Kine

Velkommen tilbake til Alveskog - Sjelens stemmer. Her hvor vi åpner rom for det som beveger seg i oss. Det tause, det sårbare og det som ikke alltid har språk. I dag vil vi snakke om det å ikke kjenne seg igjen i seg selv. Når du våkner og føler deg fremmed i ditt eget liv. Når tankene dine ikke føles som dine. Når kroppen ikke lenger føles som et hjem. Når du står midt i noe som forandrer deg, men du vet ikke helt hva det er.

Paal

Vi har begge vært der.

Og mange som vi møter i mellommenneskelige samtaler og i hverdagen, beskriver jo det samme. En sånn stille krise, eller en sjelsbevegelse kanskje. En slags indre overgang hvor det gamle ikke passer lenger og det nye ikke har landet. Og du har kanskje ikke mistet noe ytre eller vært gjennom noe dramatisk, men allikevel så kjenner du at du er ikke den du var. Så i dag vil vi være i det rommet sammen med deg. Ikke for å gi deg svar, men for å holde deg med nærvær, og kanskje dele noen måter du kan være med deg selv i den forandringen.

Kine

Ja, veldig, veldig spennende.

Paal

Det er det.

Kine

Jeg tror det er veldig vanlig for folk å havne i en sånn situasjon gjennom livet. Det er så mye som på en måte kan dra deg til en litt stille væren.

Paal

Ja, og det føles kanskje ubehagelig.

Kine

Ja, det kan kjennes ubehagelig, og for noen så kan det kjennes ut som en naturlig prosess. 

Paal

Ja, men mange rømmer jo fra det.

Kine

Ja, for noen ganger så er det jo sånn at dette her begynner med en litt sånn stille uro, og det med at man kanskje ikke kjenner seg helt hjemme i seg selv. Det kanskje du pleier å glede deg over, det gjør deg litt likegyldig. Kanskje du ikke kjenner igjen den der indre stemmen din, eller stemmen din overhodet. Kanskje du ikke reagerer som du pleier. 

Jeg husker jo godt en tid hvor det føltes ut som jeg fungerte, men jeg hadde liksom ikke den livsgnisten. Og da, på en måte, tankene mine gikk da, og kroppen min gikk, men det var som at jeg på en måte var et litt sånn skall, hvis man kan kalle det det. Det som var litt spesielt med det var vel det at det gjorde ikke vondt på noe vis. Det var bare litt sånn stilt. Så absolutt en sånn, kanskje en litt annen del i livet. En ny del i livet, da. Og det er jo i slike faser som jeg har lært at sjelen, eller hvis vi skal si sjel da i hvert fall, for oss som tenker litt alternativt, så snakker den på en måte på et litt annet språk. Det er ikke ord og det er ikke tanker, men i en sånn frakobling, tretthet, litt sånn fremmedhet. Og det er jo ikke det at det nødvendigvis er noe som er galt heller, men noe er kanskje i ferd med å dø på innsida, uten at du kanskje forstår helt hvorfor.

Paal

Det kan jo kanskje ligne veldig på depresjon, eller forveksles.

Kine

Ja, det kan forveksles litt med depresjon, men jeg vil si at det er ikke helt det.

Paal

Nei, det er ikke det.

Kine

Nei. Jeg tror at veldig mange i møte med seg selv på denne måten, kan kanskje tenke det, at; “ok, nå er jeg deprimert.” 

“Nå havner jeg i noen ting som for meg er veldig ukjent.” 

Og det kan for veldig mange bli veldig, veldig tungt.

Paal

Jeg lurer på om man kanskje må... forstå hva som skjer for å forstå at det ikke er depresjon? Kanskje?

Kine

Jeg tror nok kanskje det, for vi tenker oftest når slike ting skjer at nå må det være noe galt med meg. Jeg tror det er veldig vanlig. Og i veldig mange sånne situasjoner så ender vi opp med at vi lar hodet vårt få lov til å surre, og tenker på alle mulige scenarioer utenom det faktumet at; “Ok, kanskje jeg nå bare er på en snuoperasjon i livet mitt.” 

