten et verneskjold kan være ganske tøft.
Det blir en litt sånn; 'hit, men ikke lenger'.
Du får komme til det jeg viser deg, og noe mer enn det, får du ikke.
Og det tenker jeg jo at vi har med oss litt alle sammen.
Jeg tror det ligger litt sånn latent i oss da, om det er noe vi har hatt med oss fra barndom; det tror jeg faktisk veldig mye på.
At det er en ting vi lærer ganske tidlig, og så tenker jeg at vi drar med oss dette her, ut fra hva vi har opplevd i livet.
Og det trekker vi fort med oss inn i forhold.
Og da tenker jeg at da er vi litt tilbake til det vi skulle snakke om i dag, i forhold til sårbarhet i parforhold.
For det er noe med å kanskje senke dette verneskjoldet og la partneren din få se hvem du er, som kan være veldig skremmende.

Jeg og Paal snakket litt rundt dette før du kom, og snakket om det å se partneren sin sårbar, og det trenger ikke å være bare enkelt.
Jeg tenker det at, når vi skal ta egen erfaring på det, så hadde vi en episode der Paal fikk terapi av deg.
Det var Paal sin første terapi, og jeg skulle bare observere.
Og jeg husker det, at når han knakk sammen, når den terapien virkelig tok tak i hans sårbarhet, så opplevde jeg det, at for meg skjedde en slik, det kom en litt slik, en litt latter, en litt slik usikker latter, og jeg kjente jo med en gang at, i meg, så skjedde en stor ting.
Jeg kjente verneskjoldene mine kom litt sånn kjapt, og så kjente jeg at i neste sekund, så hørte jeg meg selv si, 
"Ja, men hallo, hvorfor ler du?
Hva er det med å se han så sårbar nå, som ikke du takler, eller som ikke du håndterer noe godt?"

Og det jeg fikk resonnert meg frem til, var faktisk det at, jeg hadde så mye ting som jeg hadde lært at en mann skulle være, og så kom jeg i en setting der han var alt annet enn mine forventninger av en mann, og så fikk jeg masse verneskjold, fordi jeg kjente at dette ble ubehagelig, så så jeg hans sårbarhet, og så tenkte jeg med meg selv, 
"Nei, men nå mister jeg alle disse tingene som jeg har i mine tanker om hva en mann er."
Til neste sekund der jeg tenkte, "Ja, men hallo, se hva som skjer!
Så fint det faktisk er at han kan få lov til å være sårbar i mitt nærvær, føle seg så trygg på meg og på deg som terapeut, og så dele helt åpent."

Og da snakker vi rå sårbarhet, altså, skikkelig.

Thomas:
Wow, ja, det høres ut som det var en stor opplevelse for deg, å sitte og se på den terapien.

Kine:
Ja, det er en sånn ting som jeg tror at veldig mange, litt sånn stereotypisk, at vi tenker at menn skal være hard, kanskje litt følelsesløs, kanskje at det maskuline er så fremme.
Så når det tredde litt tilbake, og sa det, at "nå må jeg bare få lov til å være meg, det lille barnet, og det i meg som faktisk sliter," det var en stor ting for meg.
Når jeg så forbi alle mine egne blokkeringer, så ble det veldig sterkt.

Thomas:
Kunne det da være slik, at han ble enda mer attraktiv for deg, etterpå?

Kine:
Etterpå, når jeg kom forbi mitt eget, og det kjente jeg veldig mye på.
Mitt eget var det første som kom.
Det var en sånn, "Nei, hit med det, ikke lenger.
Nei, du får ikke inn her.
Nei, for nå bryter du ned alle mine ting, og det takler ikke jeg", 
og det var jo mine 'beliefs' eller mine måter å tenke på, i forhold til hva jeg har lært.
Og det var sterkt, altså.

Det var sterkt, og det var veldig lærerikt, den prosessen.

Jeg tror kanskje det at, sånn som det er i dag, så tenker vi at det med sårbarhet, det å være seg selv og litt sånne ting, det er kanskje noe vi tenker at det er enklere for oss damer, og som sagt, at menn blir litt den hardere utgaven.
Og det var derfor jeg ville at vi skulle ha det med sårbarhet i forhold, da, fordi at det har så mye å si for bygginga i et forhold.

