Kine

Velkommen til Alveskog - Sjelens stemmer.

I dag har vi lyst til å snakke om noe som har ligget under mange av episodene våre. Noe vi har snakket så vidt om. Vi har snakket litt rundt det og tilbake litt til, på ulike måter. Noe som kan være enkelt for enkelte, men også litt vanskelig hvis man er i en litt tøff situasjon i livet sitt. Og det er stillhet. Ikke bare den ytre stillheten, men også den indre. Stillheten som kommer når ordene slipper, når livet bremser, og når det ikke er noe mer å analysere. Og hvordan den stillheten som i starten kan føles fremmed og ubehagelig, etter hvert faktisk kan bli en venn.

Paal

Mange av episodene våre har jo handlet om overganger, når noe faller, når noe endres, eller når man ikke kjenner seg igjen. Og det er jo ofte i de overgangene at det kommer et rom, et tomrom, hvor det er veldig stilt. Og i starten er det kanskje lett å tro at den stillheten er feil, at noe mangler, eller at du må fylle den, eller forklare den, eller løse den på noe vis. Men vi har jo begge erfart at i den stillheten kan finnes noe ganske dyrebart. Noe ekte.

Kine

Det er jo litt sånn at det er en forskjell på å velge stillhet og å bli kastet inn i den. Og mange av oss møter jo stillhet først når livet tvinger oss til det. Kroppen kan slå seg av, psyken kollapser, relasjoner går i oppløsning, eller kanskje bare at vi kjenner at det gamle brått ikke gir mening lenger. Og det er jo en ting vi har snakket litt om. Og plutselig så er det da helt stilt. Kanskje ikke i rommet rundt deg, men inni deg da. Og det kan være veldig uvant. Det kan både være skremmende, og det kan være veldig tomt, eller føles veldig tomt da. Det kan føles som en identitetskrise – og det ordet har vi jo brukt litt.

Paal

Det har vi.

Kine

For det er jo litt sånn at; 
“Hvem jeg er når jeg ikke presterer, når jeg ikke forstår meg selv og når jeg ikke gjør noen ting?”

Paal

Ja. For meg så kom jo den stillheten først etter at noe hadde raknet. Og det var ikke ønsket, men det var jo nødvendig. Og det var først når jeg ble stående i det uten noen distraksjoner at jeg begynte å merke at det faktisk er noe i stillheten. Ikke svar eller løsninger, men kall det noe stille og sant, kanskje. Og det er veldig rart å oppdage at det ikke var ingenting. Det var ikke tomhet, men det var meg uten all den her støyen som vi går med hele tiden, egentlig. Og det var jo en del av meg selv som jeg trengte tid for å tåle.

Har du opplevd en sånn stillhet noen gang, som du ikke har valgt selv, som bare kommer?

Kine

Ja, jeg har gjort det og det er, for meg så kom den litt sånn, den ble litt sånn, for meg en snuoperasjon. Den var skremmende når den kom. Fordi at man er… Kanskje i dag så er man mindre vant til denne stillheten, fordi vi har så mye som skjer rundt oss i hverdagen. Og det å da plutselig oppleve først og fremst en stillhet som er kanskje litt ubehagelig. Man kan kjenne på at man får kanskje litt panikk og tenker at; “Herregud, hva er dette her?”, for så at denne stillheten blir en transformasjon på en måte. For meg så kjentes det jo ganske godt ut, når den kom dit. Og da sier jeg “når den kom dit”, for det var som sagt en overgang til at det ble en positiv virkning i livet.

Paal

Hva gjorde du? Hvordan fikk du det til å bli det?

