Kine:
Hei, og velkommen tilbake til Alveskog - Sjelens stemmer

Godt å være tilbake igjen.

Paal:
Ja, det er det.

Kine:
Ja, i dag skal vi ta i et tema som kanskje noen vil kjenne seg igjen i.
Kanskje noen ikke vil kjenne seg igjen i, eller kanskje noen vet av noen som har gjennomgått dette her.

Vi skal da snakke om at noen forhold starter med kjærlighet og ender med at du mister deg selv, litt etter litt.
Og så sitter vi her da, to helt vanlige mennesker med litt erfaring som vi tenker at vi skal dele litt av.

Vi skal da snakke litt åpent om hvordan parforhold kan bli skadelige.
Ikke nødvendigvis med roping eller slag, men med små stikk eller kontroll, det kan være med skyldfølelse 
og en uro som vokser inn i deg.

Så kanskje er det noe du lurer på: 'Er det bare meg, eller er det flere rundt omkring her som kjenner på akkurat det samme?'

Paal:
Det kan bli en usikkerhet, ja.

Kine:
Så vi håper jo på at dette her kan treffe noen, og at det kan gi litt trøst og litt styrke på veien for den som kjenner på det.

Paal:
Ja.

Kine:
Da tenker jeg, vi begynner bare.

Vil du kanskje begynne?
Jeg tenker at først kan vi vel kanskje se på det med: hva vil det si å være utrygg i et forhold?
Hva blir definisjonen på...

Paal:
Ja, det er jo mange definisjoner.
Vi satt jo og kikket litt på definisjoner her om dagen.

Hva var det det sto?

Kine:
Det sto noe, iallefall, altså, det ene tilfellet er det voldelige, når det kommer så langt.

Paal:
Ja, det som vises godt.

Kine:
Ja, så er det det psykiske, som og kan være like tungt.

Paal:
Ja.

Det går jo litt sånn, typisk da; at flere damer opplever vold, og kanskje flere menn ikke så mye vold, 
men mer den psykiske biten.det er jo litt den typiske; der er det selvfølgelig litt av begge delene, men 
overvekten heller jo den veien.

Kine:
Ja.

Nå satt vi og kikket litt, og vi fant ikke så mye forskning på akkurat det med menn, fordi det forskes ganske 
mye på det med damer. Menn, det forskes det veldig lite på. Det ble gjort en studie i USA, helt tilbake i 2004.
Det var et krisesenter, faktisk, som tok inn i en sånn liten ministudie, menn som da hadde slitt i forhold.
Og det var en stor overvekt av menn som faktisk hadde mye problem, psykisk, og som hadde blitt utsatt for 
psykisk vold i forholdet. Og det tenker jeg, det er en ting vi bør se litt langt på.

For kanskje blir det litt enkelt å si at; 'Ok, vi fokuserer på de her damene, for det er så mye mer synlig. 
Men absolutt, menn gjennomgår det her kanskje daglig de også, bare at de er ikke så tydelige på at de sliter. 
Kanskje vet de ikke, kanskje tørr de ikke.

Så, vi kan begynne litt med deg, Paal, fordi at du har vært i et forhold der du kanskje ikke har følt deg utrygg, 
men kanskje kjent på det at noe ikke er som det skal være.

Paal:
Ja, det har jeg.

Hva skal man si om det?

Det er jo ikke en ting du, på en måte, merker fra starten av. Da er jo alt veldig fint og flott.
Og det går på en måte, eller det gikk på en måte en del tid før det første stikket kom.

Om det var stort? Ja… Stort nok, egentlig. Men det ble en sånn, "hva faen var det som skjedde?"
Og, hva skal man si? Det ble mye tenking, det ble mye følelser, og det ble mye usikkerhet.
Man vet ikke om det var et engangstilfelle, eller... Sant, du har ikke opplevd det før.
Og det går tid mellom stikkene, og så blir de litt hardere og hardere, litt oftere og oftere, 
til man kjenner et punkt som og var noe vi leste om, at...
 Ja nå mister jeg litt hva det var jeg skulle si…

Kine:
Ja, det er lov.

Paal:
Det forsvant.

Kine:
Det forsvant, helt, ja?

Kan du si litt om hva det var som skjedde for deres del?
Altså, hvor begynte det hen?