Jeg vet ikke, hva du tenker Paal.

Paal:
Ja, jeg er absolutt enig.
Det å vise sårbarhet, og å vise hvem man er, fullt og helt, tenker jeg, det er forutsetning for at man skal forstå hverandre ordentlig, kjenne hverandre ordentlig, og klare å ha den nære relasjonen.

Kine:
Du har jo litt erfaring med at det er vanskelig å åpne.

Paal:
Ja, veldig.
Jeg har jo direkte hatt kommunikasjonsproblem som har vært så store at halsen låser seg.
At jeg får ikke ut lyd.
Så det har absolutt vært noe jeg har måttet jobbet mye med.

Kine:
Har du kjent på at det er, på en måte, at du har satt opp de her verneskjoldene som vi snakket om?

Paal:
Ja, ja, ja.
Jeg har jo gått hele livet, med store, store skjold, kanskje mye større enn jeg selv har vært klar over.
Man er jo egentlig ikke klar over dem, før man begynner å jobbe med seg selv.
Men ja, det har absolutt vært mye skjold.

Kine:
Nå kan jo jeg si at jeg er så heldig at jeg har dere to her nå, fordi for meg, og jeg tenker litt for lytterne våre, som kanskje sitter og hører på og kanskje kjenner seg litt igjen i de her tingene, så tenker jeg det er så viktig å få et mannsperspektiv på hvordan det er for dere.

Og når dere har hatt litt terapier, og sånne ting, og fått kjent på det med sårbarhet, så tenker, jeg da bryter vi litt, kanskje litt det stigmaet om at "dette gjelder mest damer."

Thomas:
Ja, og så tenker jeg at, en ting som har vært veldig viktig for meg, eller som blir mer og mer viktig, er at det lønner seg, liksom, det å tørre å være sårbar, og tørre å sette ord på hvordan er det å være meg, i møte med deg nå.
Det er kjempeskummelt.

Jeg opplever det, til og med i dag så kan jeg oppleve det i relasjoner, at det er kjempeskummelt noen ganger, fordi;
noe av det første vi lærte på EQ, var at måten du blir møtt på som barn, de første 6 leveårene, gjenspeiler seg veldig i hvordan du møter deg selv og andre når du blir voksen, hvis du ikke får anledning til å bli bevisst det og gjøre noe med det, da.

Og det forklarer jo, nå som jeg holder på i denne psykologi-bobla og, Bowlby og hans tilknytningsteori sier jo veldig mye om konsekvensen av en utrygg tilknytning.

Så hvis vi ser på det, enten i terapirommet eller i gruppeterapirommet, eller hjemme i stua, som par;
hvilken erfaringen har jeg fra før av, med å bli møtt på en trygg måte, når jeg viser mine sår.

Og det tror jeg vi kanskje kan kjenne oss igjen i, at det var ikke alltid at det enten var tid eller sted, eller anledning til å bli møtt på de tingene vi gikk rundt og bærte på.

Og det er jo det Gabor Matteo, jeg er veldig glad i han, en traumeforsker, som forklarer traumer på en enkel måte.

'Har du noen gang opplevd noe som du synes var vanskelig?'
og ja, det har jeg kanskje gjort.

'Ok, hvem var det du pratet med?'

'Ingen.'

Da er det nettopp det som er starten på et traume.

Og det kan jeg se, veldig mange...
Eller, i den EQ-reisen, så møtte jeg veldig mange utgaver av lille Thomas, som sto fast i en situasjon som var kjempestor, men det var ingen der, og jeg tror ikke det var med vilje, men det var ingen der som hadde anledning til å se, høre og møte meg på det som jeg opplevde.
Og det lager jo de sårene i oss.
Når vi da som voksne, i et parforhold, skal begynne å vise de sårene til hverandre, uten en sånn genuin opplevelse, at;
"Å, jeg er vant med at jeg blir trygget på det.
Det er trygt for meg å dele hvordan det er å være meg."

Når vi ikke har den tryggheten, så blir vi jo usikker og redd, og hva har vi i stedet da?
Da beskytter vi oss, eller så, hvis det begynner å banke på ganske hardt, så er det sinne, i stedet, som kommuniserer.