Kine

For meg så handlet det mye om å faktisk lære meg at jeg trenger ikke at ting skjer hele tiden. Jeg trenger ikke at det er hverdagslig kaos, litt, så jeg kjente litt på den fra, ja, når den først kom da så ble det litt sånn; 
“Å nei, hva er dette her og hvordan skal jeg takle dette her?”, 
for jeg er ikke vant til det, til å kjenne på det at; 
”Ok, men jo mer jeg sitter i det, jo mer kan jeg kjenne på det at jeg faktisk trives med den.” Kanskje en liten sånn aksept for at denne stillheten er grei. Stillheten har jo blitt et sånt rom som jeg ikke trenger å late som noen ting i. Og jeg trenger ikke å forstå alt. Og ikke minst, jeg trenger ikke å være på vei til noe. Det er uvant, fordi vi som sagt lever i en kultur hvor alt handler om fremgang. Det handler om utvikling, forklaring og om fremdrift. Men stillheten spør ikke om du blir bedre. Den spør jo bare; 
“Er du her? Er du nå, akkurat i det øyeblikket her?”

Paal

Det er viktig.

Kine

Ja, det er kjempeviktig da. Og det er jo en ting som jeg har kjent på flere ganger, at det er først i stillheten at jeg virkelig møter meg selv. Det er ikke den jeg prøver å være, og ikke den jeg trodde jeg var, men den jeg er når alt får lov til å ha ro, da.

Paal

Ja, det er jo der at noe nytt begynner å vokse. Ikke et nytt mål, men som en rytme, en impuls eller en ny måte å være på i verden. Og jeg tror at hvis vi hele tiden skal fylle på og forklare og fikse og ordne, så kveler vi et eller annet. Vi kveler noe. Og stillheten er jo jorda hvor det nye får spire.

Hva er det som skjer i deg da, når du ikke har noe å gjøre, å si eller tenke?

Kine

For meg som har levd et ganske hektisk liv, og har slitt mye med psykisk helse, så ble det fysisk helse. Så, ja, hva skal man si? Det blir litt kaotisk. Fordi at når man lever som psykisk syk, for eksempel, eller fysisk syk, så er det litt sånn at du planlegger litt dagene dine. Alt må gå litt på skinner, for du har jo litt forutsetninger for hva du klarer, hva du ikke klarer. Så vil du helst ha et litt skjema på hvordan dagen din skal bli, for at du skal få utnyttet mest mulig av den. Når det blir stilt, så kommer du i en situasjon der du tenker; 
“Å nei, hva gjør jeg nå?” 
Ikke minst så blir det litt sånn… jeg fikk kanskje litt følelsen av at nå mister jeg litt den kontrollen.

Paal

Vi har jo en utfordring i kulturen vår med de her konstante distraksjonsmediene vi har. Blir det stille, så hopper vi på Facebook eller Instagram, eller vi sitter og scroller, eller hva det er ungdommen sier, doomscroller. For vi klarer ikke å sitte i stillhet. Vi klarer ikke å være alene med oss selv, så vi må liksom distrahere med noe. Det er jo absolutt en utfordring. Det er lett å dra opp telefonen.

Kine

Så tror jeg vi er kanskje litt redde for akkurat det der også, med den stilheten. Vi leter litt etter at det må fylles med noe.

Paal

Ja.
Har du noen gang vært redd da, for hva den kan vise deg, for eksempel?

Kine

Ja, mange ganger. Jeg sier mange ganger, jeg. Jeg trenger ikke å gå så dypt inn på den, for den er ikke bestandig enkel. Men jeg tenker jo at stillhet kan være ganske konfronterende. Litt sånn hvis du har, sånn som vi har snakket om før, beliefs og sånne ting også, så kan man jo oppleve det at denne stillheten den konfronterer veldig de her tingene vi tenker da. Og den kan jo vise deg følelser som du har unngått, ikke minst. Kanskje minner du ikke har villet se på. Lengsler du har stengt inne. Og det kan jo være veldig fristende å rømme fra den da. Jeg kjenner jo meg igjen i akkurat med den rastløstheten som, som kommer nettopp fordi at den nærmer seg. Det er liksom som om kroppen vet at nå skjer det noe. Og kanskje er det da vi trenger å være ekstra milde med oss selv. Ekstra god med oss selv. For jeg har jo hatt netter der det eneste som føltes ekte var denne stillheten. Det er jo ikke tankene og ikke måten vi analyserer på. Det var bare at jeg var der liksom i mørket med meg selv. Og det var nok. Det var faktisk mer enn nok.

