Paal:
Velkommen tilbake til Alveskog – Sjelens stemmer. Her utforsker vi det som beveger seg i oss, under overflaten – det sårbare, det ekte, det som trenger et rom. 

I dag skal vi snakke om et vanskelig, men viktig tema: Hva skjer når smerten blir for stor?

Kine:
Vi kjenner begge til den der følelsen, når kroppen verker, eller tankene blir så tunge at det ikke er plass til noe annet. Når det å stå opp av senga kan føles ut som et fjell. Eller når det er som om alt inni oss strammer seg. Du føler deg kanskje alene, misforstått, og kanskje begynner du å tenke: “Hva er egentlig vitsen?”

For mange handler dette om depresjon, for noen om angst, og for andre handler det om sorg, livskriser eller en sykdom som tapper deg helt tom. Og noen ganger så vet vi ikke engang hvorfor vi har det så vondt. Det er bare mørkt.

Paal:
Vi kan vel begge kjenne oss igjen i noe der.

Kine:
Ja, jeg har hatt ganske mange sånne dager, jeg. Kan jo kanskje fortelle litt om det for min del.

Paal:
Ja, det kan du gjøre.

Kine:
Jeg ble diagnostisert for snart 11 år siden med en diagnose som de kaller for ME, eller kronisk utmattelsessykdom, og den bærer med seg ganske mye. Mye tunge ting. Det handler litt om å lære seg å leve på en litt annen måte. Det å takle at kroppen er smertefull, at man har et hode som ikke er med på det man har tenkt, og ikke minst en veldig til utmattelse. Kanskje vil jeg forklare det litt med en følelse – kan ligne litt på det å ha en influensa, litt sånn konstant. Og med den sykdommen så kommer det en del utfordringer.

Fra å ha et veldig normalt liv, veldig sånn A4, kunne jobbe og fungere i det sosiale, på fritid og sånne ting – til å være sengeliggende.
Og det er absolutt ikke noe å tulle med, for det gjør noen ting med hodet. Det gjør selvfølgelig mye med kroppen også, fordi man må bli kjent med kroppen sin på en helt annen måte enn man er vant til.

Paal:
Men i denne episoden så snakker vi kanskje mer om hva det gjør med hodet og med følelsene i oss.

Kine:
Ja, det vil jo mer bli det, men jeg tenker det er viktig likevel å si det. For vi er ikke bare hodet vårt – vi er kroppen vår også. Og alt dette skal jo fungere som en enhet.

Paal:
Det henger sammen.

Kine:
Ja. Så det er litt starten på min historie der i alle fall.

Paal:
Kroppen vår prøver jo å fortelle oss noe når smerten blir så stor. Det er som at den sier: “Nå trenger jeg hjelp.”
Men ofte har vi lært å ignorere det. Bite tennene sammen og prøve å være sterk. Og kanskje skammer vi oss over å ha det vanskelig også. Men både fysisk og psykisk smerte, det er jo ikke en svakhet – det er et signal.

Og jeg har også hatt dager der jeg bare har ligget og sett i taket, eller ikke sett noen grunn til å stå opp – der alt føles meningsløst. Jeg har hatt depresjon, ganske kraftig. Så det kan jeg jo relatere til.

Kine:
Vil du snakke litt om hvordan det var for deg, sånn med fysisk smerte, og hvordan det henger sammen? Eller hvordan det artet seg for deg?

Paal:
Ja. Det er litt vanskelig å spesifisere, fordi det kan komme litt snikende. Du trenger ikke alltid å merke det før det er for sent. Men er det en ting jeg ikke glemmer, så er det når jeg kom til det punktet der jeg ikke hadde lyst til å stå opp. Der jeg ikke så noe vits, fordi dagen kom ikke til å bringe noe uansett. Det var liksom ikke noen grunn til å stå opp, for det var ingenting.

Kine:
Nei, ikke sant.

Paal:
Veldig tomt. Ikke på en sånn måte at man blir lei seg, eller begynner å gråte – men du flater helt ut, emosjonelt. Helt flatt.

Kine:
Hvordan merket du det i kroppen?