Jeg anbefaler jo selvfølgelig uansett, hvis man kjenner på at dette her kommer med en form for depressivitet, så anbefaler jeg bestandig å skaffe hjelp. For om man så ikke kjenner seg igjen i en slik situasjon også, så tenker jeg det å få bare noen å prate med, få noen å sparre litt med da, slik at man kan, kanskje, få litt oversikt over; 

“Er jeg deprimert nå, eller har jeg angst nå?” 

For det kan også bli et resultat av det her. Fordi at man tenker det at; 

“Ok, nå mister jeg kontrollen.” 

Så jeg anbefaler jo alle da, og hvis du kjenner på det at; 

“Ok, men det her blir for mørkt for meg, eller her blir jeg for urolig”, så tenker jeg ta kontakt med noen, så bare prat med noen om det. Men så vil jeg samtidig si at det trenger ikke å være noe galt med deg, fordi om du havner i en sånn situasjon der du kjenner at; “nå snur livet mitt til noen ting”. 

Paal

Nei, men det er jo viktig å poengtere at selvhjelp og spirituell utvikling, for å si det sånn, er ikke noe substitutt for psykisk helsehjelp.

Kine

Nei, absolutt ikke.

Paal

Det kan gå parallelt med, men det er ikke i stedet for. Man skal alltid søke hjelp hvis man føler at man trenger det. Det tenker jeg er viktig. For noen kaller jo det her en spirituell overgang. En tid der du… det er ikke som at det er du som forandrer deg, men livet i deg. Vi som er litt spirituelle kaller det jo gjerne energi, eller rytme, eller sjel, som du sa, der det gamle begynner å miste grepet, men det nye er på en måte ikke klart enda. Og da havner vi i et sånt mellomrom da. Et indre landskap uten navn og uten kart, som kan være litt vanskelig å navigere. Men jeg har jo lært å ikke dømme det eller prøve å fikse det, men heller prøve å lytte til det og lande i det, og ikke gjøre så mye motstand da. La det bare få komme. Og så hjelper det å minne seg selv på at det ikke er slutten, men at det er en spire. At det er i stillheten at noe nytt får vokse frem.

Kine

Det er jo litt slik at i slike faser trenger vi ikke akkurat svaret. Men det vi trenger er jo kontakt med kroppen. Enkelte bruker naturen som en sånn naturlig plass å på en måte få - kanskje inspirasjon, kanskje den stillheten som trengs. Jeg, for eksempel, kan gå litt barfot ute i naturen. Jeg trenger ikke å gå så langt. Det kan bare være nok å få gå ut og kjenne på det at; “Ok, jeg har jorda under meg.” 

Man kan gå, selvfølgelig, til et tre, en stein, bare en flekk med jord. Jeg bruker å gjøre det slik for å la kroppen få lov til å puste. Ikke for å få en åpenbaring, men for å gi den noe ekte. For naturen minner ofte meg på det at forvandling er naturlig, og ingenting blomstrer hele tiden. Noe må dø, og noe må hvile, på en måte.

Paal

Jeg sitter jo ofte, gjerne om morgenen - for jeg er jo oppe tidlig og oppe alene - og da kan jeg sitte i stillhet, ja, kall det meditasjon da. Da skjer det noe i meg, ikke som en tanke direkte, men kanskje som et minne i kroppen eller et minne om hvem jeg er når alt det andre slipper.

Kine

Ja, for du oppdaget meditasjon du, som en fin terapi for deg.

Paal

Ja, det er rommet mitt, det stille rommet mitt. Og du har jo også pusten i meditasjon, og jeg bruker gjerne guida meditasjon.

Kine

Ja, for noen synes jo det er enklere, å gå, på en måte, bare hoppe på en meditasjon, eller en meditativ væren, det kan være ganske tungt.

Paal

Tungt og vanskelig, og det krever trening, og det krever disiplin. Jeg har jo hørt noen sagt at det er som å lære en hund å sitte. Du skal sitte til du er ferdig. Og kroppen og hodet stritter imot og blir utålmodig. Hodet vil rase og tenke, og kroppen vil røre seg og opp å gå. Da er det liksom; “Nei, sitt til du er ferdig”, og øv på det da, lenger og lenger etter hvert.