Paal:
Når du sier det, at man ikke har blitt møtt som barn på en hensiktsmessig måte, eller ikke i det hele tatt, og man drar med seg det inn i voksenlivet, hva kan man gjøre for å endre på det?

Thomas:
Ja, det er jo litt det den EQ-reisen handler om, da, at vi legger til rette for...
Du har jo prøvd det i en EQ-terapi, å lukke øynene, og vi spør: "Hvordan er det å være deg i dag?"
Mange måter å gå inn i kroppen på.
Så tenker jeg at, min største oppgave, da, som terapeut i det rommet, er å være den tryggheten du ikke hadde på det tidspunktet.
Er det en ting jeg stoler på, så er det at kroppen din vet veien, at hvert traume i kroppen ønsker å bli møtt.
Det er derfor vi har de der symptomuttrykkene, uten å gå nærmere inn på det.

Så et hvert sånn traume, en hver opplevelse, har jo et håp om å bli møtt.
Hvis vi da klarer å bli møtt med... Hvis jeg, som din terapeut klarer å skape det trygge rommet, slik at kroppen kjenner at, oi, nå er det faktisk trygt nok til at jeg kan fortelle hvordan dette her er for meg.
Da får du grått de tårene, du får ropt de ropene;
vi bruker boksepute, så hvis du kjenner på at du har et enormt sinne som du ikke fikk ut.
Jeg kan for eksempel huske på i enkelte situasjoner som barn, jeg tror ikke mamma og pappa gjorde det med vilje heller, men det var ikke alltid tid og sted for å være sint for meg.
Og da tror jeg...
Enkelte ganger så kunne jeg da få beskjed om, at "Nei, hvis du skal være sånn, så kan du gå på rommet."

Jeg tror ikke det var noe sånn bevisst fra deres side, at de skulle undertrykke mine følelser.
Men det skjedde,iallefall, at i det øyeblikket hvor jeg ble sint, så ble det komprimert, og det satt seg fast i kroppen min som en uforløst opplevelse.
Så gjennom denne EQ-terapien, så har jeg da funnet den gutten, og han har, jeg kan love deg, ropt og kauka og grått det som han den gang egentlig hadde lyst til.

Kine:
Sterkt, tenker jeg.
Jeg tror vi mange kanskje kjenner litt på den, og kan kjenne oss igjen i den.
Vi som er oppvokst på 70, 80-tallet, vet at det var en litt annen måte å tenke på, i forhold til oppdragelse.
I dag har vi jo mye mer fokus på at barn skal sees og høres, men kanskje har vi ikke helt de rette forutsetningene for å møte på den rette måten.

Og så er det litt sånn, at vi drar med oss erfaringen fra forhold.
Har vi hatt flere forhold så vil vi trekke med oss det.
Og så skal vi da komme til en plass i livet der vi er i et stabilt forhold, kanskje, og så begynner det her å piple litt, og man kjenner på det at;
nå kjenner jeg at det er noe som står å banke på.

Og så kan det bli litt problem, i forhold til hvordan jeg være meg nå, med en partner.

Vi snakket litt om det i går, jeg og du, i forhold til at de første årene du er i et forhold, så er du den pynta versjonen av deg selv.
Så det vil som oftest ta noen år før du faktisk begynner å senke 'guarden' din såpass mye at skjoldene forsvinner, den pynta versjonen forsvinner, masken forsvinner.
Og da er det så naturlig, at det begynner å banke på.
Jo tryggere man kjenner seg i forholdet, jo mer vil man kjenne at, "Ok, nå bobler det noe i meg."

Det kan være en liten ting; det kan være en liten uoverensstemmelse i parforholdet, som kan gjøre til at her kommer det en trigger.

Trenger ikke å ha noe med selve forholdet å gjøre, men det kan rett og slett være at;
"Ok, du gjør noe nå som jeg speiler i meg.
Kjenner på at dette her trigger meg kjempe masse."
Og så tror jeg at i veldig mange settinger da, så skyndter vi oss å bare lukke igjen, og tenke at;
"Nei, det her skal ikke jeg dele.
Her kan ikke jeg være meg."

Og da tenker jeg, det er så viktig da, å tillate seg selv og få lov til å si;
"Vet du, nå må vi starte på null."
"Ok, nå må vi sette oss ned, og ta den gode praten."
"Jeg må få lov til å være meg, du skal få lov til å være deg,"
og ta imot hva enn som kommer.