Paal:
Det begynte jo egentlig med, altså, det var jo på en måte et sjalusidrama over en ting som var så liten at jeg 
skjønte ikke hva som skjedde engang. Og for min del hadde jeg ikke noen baktanke, ingenting… 
Så det var jo veldig sånn, ja, jeg forstod det ikke da.

Kine:
Akkurat, eskalerte det... Ja, du sa vel litt om det, det eskalerte kanskje ikke så raskt.

Paal:
Nei.

Kine:
Men over tid?

Paal:
Over tid, sakte men sikkert, ja.

Der det ble... Det ble jo flere episoder, det ble mer kontroll, det ble mer det med å prøve å, hva skal man si, prøve å ikke direkte holde meg unna venner og sånne ting, men så litt splid, da, opp mot mine familiemedlemmer, og litt sånne ting, da.

Og, likens, mellom meg og mine barn, og deres mødre.

Kine:
Ja, handlet da og om sjalusi, tror du?

Paal:
Ja, sjalusi, usikkerhet, ja, sånne ting, tror jeg.

Kine:
Ja, og det er jo en ting som blir lagt litt vekt på også, når det snakkes om menn, at det blir at parten får et kontrollbehov, eller det er en sjalusisituasjon, og at man sakte men sikkert ser at, ok, her mister jeg kontakten med mine.

Paal:
Og så er det jo sånn at de som utfører de her handlingene, det har jo vi snakket en del om før, at de har jo sine sår, og sine tillærte ting, som gjør at de er på den måten de er i verden.

Det unnskylder ingenting; det forklarer, men det unnskylder ingenting.

Kine:
Nei, akkurat.
Det skal jeg være helt enig med deg i.

Hvordan var det for deg, personlig, å stå i det?
Du sier at du kanskje ikke la merke til det så mye til å begynne med.

Paal:
Ja, jeg kjente jo, på en måte, at det var ting som ikke stemte, men du klarer ikke å sette fingeren på det.
Du klarer ikke å ‘pinpointe’, hva er det egentlig som foregår, hva er det som skjer, fordi veldig mye av de 
tingene som skjer er veldig subtile, hvis det blir rett ord å bruke. Så du klarer på en måte ikke å si, 
"det er det som skjer," eller "det er det som skjer," det er bare en sånn, ‘what?’ Det er en sånn rar følelse i 
kroppen. Den sier deg at det er noe som ikke stemmer, men, nei, du klarer ikke å ‘pinpointe’ hva det er for noe.

Kine:
Nei, ikke sant?

Husker du noen av de første gangene der du tenkte, "oi, nå sitter jeg i noe som jeg ikke vil sitte i"?

Paal:
Jeg kan ikke si at jeg kan peke ut en situasjon, nei.
Det og er noe som skjer gradvis, det kommer litt og litt mer for hver dag som går, til det har, på en måte, spist opp deg.

Kine:
Så du kan på mange måter si at du mistet deg selv litt i denne prosessen?

Paal:
Absolutt, og dette var jo ikke det eneste jeg sleit med, det var jo bare en av flere ting, som til sammen eksploderte til slutt.

Kine:
Ja, ikke sant?

Hvordan var det for deg, den dagen du brøt opp med alt dette her?
For du kom jo til et punkt der du, på en måte, avsluttet det her forholdet.

Paal:
Ja, det var jo en eksplosjon, da, som jeg sa.
Hva skal man si? Jeg mista meg selv, helt...
Ja, det de sa... I helsevesenet så siktet de det vel inn nesten mot en psykose.

Kine:
Ja, det gikk så langt ja?

Paal:
Ja, og da var det jo og, det var mye alkohol inne i bildet, og det var, ja, det endte jo med et sånt...

Kine:
Dette her er tøft! M-m....

Jeg skjønner at du kjenner på det her...

Det er noe med å, dele åpent om hvordan man har hatt det.

Paal:
Åh, det stoppet opp litt....

Kine:
Det stoppet opp litt, det er helt i orden...

For deg så endte det i et selvmordsforsøk.

Paal:
Ja.

Kine:
Og det tenker jeg, det er det veldig mange som har endt opp med. 
Menn som, på en måte, kanskje ikke søker hjelp så raskt. 
Det ties i stedet for at man prater om det.

Paal:
Mhm.

Kine:
Så jeg tenker jo at, det er ikke uvanlig, tenker jeg, da.
Det er veldig vanlig at man kjenner på at; nå blir, på en måte, ting for tøft, og så vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere det.

Paal:
Ja.