Paal:
Kroppen blir veldig tung. Som du påpeker – det henger jo sammen, kroppen og hodet. Og når hodet er tomt, og du er emosjonelt tom, så vil jo kroppen føles veldig tom, og tung, ikke minst. Alt blir et ork.

Kine:
Det kan jeg absolutt relatere til jeg også, men på en litt annen måte.

Jeg tenker jo sånn i forhold til lytterne våre også – at hvis de kjenner seg igjen i disse tingene, det å ha det tungt i livet, både den psykiske og den fysiske biten – kanskje er de i det akkurat nå. Og hvis de gjør det, så er det en ting som er veldig viktig, og det er å huske på at man er aldri helt alene.

Paal:
Nei, og det er heller ikke noe feil med deg. Det betyr ikke at du har mislyktes eller noe sånt. Det betyr at du er menneske.

Kine:
Vi vil si ganske tydelig at hvis du kjenner at du ikke orker noe mer, da finnes det absolutt hjelp.

Paal:
Det gjør det.

Kine:
Og det tenker jeg er viktig å ta med seg.

Paal:
Ja.

Kine:
For det finnes mennesker som faktisk vil gjøre det de kan for å holde deg oppe når du ikke klarer det selv. Og da snakker jeg ikke bare om familie og sånne ting – for det kan jo også være en ganske tung ting å si til familien: “Det trenger jeg.”

Men da tenker jeg mer på det offentlige. For du trenger jo ikke å ha alle svarene. Du trenger jo ikke å fikse alt alene. Du trenger bare å puste for hvert et minutt, hvert et øyeblikk. Og det kan være nok når man står i en sånn smerte.

Paal:
Det kan være nok å tenke på det, absolutt. For man står i nok, og da er det å fokusere på å holde seg gående, som du sier – fokusere på hvert pust, neste pust – og sørge for at apparatet kan gjøre det det skal gjøre. For det reagerer raskt når det må reagere, apparatet. Det vet jeg. Det har jeg vært borte i, og det gikk raskt.

Kine:
Ja, ikke sant? Hva har hjulpet deg å ikke gå lenger inn i mørket ditt da, sånn – alene?

Paal:
Snakke om det. Være åpen. Veldig enkelt, nesten klisjé, men gå til noen du stoler på og si: “Hei, jeg sliter.” Det er viktig. Ikke sitte med ting alene.

Kine:
Ble det på en måte litt vendepunkt for deg også – å faktisk si det? Eller komme dit?

Paal:
Ja.

Kine:
Mm.

Paal:
Trenger ikke å si noe mer enn det.

Kine:
Trenger ikke å si noe mer enn det.

Paal:
Ja. Det ble det.

Det er jo ikke sånn at det finnes noen mirakelkur her, men det er ting som hjelper. Så be om hjelp – det tenker jeg er det viktigste. Og hjelp får man.

Kine:
Det er jo litt sånn at noen ganger så må vi faktisk helt ned før vi kan bygge oss opp igjen.

Paal:
Ja, jeg elsker jo det uttrykket. Vi bruker det jo mye, men det datt bort – så hjelp meg.

Kine:
Nei, for jeg tenker jo det er ingen skam, det å gå helt ned i dybden. Noen vil kanskje kjenne på det – og jeg tror nok det er det som hindrer oss litt i å be om den hjelpen også.

Paal:
Nå kom jeg på det igjen! For det har jo med smerten å gjøre – om man har fått nok smerte. Man må komme til bristepunktet før man endrer og snur på ting. Så det er et spørsmål: “Har du fått nok smerte nå, eller skal du ha litt mer før du snur?”

Kine:
Ja. Så tenker jeg det er en ting vi har snakket om før, og det er det med sårbarhet. For det finnes jo en styrke i det også, ikke sant? Det er jo en visdom i det å stå i det vanskelige og komme gjennom. Det er jo snakk om ett pust da – og en dag av gangen.

Paal:
Ja, det er akkurat det det er.

Kine:
Jeg vet jo, sånn i forhold til meg, med min sykdom – så har jeg hatt mang en mørk tid. Og for meg så kan jeg jo si at det som var litt alfa og omega for meg, var å få noen å prate med.