Kine

Men meditasjon kan jo være så mangt da. For det at noen finner jo meditasjon i å bare gå ut i naturen. Noen føler faktisk det med å sitte ved et bål kan være veldig til meditasjon. Bare å sitte og på en måte være i naturen, sitte og se i et bål og faktisk kjenne at pusten bare roer seg og man kan høre naturen rundt seg. Så det finnes jo mange måter å tenke meditasjon på.

Paal

Komme seg unna byens støy, trafikk, slike ting også, er jo en del av det å koble seg på naturen, koble seg fra det moderne livet.

Kine

Så tenker jeg, i en så hektisk hverdag som de fleste har, så kan det der være utrolig godt, og faktisk hjelpe kroppen med å få slappet av.

Paal

Og så er det det klassiske som folk bruker på det aller meste; “Men jeg har ikke tid.” 

Men fem-ti minutter om dagen, om så å stå opp ti minutter tidligere for å få det ti-minuttet, så er det definitivt verdt det altså.

Kine

Ja, så gjør det jo noe med hodet, ikke sant? I alle fall hvis man er i en slik situasjon som det her, der man kanskje kjenner at noe er i endring, så tenker jeg det er godt å ta de fem-ti minuttene med seg selv, før alle andre våkner, og før byen begynner å lage lyd. Det å gi seg selv de minuttene for seg selv, er kjempeviktig, fordi verden kan bli ganske kaotisk når man er i et sånt rom.

Paal

Og for ikke å glemme teknologi. Vi bor jo midt i byen, og det er trafikk døgnet rundt, så jeg bruker øreplugger med “noise cancelling” når jeg hører på guida meditasjon, og stenger ut alt. Og det fungerer veldig godt.

Kine

Det skjer noe med hodet ditt også, når du kobler ut verden helt, og får en sånn start på morgenen. Det er mye helsegevinst med å starte med meditasjon.

Paal

Nå anbefaler jo psykiatrien meditasjon også.

Kine

Ja, faktisk.

Paal

Så det er noe i det altså.

Kine

De snakker jo mye om kognitiv terapi, og meditasjon er jo en kjempefin kognitiv måte å jobbe med kroppen på.

Paal

Det er det.

Kine

Og det tenker jeg er en kjempefin... Det er godt at de har kommet dit, at de faktisk fokuserer på; 
“Hva skjer i kroppen?” 
“Får vi stillhet i kroppen?” 
“Hva gjør de her tankene med oss i hverdagen?”

Både til de som er syke, de som sliter med psykisk helse, fysisk helse. Om så du ikke sliter også, så tenker jeg at du vil en eller annen gang i livet ditt møte noe som på en måte rister deg såpass mye.

Paal

For de som sliter med overtenking eller negative tanker, så er jo meditasjon et kjempeverktøy.

Kine

Ja, absolutt. Og det finnes jo meditasjoner ut der i dag som faktisk er for det meste.

Paal

Ja, du kan søke på det du tenker du trenger - meditasjon for overtenking - så får du det. Så det er… søk på det du føler at du trenger, så får du en som er tilpasset.

Kine

Men som sagt, det er litt viktig å faktisk være litt konsekvent, og faktisk gjøre noe… prøv det mer enn en gang.

Paal

Det er jo en “skill” det her også, som krever trening og krever disiplin på linje med alt annet av vaner vi skal tilegne oss eller legge fra oss, så er det disiplin. Så det er intet unntak.

Kine

Nei, absolutt ikke. Men verdt det.

Paal

Det er verdt det. Det er et kjempeverktøy.

Kine

Jeg tenker nå at jeg vil gjerne gå igjennom en litt sånn guidet øvelse, som heter akkurat det; “Å lande i deg selv.” 

Og da håper jeg også at du som lytter vil være med på den.

Da ønsker jeg at dere finner et sted du kan være alene. 

Gjerne, hvis du er ute, så er det en kjempefin plass å være, men inne går jo og selvfølgelig veldig fint. 