Nei, så det kom jo dit, da, og da endte jeg jo på en sånn flatfyllbølge i noen dager før kroppen kollapset.
Så da søkte jeg hjelp, og ble innlagt.

Kine:
Tenker du at det var det rette for deg, når det på en måte kom så langt?

Paal:
Ja, det var det rette, og det var egentlig den eneste muligheten.
Det var ikke noe annet alternativ.

Kine:
Nei.

Du fant deg, liksom, på bunn av hvor du kunne være hen i livet.

Paal:
Ja, helt klart.

Kine:
Dæh, det er sterkt.

Paal:
Ja.

Kine:
Nå har jeg hørt denne historien før, men den griper meg hver gang.

Man tenker kanskje at for en mann, så er det enklere.

Paal:
Det er det ikke!

Kine:
Det er det absolutt ikke.

Paal:
Nei.

Kine:
Er det noe mer du vil si rundt det å være en mann, oppi en sånn situasjon?

Paal:
Ja, det er jo ingen som ser det.
Ja, noen kan se noen små ting her og der, men de legger ikke sammen til at her er det virkelig et problem.
Så man er på en måte litt usynlig.

Kine:
Jeg tenker jo i forhold til, jeg har jo min egen historie rundt, som på en måte har eskalert enda mer.
Men jeg kan absolutt relatere til hva du har gått gjennom.

Paal:
Ja, du kan jo kanskje fortelle litt om din historie.

Kine:
Ja, min historie er ganske lang.

Paal:
Ja, du har jo fortalt en del før.

Kine:
Ja, jeg har jo fortalt litt om historien min, livshistorien min i en tidligere episode.
Men vi gikk vel ikke noe mye inn på det forholdet som på en måte, for meg, ble det mest avgjørende.

Paal:
Nei, det ble bare nevnt.

Kine:
Det ble bare nevnt litt, ja.

Ja, jeg kan jo gå inn litt på det.

Jeg kom i et forhold der rus var en stor del av forholdet vårt.
Det startet egentlig litt som et sånt vanlig forhold, kanskje, for det var ikke rus til å begynne med.
Startet som et helt vanlig forhold. Man møttes og hadde like mål og ønsker og drømmer, som etter hvert, 
ja, da innebar rus og. Det gjorde det ikke noe bedre, for man blir, i alle fall vi ble, veldig, bare oss.
De eneste vennene vi hadde, på en måte, var vel rusmiljøet.

For meg, så opplevde jeg det her forholdet, som sagt, veldig greit til å begynne med. Alt virket fint og flott.
Nå, i etterkant, når jeg har fått kikket litt på det, så ser jeg jo det at det startet jo med en litt sånn sakte nedbryting.
Jeg slet jo ikke bare med rus, men jeg slet jo med angst i tillegg, og den føler jo jeg ble brukt imot meg. 
På svake dager så ble det utnyttet at jeg var svak, og på sterke dager så ble det tona litt ned.

Det var mer psykisk til å begynne med, i ganske mange år faktisk, til at det ble voldelig for første gang.
Og, jeg har vel aldri trodd at jeg skulle stå i en slik situasjon, med en partner som ville gjøre meg vondt.
Jeg, som deg, skjønte heller ikke hva som foregikk.

Paal:
Nei, sant?

Kine:
Nei, det var litt sånn at man så ikke de små tegnene.

Paal:
Hva tenkte du, første gang det skjedde?

Kine:
Tenkte du, at det ble vold?

Paal:
Vold ja.

Kine:
Jeg husker på at vi var i en krangel, og jeg husker det gikk så raskt, fra jeg var stående i den krangelen, 
til jeg lå på gulvet med et kne godt trykt på hovedpulsåren i nakken. Og i dette tilfellet så var det snakk 
om en krangel rundt ungene våre.

Han trodde jeg sa at; 'nå tar jeg fra deg ungene', og jeg bare husker at han sto over meg med all kraft på 
kneet sitt, liksom. Og jeg kjente at jeg hadde en arm på kjeven, og da fikk jeg bare beskjed om at; 'du skal 
ikke prøve å ta de her barna fra meg noen gang, noensinne.'

Han slapp meg ganske fort etterpå. Jeg tror han dro fra boligen. Hvis jeg husker rett nå, så dro han fra 
boligen, og jeg dro også fra boligen og kom meg til en venninne.

Jeg kom til henne, og jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare dette her, 
jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare at jeg hadde med meg ei lita ei.