Paal

Ja. For det er jo der det krever mot. Ikke å gjøre mer, men å faktisk gjøre mindre. Å bli værende der da, og ikke forstå det, og bare puste. Det er utfordrende altså.

Kine

Har du hatt en opplevelse der stillhet faktisk ga deg noen ting da, og ikke tok noe ifra deg liksom?

Paal

Da må jeg si etter hvert, for det har tatt tid. Den første stillheten jeg kan se tilbake på og si at; “Det var det det var.”, den var veldig ubevisst. Et stort tomrom der jeg ikke skjønte hva jeg skulle gjøre, eller, ja, jeg skjønte ikke noe av det da. Og det var jo etter jeg kom ut fra rusbehandling. Og det varte jo i månedsvis, jeg var jo som et skall. Men etter hvert som jeg har blitt mer bevisst, så har jeg jo opplevd at den gir meg veldig mye. Og som jeg har sagt i en tidligere episode, så bruker jeg meditasjon som det stille rommet.

Kine

Og det er jo en veldig til stillhet da.

Paal

Og den tar i alle fall ikke noe fra deg, det er bra sikkert.

Kine

Det er jo litt sånn at når stillheten forblir i oss over tid, så skjer det jo faktisk noe med blikket vårt også. Vi begynner å se på ting annerledes. Ikke nødvendigvis klarere, men kanskje litt mykere da. Vi blir litt mindre skråsikre, litt mindre kategorisk, som det kalles. Vi kan bli mer åpen for ting som kan være, at ting kan få være i prosess. Og i våre samtaler, både i podcasten og privat, så har vi merket at det er ikke svaret som skaper kontakt. Det er rommet faktisk imellom de her ordene. Både pausene og ikke minst pusten, som vi har veldig mye fokus på. For stillheten mellom to mennesker som ikke trenger å fylle alt, det er jo faktisk veldig stort.

Paal

Ja, det tror jeg mange lengter etter, at de har en plass der de ikke må forklare, og de kan bare få være da. Stillheten bærer jo nesten å hellig seg, ikke religiøst hellig, men – mer i den betydningen at det er noe ekte. Noe du ikke rører ved for å gjøre det til noe annet. Du bare er der, og så lar du det være.

Kjenner du noen gang motstand mot stillhet?

Kine

Ja. Enkelt og greit, jeg kjenner motstand. Det er litt som vi sier, når man fyller dagene sine helt og fullt og det plutselig blir helt stilt, så blir det rart, rett og slett.

Paal

Hva er det første du søker til da?

Kine

Når stillheten kommer?
Noe som distraherer den, har vært greia for meg, ja.

Paal

Det tror jeg er litt universalt, det er det vi gjør.

Kine

Jeg tror nok det. Jeg har jo etter hvert begynt å se på den som en venn da, det må jeg jo si. For det er på en måte, det er ikke noe mas si det, eller noen som prøver å fikse meg på noe vis. Det blir på en måte som å sitte sammen med noen som bare sitter der uansett hvordan jeg har det. Og jeg har jo hatt dager der jeg har latt meg selv være i stillhet i timesvis. Det handler jo litt om at… Det er ikke det jeg sier at her er det noen ting man trenger å gjøre i timesvis, for jeg tenker at klarer du fem minutter, så er fem minutter så dyrebart. Og så vil det over tid, jo mer man kjenner på at dette var faktisk veldig godt, jo mer vil man jo kjenne på at da klarer jeg kanskje ti minutter, da klarer jeg kanskje et kvarter. Og det, ja, jeg kaller det dyrebart. For det er jo litt godt å kjenne på at man faktisk finnes, at man bare er, uten at man trenger å ta noen rolle, eller fordi at man har noe plikt til å gjøre det. Og uten prestasjon da. Og det tenker jeg er en gave. Men som sagt, det er noe vi må øve oss på da.