Sett deg godt til rette, og du kan og selvfølgelig stå støtt, hvis du synes at det kjennes bedre ut. For det handler litt om å få den bakkekontakten.

Hvis du synes det er greit, så lukk øynene. 

Kjenn at du puster. 

Du trenger ikke å puste så dypt, men pust ekte. 

Legg handa på brystet ditt, eller på magen, og si stille inni deg selv; 

“Jeg er her nå.” 

“Jeg trenger ikke å vite hvem jeg er, jeg trenger bare å være det.”

Så kan du legge merke til lydene rundt deg. 

Lyset, kroppen som kjenner underlaget som du enten sitter eller står på, og så gjenta;

“Jeg forandrer meg, og det er lov.”

“Jeg trenger ikke å forstå, jeg trenger bare å være.”

Bli i det, og pust i tre minutter eller lenger. 

Kom så tilbake, sakte, men sikkert.

Den her øvelsen kan du gjøre når du kjenner at alt skifter, og du faktisk får litt redsel, eller om du bare er litt tom. Den er ikke for å finne deg selv, men for å minne deg faktisk på at du aldri har vært bort. 

Veldig sånn fin «jeg er her og nå». 

Og slike stopper trenger vi i løpet av dagen.

Paal

Absolutt.

Når vi forandrer oss, så er det jo ikke bestandig at de rundt oss følger med.

De kjenner versjonen av deg som du kanskje har vokst ut av, og det kan gjøre vondt for begge parter. Du trekker deg kanskje litt unna, ikke fordi du ikke bryr deg, men fordi at du ikke klarer å bære den masken lenger. Og den har vi jo snakket om før. Du kjenner at du trenger å få være ekte, også når det ekte er stille.

Kine

Ja, det er jo litt med det der, at når vi er i endring, så kan vi oppleve det at det rundt oss… vi kan se det at enkelte relasjoner vi har tåler at du er i den prosessen, de tåler at du forandrer deg, og at du er mer stille, mer i spørsmål, mer i prosess. Men så har du de som ikke gjør det, og det er jo også en del av reisen. Det å slippe, og det å velge, og det å være sann med seg selv.

Paal

Ja, det er det. Og det har vi vel begge kjent på og.

Kine

Ja, for man kan oftest i slike relasjoner oppdage at man kanskje ikke, jeg har ikke noe bedre ord å komme med, men de “viber” ikke med deg lenger. Det er som at den du kikker på… man kjenner kanskje at; vi har ikke noen kjemi, vi har ikke noe, etter jeg endret meg, eller begynte å endre meg, så forsvinner det en del personer.

Paal

Ja, det gjør det. Vi har brukt ordet “vibe” og vi har brukt ordet “tribe”. “Your tribe.” 

Nei, mange forsvinner. Sånn er det, dessverre. Men så er det, som jeg bruker å si; “Those are not your tribe.” De kommer. Da kommer det nye. Det kan ta tid. Og det kan være en her og en der, og det kan ta årevis. Men de kommer, og det har jo vi oppdaget.

Kine

Det har vi egenerfaring på, at akkurat det med å føle at man mister veldig mange av sine, fordi man er i endring. Man opplever ting i seg selv, man re-oppdager ting i seg selv, som kanskje gjør til at man setter en del grenser for seg selv opp imot andre. Kanskje grenser man burde ha satt for lenge siden. 

Og så da, møter man enkelte personer og tenker; “Nei, du var ikke en del av min reise videre.” 

Men det vil jo komme nye, og de vil jo være mer i den samme vibrasjonen som du er i.

Paal

Ja, for å bruke et spirituelt uttrykk.

Kine

Ja, for å bruke et litt spirituelt uttrykk så sier jeg vibrasjon, eller samme energien da, som du har. 

Og ikke minst, det vil komme en del slike ting, slike muligheter, som du kanskje ikke forventet, eller kanskje du har ventet på. I det øyeblikket vi endrer oss veldig, så vil det dukke opp en del slike nye ting, nye medmenneskelige møter.

Paal

Nye veier i livet.

Kine

Nye veier i livet.

Paal

Kanskje oppdager du din “purpose”, din mening. 