Og jeg husker på at det tok ikke lang tid, så dukket det opp blåmerker rundt kjeven på meg, så det var jo 
ikke noen mulighet til å få skjult dette her heller.

Jeg hadde en venninne da, som anbefalte meg å gå til politiet for å få meg en voldsalarm, da.

Og vi var fra hverandre i en periode, men så er det litt sånn at når du har levd med en person i ganske 
mange år, så har de et visst tak på deg, som gjør at i det øyeblikket de snur og er den blide, snille igjen, 
så går man tilbake, fordi at man tenker det at; 'dette her var bare et engangstilfelle.'

Og så er det litt som så og, i alle fall slik som jeg har opplevd det, så... 
Jeg vil bruke ordet ‘grooming’. 
Vedkommende har kommet så under huden på deg at uansett hva de sier eller gjør eller er, i forhold 
til deg,så har de allerede kommet så godt under huden på deg at, med en gang  situasjonen snur, 
så tror du at alt er i orden.

Jeg vil jo si at på det tidspunktet, og, så hadde ikke jeg noe god selvtillit.
Og det ser jeg jo i etterkant at ble jo utnyttet til det fulle, sånn at jeg alltid kom tilbake.

Paal:
Ja, sant.

Vi sitter jo begge to på noen erfaringer her, som jeg tror er litt sånn, hva skal man si, 
det følger boka, på en måte. Klassiske eksempel på både den ene og den andre typen.

Kine:
Mhm.

Jeg tenker det at, sånn i min situasjon så hadde vi jo flere voldsepisoder, og det har vært knusing av 
ting i leilighet, det har vært trusler, det har vært slag som har kommet uforberedt. Man følt seg aldri 
100% trygg. Og det tror jeg veldig mange opplever, da, at man går med skuldrene litt høyt hevet hele 
tiden. Ofte så unnskylder man oppførsel før den i det hele tatt har skjedd. Man tripper litt på tå, litt 
sånn hele tiden. Og det tror jeg er noen ting folk kan kjenne seg igjen i.

Det verste opp i alt det her, tror jeg for meg var at jeg mistet meg selv sakte men sikkert, til det punktet 
for meg og... I vårt tilfelle så endte det med masse politiinnblanding, og jeg fikk høre hvordan jeg skulle dø.
Med hvilke våpen, hvor jeg skulle dumpes, altså, den typiske vi hører om, når det går skikkelig galt.

Og jeg husker på at det var den dagen jeg ble helt nummen. Det var liksom ikke en ting han kunne gjøre mot 
meg mer, som var verre enn det.

Paal:
Nei, sant,

Kine:
Og jeg husker jeg ble veldig nummen, og jeg husker jeg ble veldig sånn, man kjente liksom litt 
på en sånn; 'Ja da vet jeg, da vet jeg hvor det ender for meg.'

Han ble da tatt av politiet den kvelden det der skjedde, og de slapp han ut igjen morgenen etterpå.
Jeg fikk kommet meg hjem til der jeg var, skulle være. Og når jeg møtte på han dagen etterpå... 
Altså, ikke ble det gjort noe avhør av meg, ikke ble det gjort noen ting som helst, altså, alt bare datt 
sammen den dagen, av alt som skulle ha vært på plass, da.

Paal:
Ja.

Kine:
Det skulle ha jo vært noe avhør her.
Det skulle ha jo vært noe som på en måte, fanget opp meg.

Paal:
Ja.

Kine:
Det var det ikke.

Paal:
Ingenting?

Kine:
Ingenting.

Paal:
Nei.

Kine:
Og jeg husker på når jeg møtte på han, så husker jeg at jeg kjente meg helt tom. 
Det var ikke, det var ikke noe igjen av meg da.

Så, tross alt det jeg på en måte har fått opplevd, så fortsatte jeg med han.
Og det kjenner jeg jo på i dag er en rar ting å si.

Paal:
Ja, sant.

Kine:
Fordi at det var ikke noe mer for meg.
Det var jo tanken min, at; 'hva har jeg?'

Jeg har en mann som forteller meg at dette er det jeg får.
'Du får ikke noe bedre enn dette.'

Så begynner tankene å styre på at; 
'ok, kanskje jeg ikke fortjener noe bedre enn dette.'

Og vi holdt sammen i, ja, ble det ett og et halvt år etter det, da.