Paal

Ja, det er det. For meg så har jo det å forstå at stillheten ikke er tom, men at den er full av liv, det har jo vært en reise. Det er jo et langsomt liv og et indre liv som krever at jeg bremser i mitt liv. Ikke for å få noe, men for å huske hvem jeg egentlig er.

Kine

Har stillheten endret hvordan du lever hverdagen din?

Paal

Å, jeg har lyst til å rope ja. Men fakta er jo at hverdagen stort sett er den samme, det er den. Det er lett å dra opp telefonen og sitte og scrolle eller se en serie eller game eller hva noe enn det er, men det blir litt og litt bedre hele tiden.

Kine

Det har jo en gevinst da, sånn sett. Veldig fint. Tenker det er en sånn fin refleksjon å ta for den som lytter også. Hvor mye stillhet lar du få rom i livet ditt? For det er jo så viktig.

Paal

Det krever jo at man blir litt bevisst da, for vi går jo på automatikk stort sett hele tiden. Så kanskje tenk seg om da når man putter hånda i lomma og drar opp telefonen;
“Nei, sånn var det ja, trenger ikke den hele tiden. Kanskje jeg bare kan sitte og ta pusteøvelser i to minutter, og så kan jeg reise meg og gjøre det jeg egentlig skal gjøre etterpå.”
Bare sånn små ting, små øyeblikk her og der. Det er jo ikke noe sånn at det her skal ta over hverdagen vår, eller bli en sånn kjempestor dørstokk vi må komme oss over.

Kine

Neida, men det handler jo litt om at man får faktisk tid til å reflektere. 
Og det tror jeg vi alle sammen har gått av da.

Paal

Men det er viktig å begynne i det små.

Kine

Ja, absolutt. 
Jeg vil sånn på tampen bare si til deg som lytter at kanskje du er i en fase akkurat nå hvor det er stille. Kanskje er det ufrivillig, kanskje fordi at du ikke orker mer støy, eller kanskje du begynner å kjenne på at det er i stillhet du hører deg selv best. Og da vil vi jo si at det er absolutt lov. Du trenger ikke å fylle den, og du trenger ikke å forklare den. Du kan jo faktisk bare være i den, og la den få lov til å være i deg.

Paal

Stillhet kan jo være ensomt. Men stillheten kan jo også bli en venn som ikke krever noe, men som bare lytter. Og kanskje er det i den stillheten at vi endelig får hørt vår egen stemme da, som vi kanskje har lengtet etter.

Kine

Jeg vil si takk for at du lyttet i dag. Vi håper jo at denne episoden får være et rolig rom i akkurat deg. Et sted hvor ingenting må fikses, og hvor du bare får puste og være.

Paal

Neste gang så er temaet: “Når andres lys gjør vondt.”

Og det er jo et spennende tema.

Kine

Litt spennende, og samtidig kan det være litt vondt.

Paal

Ja, absolutt. Og vi skal utforske litt forskjellige sider ved det temaet, og se litt på hva det kan gjøre med oss, og hvordan vi kan møte det.

Kine

Ja, kjempefin overgang fra det vi har holdt på med, fordi vi har jo den litt mørke siden også.

Paal

Vi har det. Det er viktig å belyse alle sider.

Kine

Ja, absolutt.

Paal

Så vil vi fortsatt, og aldri slutte med, å oppfordre til å sende oss meldinger, komme forslag til både tema, gjester og kanskje bare legge igjen en hilsning og, veldig hyggelig det og.

Kine

Ja, det er det.

Paal
Og dere finner alt om oss og alt vi tidligere har lagt ut på alveskog.com.

Kine

Og litt forskjellige andre plattformer og i tillegg, det må nå også sies.

Paal

Podcasten er på alle store plattformer i alle fall, så den skal være enkel og finne.

Kine

Da vil jeg si ta vare på deg selv, med stillhet, med varme og med en ømhet – og så snakkes vi igjen, fra Alveskog - Sjelens stemmer.