Hvis du kjenner det trigger også, så pust.

Tenk, som så, at;
"Ok, nå er du på et sted i deg, som kanskje ikke er så godt.
Klarer jeg å ta imot deg nå?
Klarer jeg å være der for deg nå?"

Og hvis du kjenner, jeg på motstand, så tenker jeg, pust gjennom det også.

Paal:
Der er vi jo litt inn på noe, et tema som vi skal ha senere, som er det om reaktivitet VS responsivitet, der man enten lytter og reagerer, eller lytter for å forstå; som er to vidt forskjellige måter å lytte på.

Kine:
Jeg tenker jo, det er så viktig, som partnere, tenker jeg, det er veldig viktig det med å møte, uansett hvor vondt det er.

Thomas, du rekker opp fingeren.

Thomas:
Jeg synes dere er inne på noe som er kanskje kjernen i årsaken til at vi kjenner, at;
"Nei,dette gidder jeg ikke mer."
Og så velger jeg heller å være for meg selv, eller så finner jeg en annen partner.

Veldig godt sagt, synes jeg av dere begge to.

Når du skisserer, som du sier, at;
"Nå må vi sette oss ned, nå må vi prate om dette",
så synes jeg det høres ut som en voksen handling.
Og en av de utfordringene for min del, i et parforhold, er jo at mange av de sårede barnene i meg vekkes til livet.
Da blir jeg, i stor grad, det sårede barnet, og det barnet reagerer ikke slik.
Det reagerer med flukt; det er redd for å bli avvist.

Det er kjempe... Ja, jeg får en sånn fluktgreie da.
og jeg tror nok at det er, ja hvordan skal man komme seg dit, at man klarer å ta et voksent valg, som et par.

Jeg har jo, ikke for å utlevere min egen partner, men jeg synes at jeg har en samboer hvor vi begge to har en forståelse av verdien av at vi begge utvikler oss sammen.

Og vi siterer litt bøker på den podcasten her, gjør vi ikke det da; 
Eckhart Tolle har jo skrevet en del flotte bøker, og han sier det at, personlig utvikling, han fremsnakker det, da.
Og hvis begge to i en relasjon, tar sin egen utvikling på alvor, så oppstår det magi, og det blir spesielt synlig i parforhold.

Og det må jeg si meg enig i, selv om det ikke er en rett fram linjeprosess, så går det veldig opp og ned, fordi det handler litt om at i mitt møte med deg, da, som partner, så kan det skje ting med meg, altså, min bagasje kommer til syne gjennom den speilingen vi snakker om, samtidig som du også har din bagasje synlig.

Da er det kanskje, sånn som vi liker å tenke noen ganger på EQ, to voksne barn som skal samarbeide om mye uforløste følelser og tanker.
I de situasjonene, så begynner vi jo å krangel og si og gjøre ting som ikke er hensiktsmessige, hvis målet er å løse problemet iallefall.

Så der har vi, i vårt parforhold, funnet ut at hvis det oppstår, så tar vi en pause til at vi har roa oss ned, og det lille sårede barnet roer seg litt ned, så får du evnen til å være litt rasjonell igjen, og litt voksen, og så sier du, 
"Oi, det var dumt at det skjedde."

Men viktigst av alt, hva handlet det om?

Hva handlet det om det som skjedde med deg der, det som skjedde med meg her.
Så kjempeviktig det med sårbarhet, at man husker på at når vi står der og det koker som verst, så er ikke forutsetningene for å ta den gode praten egentlig til stede, iallefall ikke hvis det er hendelsene i de tidlige årene våre som roper høyt inne i oss, for da er vi to voksne barn som står og skal, ja...

Paal:
Men som du sier, hva handlet det om?
Det er jo da en gylden mulighet til å bli 'klar over' og 'gjøre noe med', vil du ikke si det?

Thomas:
Absolutt.