Ja, ting endrer seg veldig. Livet ditt endrer seg. Og da er det å tørre å stole på det, og være med på den reisen. For gjør du det, så kommer det mye fint altså.

Kine

Så er man der, da, og skal bli venn med det ukjente i seg selv. For noe av det viktigste jeg har lært, det er jo at det ukjente ikke er en fiende. Vi trenger ikke forstå alt for å være hel. Også er jeg litt spirituell, eller litt alternativ som man kaller det, og jeg tror jo veldig på det at vi er natur. Vi skifter hele tiden. Vi mister, og så på en måte gjenoppstår vi da. 

Og akkurat nå, der du som lytter er, så skjer det noe i deg som du ikke trenger å kontrollere. For når vi snakker om det vi snakker om akkurat nå, for den som hører på det her, så betyr det jo, og jeg ser jo på det som en invitasjon til forandring. For hvis ikke så hadde ikke du havnet hit heller.

Paal

Nei, det er noe med det.

Kine

Vi får jo som sagt litt det vi skal ha.

Paal

Ja, og kanskje er du nærmere deg selv nå enn du noen gang har vært før, nettopp fordi at du ikke har noen maske. Du er i din egen hud selv om den er ny.

Kine

Ja. Jeg synes jo denne reisen vi er på er kjempespennende, og jeg setter jo veldig pris på de som hører på. Vi startet jo det her med å si; 

“Vi starter, og de som skal ha dette her, de får det.” 

Den det er ment for vil, på en måte, finne oss.

Paal

Ja, det tror vi veldig på. Og det er slik vi jobber også.

Kine

Og som sagt, så er jo ikke dette her noe ukjent for oss. De temaene vi tar opp er jo noen ting vi har erfart i livet selv.

Paal

Og jobbet med.

Kine

Og jobbet veldig mye med. Fortsatt jobber med, for vi er jo i konstant vekst.

Paal

Konstant vekst, konstant endring. Ting skjer, livet skjer, nye utfordringer skjer. Det stopper liksom ikke. Men man lærer underveis, og man lærer seg å tåle, lærer seg å forstå, og ja.

Kine

Jeg vil nå sånn helt på tampen her nå si at hvis du kjenner deg igjen i noe av dette her, og hvis du ikke kjenner igjen deg selv, så vil jeg at du skal vite at det er rom for deg akkurat her. Du er i en overgang, og du er absolutt ikke alene.

Paal

Og du trenger heller ikke å definere deg selv. Du trenger ikke å vite. Det er nok å bare være, og puste, og lande.

Kine

Jeg tenker det var en fin påminnelse helt på slutten. 

Vi vil takke deg for at du har lyttet, og vi håper jo at denne episoden kan være et mykt sted å hvile i akkurat der du er nå.

Paal

Absolutt. Og neste gang så er temaet vi skal ta opp; “Når stillheten blir en venn”. Det blir en spennende episode.

Kine

Kanskje vi skal gå enda litt nærmere inn på akkurat det med den stillheten da, og kjenne litt på den. Kjenne at det er greit.

Paal

Så oppfordrer vi, som vanlig, folk til å gå inn på hjemmesiden vår, alveskog.com. Der finner dere alle episoder vi har laget. Dere finner informasjon om oss, og om podcasten, om gjester vi har hatt. Det er mulig å sende oss mail, eller bruke kontaktskjema. Gjerne send inn hvis det er noe tema dere ønsker at vi skal ta opp.

Kine

Jeg tenker det er greit at du sier fra om, slik at den som er ny her inne faktisk er klar over at vi har litt ting, og vi har litt historie om oss selv på den siden, for den som vil dykke litt dypere inn.

Paal

Og for de som starter fra første episode og hører igjennom, så vil du kanskje høre at lydkvaliteten blir litt og litt bedre, nesten for hver episode. Men nå har vi begynt å lande utstyret, så nå... nå tror vi det blir bra.

Kine

Nå skal det være på plass.

Da vil jeg si, ta vare på deg selv.

Vær myk med deg selv.

Vær nær.

Og så snakkes vi igjen her, i Alveskog - Sjelens stemmer.