Men det var en endring som pågikk, og det var det at, det skjedde noe i meg som jeg ikke har noen forklaring på.
Jeg fikk en styrke fra et eller annet, fra en eller annen plass, som sa meg det at, 'du skal opp og frem.'
'Du skal ikke være i dette forholdet.'

Nå har du, på en måte, kommet til det siste, det er bare en vei.

Og jeg husker jeg tenkte ved siste dag vi var sammen, før han skulle inn og sitte i fengsel, så husker jeg vi satt, 
da hadde jeg min egen leilighet. Vi satt i boligen min, vi satt og pratet helt rolig, og uten forvarsel så slo han meg 
i ansiktet. Og jeg husker jeg tenkte, 'enten så dør du nå, eller så dør jeg, i dette siste møtet mellom oss.'

Heldigvis så gikk han ut av leiligheten. Jeg husker jeg kastet en stol etter han.
Og det er første gangen jeg har noen gang turt å gjøre motstand.

Paal:
Ja, sant.

Kine:
Og det, den episoden sitter så i hodet mitt enda den dag i dag.

Paal:
Det var noe som hadde våknet da.

Kine:
Det var et sånn sinne, et så utrolig til sinne.
Jeg gikk fra veldig, veldig redd, veldig innesluttet, veldig sånn, nå har jeg kommet til min slutt.

Og, som sagt, det gikk jo en tanke; 'nå dør enten han, eller så dør jeg, i denne siste biten.'

Og jeg husker når jeg løftet den stolen og kastet den etter han, så kom han imot meg, og han dyttet 
meg inn i en dørkarm, som gjorde at jeg holdt på å svime av. Jeg datt bare ned i gulvet.
Og det siste jeg hørte var: "Ja, du må bare svime av", og så forsvant han ut.

Og jeg husker at jeg tenkte; 
'Det her var absolutt siste gangen. Det skjer ikke noe mer.'

Kanskje burde man ha vært klok og gått da man fikk dødstrusler, men da hadde jeg enda ikke den styrken.
Jeg satt med bare en kjempe-nummenhet.

Paal:
Det er jo noe vi ser, at folk som opplever sånt har vanskelig for å gå.
Så det er jo tydeligvis en ting, da.

Kine:
Jeg tror det er ganske vanlig jeg da, mer vanlig enn hva vi tror.

Paal:
For alle får jo det spørsmålet;
"Hvorfor gikk du ikke, bare?"

Kine:
Ja, eller; "Ja, men det er jo så enkelt."
Den har jo jeg hørt, men det er ikke så enkelt.

Altså, en person starter ikke første dagen med å slå deg, starter ikke første dagen med å være stygg med deg.
Det går litt sånn sakte, men sikkert. Og i mange tilfeller så handler det jo om at de skal ha den kontrollen, 
før de utøver noen ting som helst som kan risikere at du går. 

Paal:
De må få et grep først.

Kine:
Så det tenker jeg, for den som lytter; Hvis du kjenner deg igjen i noe av det her, så ikke tenk at du er alene.
For det er utrolig mange personer som går gjennom sånne ting.

Paal:
Vi satt jo og så på det som fantes av tall, som var veldig lite.
Jeg vet ikke om du husker tallene, men de var jo forholdsvis høye, da.

Kine:
De var forholdsvis høye på damer, men på menn så var det bare noen få prosenter.
I alle fall i forhold til vold.

Paal:
I forhold til fysisk vold, ja.

Kine:
Psykisk vold var det mye høyere.

Paal:
Men, vanskelig å finne noen ordentlige tall.

Kine:
Ja, også tenker jeg at kanskje menn er litt mer reservert.
Kanskje kjenner de litt på det at; 'jeg er mann, jeg må ikke komme frem med det her, for da kan jeg virke svak.' 

Paal:
Klart.

Kine:
Vi damer vi har krisesenter, og vi har tilgjengeligheter for oss i det øyeblikket vi spør om det, så det er litt forskjell der.

Paal:
Det finnes vel ett krisesenter for menn i Norge, tror jeg.
Det var i alle fall det en gang i tiden.

Kine:
Det er jeg ikke helt sikker på.

Paal:
Hva kan folk gjøre hvis de er i en slik situasjon?

Kine:
Hvis du kjenner deg igjen, og kjenner på at; 'jeg har det ikke greit i forholdet mitt', om det er psykisk eller fysisk, 
om det er kombinert, om det er at partneren din kontrollerer deg. For jeg tenker, vold, psykisk vold, fysisk vold, 
det spiller ikke noen rolle hva det er for noe.