Vi har jo en sånn...
Det var litt interessant under det studiet, for vi får jo anledning til å ta med oss, det er jo den innmeldingen sant, hva har skjedd siden forrige samling, og da er det jo, da ligger jo på en måte de opplevelsene, ubearbeidede opplevelsene, ligger jo lagvis i oss, opplever jeg.
Og det som er mest modent, eller det som kanskje trenger minst trygghet, eller det som roper høyest, det kommer først.
Og så får vi anledning til å sette ord på det, og gjøre noe med det, og spørre oss selv hva det handler om, i den praten vi har i den gruppa på skolen.
Så ja, det blir dag en, ja, da alle sammen får anledning til å få en sånn innmelding.
Og så går det et par dager der vi får, og gir terapi, etter hverandre.

Så vi kommer i gang ganske raskt med å hjelpe hverandre med å forløse de ufølte følelsene og opplevelsene.

Så har vi en utmelding på slutten, der vi sier noe om hvordan det er å være deg nå.

Og min erfaring er at da er jeg på en helt annen plass enn der jeg var når jeg kom første dagen.

Når jeg da kommer hjem, da tør jeg, i de aller fleste tilfellene, å være sårbar og si noe om, "Oi, nå vil jeg be om unnskyldning for det jeg sa, eller det jeg gjorde," fordi det handler om dette.
Og da blir det litt sånn, "Aha," i det parforholdet, og så smuldrer det kanskje opp da, hvis ikke det også har flere lag, da.

Paal:
Spennende!

Thomas:
Spennende prosess, ja, og aller mest verdt det, krevende men verdt det.

Jeg tror det er veldig mange i dag, som, uten at jeg skal sette noen i noen som helst form for bås, men jeg tror det er mange som, mye flotte par, mange flotte ekteskap som kanskje, at de hadde ikke måttet gått ifra hverandre, hvis man hadde hatt noen verktøy da, til å sette ord på hva det som foregår mellom oss, handler om.

Og der er nå min anbefaling å oppsøke EQ-instituttet, for å få noen av de verktøyene.

Kine:
Tenker det, vi som har den litt erfaringen med å få EQ-terapi, så kan jo jeg si det med en gang at; for meg så gjorde jeg det mer enn psykologi.
Men det er kanskje litt fra person til person, hvor det møter mest.
Men jeg tror der jeg lærte mest, iallefall i forhold til sårbarhet, det var når jeg fikk observere han få terapi.

For det er en ting å kan takle sin egen sårbarhet, når man sitter for seg selv i en terapi, men det er noe annet å sitte og se partneren få terapi; det å se noen andre bli så sårbar i en setting, som kanskje ikke er de her normale sårbarhetshendelsene.

Det var som jeg og Paal snakket om sist; Er du i en begravelse, så er det naturlig at du ser partneren din sørge, hvis de har mistet noen.

Det blir litt sånne naturlige plasser, der du forventer at der, for eksempel, kan en mann være svak.
Men å se i terapi, og man kan kanskje si, "Ja, da vil det kanskje være naturlig," men det er faktisk ikke så veldig naturlig.
Jeg tror det er veldig raskt at de her sperrene, og de her blokkeringene gjør det at vi kanskje bare toucher så vidt på det med sårbarhet, og så kjenner vi, at "Nei, dette ble for ubehagelig for meg," og så lukker man, og så kommer man kanskje ikke noe lenger.

Så jeg anbefaler iallefall EQ-terapi, for det var det som, på en måte, snudde meg på en del tanker.
Det å få det selv, og det å observere deg, Paal, det var stort.

Thomas:
Så er min erfaring at jeg har alltid trengt hjelp, fordi når jeg blir urasjonell og blir det lille barnet, så trenger jeg at en annen voksen kan være den voksne.
Og det opplever jeg i den dynamikken mellom meg og samboeren min, også.
Så hvis jeg ønsker å prøve, å øve meg litt på å være sårbar, og sette ord på hvordan det er å være meg, så har ikke jeg noe garanti for at det er rett tid og sted for henne.
Det er heller ikke noe garanti; det kan godt hende at jeg toucher borti noen av de triggerene hennes, og så får jeg da en opplevelse av å bli avvist når jeg prøver å sette ord på det.

Det er jo det som er så fint med å kunne...