For meg ble det rask psykisk helsehjelp som var plassen, og der kan man raskt møte noen vakre mennesker som har litt erfaring fra psykiatri, eller de har noe erfaring da, i livet, som er veldig dyrebart. Og det som er så fint med dem, er at man trenger ikke noen henvendelse fra noen lege.

Paal:
Nei.

Kine:
Så det er veldig greit å bare ta kontakt selv.

Paal:
Ja, direkte kontakt.

Kine:
Og det har vært veldig til hjelp for meg. Men jeg har også hatt en del andre ting som har hjulpet meg. For jeg har gått de rundene med meg selv i det mørke – og for meg så var det viktig å finne noe positivt i at jeg ikke klarte å gjøre noe.

Så det var jo en sånn omstilling i livet, der man satt og kjente på: “Ok, ikke klarer jeg å reise meg. Ikke klarer jeg å gå på do.” Sånne enkle ting. Det hjalp meg mye å prate – jeg har jo snakket mye med deg.

Det hjalp meg mye å ha noen støttegrupper, der vi kunne dele erfaring og kjenne på at man ikke var alene. Og kjenne at kanskje man ikke holder på å miste hodet – at det er en naturlig del av prosessen.

Det har også hjulpet meg med selvhjelpskurs, som jeg har tatt online. Det har hjulpet meg veldig mye i forhold til det å jobbe med meg selv – det å jobbe med smerten. Om ikke den fysiske smerten, så den psykiske smerten i alle fall.

Paal:
Vi har jo blitt veldig interessert i det temaet med selvhjelp og selvutvikling – både psykologisk og spirituelt. Vi har jo lest opp og ned i mente, og vi har tatt coachingkurs på hver våre ting.

Og jeg vil jo si at det mørket jeg har vært gjennom, har gjort meg interessert i å finne ut: Hva er det egentlig som skjer? Hva kan vi gjøre? Hvorfor reagerer vi slik? Hva kan vi gjøre med det selv?

Og det er mye vi kan gjøre.

Kine:
Det er mye man kan gjøre. Og om man kjenner at: “Ok, jeg klarer kanskje ikke så mye akkurat nå...”

Jeg gikk jo fra å elske bøker når jeg var yngre, la det fra meg i voksen alder – kanskje når jeg slet mest. Tok dem opp igjen fordi jeg kjente at det var det jeg klarte. At jeg kanskje kjente: “Ok, jeg klarer en halvtime – hva bruker jeg den halvtimen på mens jeg ligger oppe i senga?”
Jo, jeg leser, eller jeg hører på lydbok, jeg hører på en podkast.

Paal:
Ja, sant.

Kine:
Ja, sånne ting. Bare for å føle at man har litt den verdien.

Paal:
Litt input.

Kine:
Ja, litt input som hjelper meg på veien da. Så det synes jeg har vært veldig interessant.

Paal:
Jeg husker at en av de tingene som ble utfordrende for meg – spesielt i depresjon – det er jo det med å finne en mening.
Hva er det jeg skal gjøre? Hva er meningen med mitt liv? Hva skal jeg bli når jeg blir stor?
Og i en dyp depresjon, så ser du ikke noen mening. Du ser ikke noe håp. Du ser ingenting foran deg.
Og det å da høre at: “For å komme deg ut av depresjon må du finne deg et mål. Du må finne deg en ledestjerne.”
Din purpose. Man kan kalle det så mangt. Men det er en slik stor nøkkel.
Og det å finne den når man ligger dypt deprimert – det er vanskelig.
Men hvis man klarer det – da har du åpnet mange dører.

Kine:
Ja, jeg tenker det er veldig viktig – hvis man kjenner at man er i den situasjonen og ikke klarer det selv – så rekk ut hånden en plass.

Paal:
Ja.

Kine:
For det er – om man bare trenger en plass å få samlet tankene sine, eller få snakket om tankene sine – så tenker jeg det er kjempeviktig.

Paal:
Uansett hvor dypt deprimert man er, så er det bare ett spørsmål som skal til for å snu det. Men utfordringen er jo å finne det rette spørsmålet for akkurat den personen. Men finner du det spørsmålet – da er det snudd.

Kine:
Jeg kan si at for meg som har hatt dette nå i 11 år – og jeg har jo ikke bare slitt med det, men jeg har også slitt med angst, ikke sant?
Da er det ikke bare det rette spørsmålet som skal til.