Hvis man kjenner på det at; 'Jeg kjenner i meg at det er noe som ikke stemmer her'.

Paal:
Eller at man kjenner at man ikke føler seg trygg.

Kine:
Ja, det er jo absolutt viktig, det med å kjenne seg trygg.

Altså, kjenner man at; 'jeg må endre meg i dette forholdet', 
eller at; 'jeg må være var på hvem jeg skriver med, hvem jeg møter.' 
Er det godtatt?

Så tenker jeg at den første plassen man kan starte er fastlegen, noe så enkelt som en fastlege.

Paal:
Nå har jo fastleger i Norge ofte lang ventetid.
Så, er det noen andre instanser?

Kine:
Du har rask psykisk helsehjelp. De går da å ta direkte kontakt med, uten noen henvisning fra lege.

Du har krisesenter, og du har krisetelefoner.

Paal:
Vi kan legge ut noen nummer og litt sånt på beskrivelsen av episoden.

Kine:
Absolutt, det tenker jeg er lurt.

Paal:
Det var jo noe viktig vi leste, når vi satt og undersøkte litt.
Det var det at du trengte ikke noen bevis for å ta kontakt og få hjelp.

Kine:
Nei, det gjør du absolutt ikke.

Det er bare nok med at, ikke trenger du store ord, og ikke trenger du masse alvorlige hendelser heller.

Paal:
Hvis du kjenner at du trenger det, så er det nok.

Kine:
Ja, det er faktisk det, 

Paal:
Og det er hjelp å få.

Kine:
Ja, absolutt, det er hjelp å få. 

Hvis du må ha med deg noen, eller kjenner at du ikke klarer det alene, begynn der.

Paal:
Og så er det jo mange forskjellige alvorlighetsgrader i det her.
Og det er og hjelp tilsvarende, det er alt i fra det å få en samtale, til å bli flyttet til hemmelig adresse.

Kine:
Ja, absolutt.

Det finnes mange forskjellige instanser som faktisk kan hjelpe..

Paal:
Det gjør det.
Det er bra, og viktig.

Kine:
Ja, så tenker jeg at, fremover håper jeg at det blir litt mer tydelig, i forhold til det med menn og.

Det var en av grunnene til at vi ville prate litt om det, det at vi vil belyse det at det finnes menn og
som faktisk går gjennom dette her.

Paal:
Absolutt.

Kine:
Så, ja, jeg vet ikke om du har noe mer å komme med, eller?

Paal:
Nei, jeg kan ikke komme på noe.

Kine:
Ble det litt tomt?

Paal:
Det ble litt tomt, og litt tungt. 

Kine:
Og litt tungt, ja, skjønner den.
Nei men da kan vi faktisk avslutte den dagen i dag.

Paal:
Det kan vi gjøre.

Kine:
Så får vi ta opp tråden igjen hvis noen av lytterne våre kjenner på at de kunne ønsket noe mer. 
For jeg tenker jo det at, det er jo fullt mulig å sende inn meldinger til oss.

Paal:
Ja, og vi svarer på alt.

Kine:
Ja, vi svarer på absolutt alt. og hvis man kjenner at det er noe som resonnerer i seg,
eller hvis man kjenner at; 'det her er meg, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne',
så er dere mer enn velkommen til å sende oss en melding, eller ta kontakt med oss,
så skal vi alltids få til å hjelpe dere rundt.

Paal:
Og vi opererer selvfølgelig med tauhsetsplikt hvis vi får noen slik informasjoner eller meldinger.

Kine:
Ja, det gjør vi så absolutt, altså.

Så, ja, jeg tenker at vi takker lytterne for at de har vært med.
Det har ikke vært det letteste temaet i dag.

Paal:
Nei, det har ikke det, men det er noen tøffe temaer vi må gjennom.

Kine:
Ja, og vi håper jo at det hjelper.

Paal:
Ja, helt klart.

Kine:
Det er jo det vi vil med det her, at det kan møte noen og, at man kjenner at man er ikke bare alene, for det er dere absolutt ikke.

Paal:
Hjelper det en så er det verdt det, hjelper det flere så er det fantastisk.

Kine:
Ja, absolutt, det er jo litt som jeg sier, at vi blir bedre sammen, og det tenker jeg er en fin ting å ta med seg.

Paal:
Ja, det er det.

Kine:
Da sier vi takk for oss, til neste gang.

Kine og Paal:
Ha det.