Nå er jo ikke EQ-terapien, nødvendigvis, en sånn, de roper ikke høyest om parterapi, kanskje.
Men jeg vet at det er mange av de EQ-terapeutene og lærerene der, som gir parterapi, og da er det spesielt sånn som, ja det er flere måter å gjøre det på, men spesielt den måten dere har der man man har den voksne, trygge i rommet.
Og så kan dere begynne å sette ord på ting, hver for dere.

Og det gjør vi jo ikke noe om...
i dette tilfellet endte det jo med at Paal da fikk en terapi, og kollapser, fordi...
Det presiserer vi som terapeuter, at vi klarer å holde hele vektet din og tåle absolutt alt det som kommer ut av kroppen din her nå, alt det kroppen din ønsker å komme med, om det er slag i gulvet, om det er roping, kauking, skriking.
Vi tåler absolutt alt, det er det vi er trent på.
Så slipper du, Kine, å være den som skal møte han på alle de reaksjonene.

For nå har dere jo sagt litt om deres historie, begge to, og det er jo ikke sikkert at voldsuttrykk da, hvis vi kan bruke det ordet, fra Paal, er noe som går u... Jeg vil tro at det er kanskje noe som trigger deg.
Så derfor er det så fint at det går an å ha en tredje person i rommet.

Så jeg vil jo fremsnakke det å snakke om sårbarhet i et parforhold, men jeg vil også fremsnakke det å be om hjelp ifra noen som kan være den, om så, iallefall, første gangen da, slik som det var for dere.
Investere litt i det, det er ikke all verden til investering, som en sånn veiviser da.

Paal:
Absolutt.

Kine:
Jeg tenker jo at, hvis det er så ille da, at begge parter blir trigget i møte med hverandre og.
Det å be om hjelp der, det er litt sånn alfa omega, istedet for å kanskje tenke at;
'Nei, nå blir dette så uholdbart for meg, at nå rømmer jeg.'
Det kan man jo ofte se. Man kan rømme både fordi at partneren blir sårbar, og kjenne på at nei, det takler ikke jeg.
Og da tenker jeg, det finnes så mye hjelpemiddel da.

Thomas:
Ja, så er det... Alle de parene, som kommer inn på det kontoret, et kjempepotensiale,
det vet jo vi, at hvis de får anledning til å utvikle seg, og kle av... 
Det så vi jo på EQ og, det kommer inn ulike folk der, med ulik bakgrunn.
Med alle faglige bakgrunner, all slags etnisitet og sånt og.

Så når vi alle sammen, i løpet av de tre årene, får muligheten til å kle av oss alle de lagene med personlighet og de verneskjoldene vi har, så er vi jo det samme.

Det blir en intens, god, nestekjærlighet i den gruppa etter hvert da, og den kjærligheten tror jeg vil vises også.

Og kanskje er det den Eckhart Tolle snakker om, den magien i parforholdet, som blomstrer da.

Kine:
Jeg tenker jo, sånn...
Nå vet ikke jeg hvor vi ligger, sånn tidsmessig?

Paal:
Vet ikke.

Kine:
Men jeg tenker nå det, at det var en ting til jeg ville nevne, og det var jo faktisk det at på denne veien her, med å jobbe med oss selv og jobbe med parforhold, og det med å være sårbare, så tenker jeg at veldig mange av oss har barn som kommer etter oss.
Og vi trår litt veien for dem også, i forhold til;
Møter vi oss selv så møter vi de her barna godt.
Kanskje på en litt annen måte enn oss som har vokst opp noen år før.
Og det tenker jeg, er en viktig bit, tenker jeg.
Å ikke være redd for å vise de her barna og, at det å være sårbar er greit, at mamma og pappa kan være sårbare, men vi er en god støtte.
Det tenker jeg er en kjempeviktig ting å ta med seg.
At, klarer man å gå den veien med seg selv og partneren sin, så vil man bli en helt annen støtte for ungene.

Thomas:
Der har vi jo noen individuelle forskjeller, vi mennesker, uten at jeg skal fremstå som at jeg vet mer enn jeg gjør.
Men min erfaring, iallefall, hvis jeg kan snakke utifra meg, så er en av de største utfordringene i møte med meg, det er mitt eget ego.
Jeg har en erfaring, eller opplevelse, av at; jeg bruker å si det på denne måten, at når jeg kom til verden, så var jeg først i ni måneder inni magen til mamma, det var også en del av livet mitt.
Og så kommer jeg ut i den virkelige verdenen, og noe av det første jeg får det er en kurv med navnet mitt på.
Alle sammen snakker navnet mitt; det er noe av det første jeg hører.
Oppi den kurven så samler jeg da, frivillig og ufrivillig, en del sannheter om meg og alt det som er rundt meg.