Paal:
Nei, da blir det mer komplekst.

Kine:
Ja, da blir det mer litt sånn: “Hva hjelp kan man få til å bli fornøyd med å være den nye man er?”
For jeg vil si “nye”, fordi at du må lære deg å jobbe med deg selv og kroppen din på en helt ny måte.
Og man kan bli veldig identitetsløs når man er som verst.

Paal:
Og jeg tenker at de tingene du sier nå, er jo ting vi kommer til å gå dypere inn i i neste episode. Og det er kjempeviktig.

Kine:
Ja, jeg tenker det er kjempeviktig å faktisk ta tak i de her temaene som ikke blir snakket så mye om, kanskje – og få tatt tak i litt:
Hva gjør vi? Hva kan vi gjøre selv? Hva kan andre hjelpe oss med? Finnes det noe hjelp der ute som vil passe hver enkelt?

Paal:
Og svaret er ja – det finnes.

Kine:
Ja, det tror jeg absolutt.

Paal:
Men det er ikke så lett å ligge hjemme på sofaen med angst eller med depresjon og finne de rette plassene.

Kine:
Nei. Men det er jo et ønske vi har – at ved at vi prater om de her tingene, kanskje linker litt til, og prater med personer som har slitt i livet sitt, med terapeuter som på en måte kan tilby de her plassene – det tenker jeg er kjempeviktig.

Paal:
Vi vil jo videre få inn flere gjester etter hvert som snakker om sine erfaringer – og kanskje sine utfordringer: 
Hva har de gjort? Hvor har de vært? Hvilken hjelp har de fått? Kanskje driver de med noe selv i ettertid.
Så det er mye spennende ting som vil komme.

Kine:
Ja, absolutt.

Da skal vi avslutte i dag med en liten påminnelse, og det er at du som lytter på, er verdifull. Akkurat som du er.
Det finnes håp, selv når det er mørkt.
Du trenger ikke å tro på det akkurat nå – men vi kan holde det håpet for deg.

Paal:
Fint – i dag også.

Kine:
I dag også.

Paal:
Du er god på fine avslutninger, du. Bra.

Vi må snakke litt om hva vi har gjort og hva vi skal gjøre.
Alt vi har lagt ut så langt er å finne på hjemmesiden vår: alveskog.com.
Og vi vil fortsette å oppfordre folk til å sende oss mailer eller bruke kontaktskjemaet.
Kom med hva dere har lyst til å høre på, hva dere har lyst til at vi skal snakke om.

Kine:
Hva brenner dere for?

Paal:
Ja. Er det noen spesielle tema? Vi blir veldig glade for alle tilbakemeldingene vi får.

Kine:
Ja, det gjør vi.

Paal:
Og neste gang er temaet: “Når alt faller, men du står igjen.”

Kine:
Da er vi litt dypere inn på det vi har snakket om nå. Hva gjør vi når alt på en måte ramler sammen?

Paal:
Når alt raser rundt deg.

Kine:
Og det handler jo ikke bare om psykisk helse og fysisk helse. Det handler om livet generelt.

Paal:
Det er et stort tema.

Kine:
Ja – og det gleder jeg meg til. Virkelig fint.
Tenker også at vi må nevne at vi reslipper episodene på torsdager.

Paal:
Ja, vi slipper dem egentlig på fredagsmorgen på alle plattformene, men på torsdag ettermiddag / kveld – alt etter når jeg får tid til å gjøre det – så er de tilgjengelige på hjemmesiden vår.

Kine:
Ja, for de dukker jo ikke opp på andre plattformer før fredag ellers.

Paal:
Nei. Men på hjemmesiden så kommer de i løpet av torsdags ettermiddag / kveld, og da legger vi som regel ut en beskjed på sosiale medier om at den er tilgjengelig der. Så da – for dere som ikke klarer å vente – så er det en mulighet der.

Kine:
Da sier jeg: Takk for at akkurat du lytter.
Ta vare på deg selv – og dem rundt deg. Så snakkes vi neste gang.

Paal:
Det gjør vi. Ha det.

Kine:
Ha det.