Og det er jo veldig arv- og miljøbasert, fordi hvis jeg er i et miljø som har et veldig negativt syn på det å snakke om følelser, eller kanskje ikke negativt heller, men vi bare snakker ikke om det, fordi vi er ikke vant med det, vi har aldri gjort det, så vil jeg formes litt etter det.
Og da... Dere snakke om 'beliefs', eller sannheter.

Så vil jeg ha et ego, og der er vi inne på Eckhart Tolle igjen, som sier at; egoet er beskytteren av alle de sannheter vi lever etter, og er det en ting egoet er veldig redd for, så er det å gi slipp på de sannhetene, eller å dø da, gå i oppløsning.

Og det er jo egentlig...
Egoet skal jo være her for å beskytte oss.
Det er jo noe vi har for at vi skal beskytte oss for...
Det er jo et urinstinkt vi har.

Men jeg tenker, at det er det som melder seg først, for min del, når jeg skal gjøre noe jeg ikke gjør fra før av.
Hvis jeg ikke er god på å snakke om følelser, så får jeg veldig mye tanker om at; det der, det er jeg ikke interessert i.
Nei, det der er bare tull.

Og det merker jeg også i den EQ-terapien, at det er en sånn, de har kommet fordi de kjenner på et ubehag.

Så de har tatt turen, og så begynner den reisen fra hodet, og ned til hjertet og ned i kroppen.
Kroppen roper, hodet og egoet begynner å sette ord på alt det som foregår.

Så den største fighten jeg opplever jeg har i det terapirommet, det er jo den fighten med det egoet.
Og der er jeg beinhard, fordi at; Du har møtt opp her, fordi du kjenner på, at "sånn kan ikke jeg ha det lenger."
Så da tar jeg gjerne den kampen med egoet, for å prøve å sette det litt til veggs, og begynne å fremme fordelene med å gjøre den her jobben.

Så ja, det synes jeg, var litt interessant, oppimot...
Hvis vi skal se på det å være forbilde til barna våre, så tror jeg noe av det som vil melde seg i oss, da, det er sterkt relatert til hvordan jeg ble møtt selv som barn.
Fikk jeg validert mine følelser?

Sp, ja, veldig interessant, ja.

Kine:
Kjempeinteressant.

Paal:
Skal vi begynne å runde av dagens der?

Kine:
Ja, det var egentlig en sånn fin avslutning, men tanke på at vi skal innpå og touche på EQ.

Thomas:
Litt en teasing til EQ: Jeg skal gå litt dypere inn i hva vi oppdager og opplever, og den reisen, EQ-terapiutdanningen er.

Paal:
Veldig spennende.

Kine:
Kjempeflott.

Thomas:
Kan jo avslutte med at det er viktig for grunnleggeren vår å presisere at, egentlig så er ikke EQ-terapi en metode, det er ingen ny metode; 
Det er mer en måte å være i verden på, hvor vi har som hensikt å prøve å skape et mer hjertevarmt og ikke-dømmende samfunn.

Og det opplever jeg jo virkelig, hvis vi tåler å være litt sårbare så blir vi etter hvert, litt mer, ser hverandre fra hjertet, da.
Det synes jeg er veldig fint: En av de gavene jeg har fått iallefall.

Paal:
Det ser vi veldig frem til å høre om neste uke.
Det blir veldig spennende altså.

Thomas:
Så bra.

Paal:
Da takker vi for følge for i dag.

Kine:
Takk for at du kom.

Thomas:
Tusen takk for at jeg fikk komme.

Paal:
Så kan folk følge oss på Facebook-gruppa vår, foreløpig.
Det vil komme webside etter hvert, men foreløpig er Facebook-sida plassen hvor dere kan finne oppdateringer og linker og det som trengs, så der legger vi ut litt forskjellig, hele tiden.

Nei men da takker vi for i dag.

Kine:
Ja, det gjør vi.

Paal og Kine:
Ha det.