Paal

Velkommen til Alveskog - Sjelens stemmer.

Det finnes øyeblikk vi sjelden snakker om.
Du scroller, du møter noen, eller du hører om noens suksess, og så skjer det noe i kroppen. Noe trekker seg sammen. Ikke direkte misunnelse, bare en slags smerte.
Det kan være en venn som har funnet kjærligheten mens du kjenner deg alene, 
noen som blomstrer mens du visner, og det rare er at du unner dem det, virkelig, men det stikker. Og så kommer kanskje skammen over at det stikker.

Hva er det som skjer i oss da?

Kine

Ja, spennende.

Det er noe som kanskje er enda viktigere oppi dette her, og det er jo det at; 
Hva kan det vise oss?
Vi har jo valgt å lage denne episoden nettopp fordi at dette skjer med veldig mange, og ofte litt i sånn stillhet. Vi kan se noen andre sitt lys, og i stedet for å kjenne inspirasjon, så kjenner vi oss litt utilstrekkelig, eller vi kanskje kjenner en sorg på det. Men det er ikke fordi vi er dårlige mennesker. Det er jo fordi vi har sår, eller drømmer, eller uforløst lengsel. Og da kan faktisk andres lys ubevisst treffe de stedene i oss som fortsatt står litt i skyggen.

Så i dag vil vi utforske akkurat dette her med varme, ærlighet og kanskje litt nysgjerrighet.

Vi kan starte med kanskje det mest tabubelagte ordet, og det er jo misunnelse.
For mange er dette nesten et skjelsord. Vi vil ikke være det, og vi vil ikke at noen skal tro at vi er det. Vi vil i hvert fall ikke innrømme det for oss selv.

Paal

Nei, sant.

Kine

Men så kommer det lille spørsmålet;

Hva om vi har misforstått hva det egentlig er?
Hva det handler om?

For meg så ble det en liten revolusjon da jeg begynte å se på misunnelse som informasjon. En invitasjon til å se nærmere på hva det egentlig rører ved, eller hva det handler om. For misunnelse i sin sunne form kan jo være et kompass. 
Den kan jo faktisk peke på noe som jeg for eksempel har glemt, undertrykt, eller noe jeg ikke har våget å drømme om. Noen ganger så handler det om frihet som jeg savner, noen ganger om mot, eller en stemme i meg som har vært stille alt for lenge. Så i stedet for å dømme oss selv, for at vi kjenner på misunnelse, så har jeg et spørsmål, og det er:

“Hva er det i meg som lengter akkurat nå?”

Paal

Ja, jeg tror mange kan kjenne seg igjen i akkurat det du sier der altså, for det har jeg kjent på selv, og det er ikke i form av at jeg vil ha det noen andre har, men det er mer som en smertefull påminnelse om noe jeg kanskje selv har gitt opp.

Når jeg ser noen stå trygt i seg selv, eller er synlig på en måte som jeg ikke alltid tørr, så kan det komme opp en indre uro. En stemme som sier;

“Husker du det du ville gjøre?”, 

eller noe sånt da. Og det er jo sterkt, for det viser at det er liv på innsiden av oss.
Det er noe som fortsatt vil noen ting. Så kanskje vi skal øve oss i å møte den følelsen, ikke med skam, men med nysgjerrighet i stedet.

Kine

Det er jo absolutt noe jeg tenker, og jeg tenker dette temaet her er veldig viktig da. Og en av grunnene til at vi også vil ta i dette her, det handler ikke bare om enkeltmennesker, men det handler jo også litt om de offentlige. For der skjer det jo veldig mye. Det der kan vi jo se, hvis man observerer litt den kommunikasjonen i det offentlige rom, plattformer der det er mye folk og sånn, så kan man jo fort se for eksempel, snakker vi om influensere da for eksempel, hvor mye hat de får, for det faktumet at de har suksess i livet. Og vi mennesker er fort til å dømme nedenom å hjem noen andre sin suksess.

Paal

Vi tåler ikke, eller vi... Kanskje er det noe i oss selv som blir speilet.

Kine

Jeg tror at i veldig mange situasjoner handler vi før vi kjenner etter. 
Det er fort gjort at vi tenker at;

“Nå kjenner jeg noe i meg”, 

og så tenker jeg at det har ingenting med meg å gjøre. Det har noe med vedkommende å gjøre. Det at vedkommende er så suksessfull, det gir harme i meg. Eller vi kan og ta en sånn ting som hvis noen har veldig god energi, så kan vi faktisk i møte med den personen kjenne på eget mørke, så kommer det ut i kritikk, eller en nedsettende måte å være på, overfor den personen som faktisk har det her lyset, som jeg kaller det.

Paal

Ja, sammenligning er jo en av de mest stille tyvene vi har egentlig. Den stjeler tilstedeværelse, selvfølelse og tillit uten at vi bestandig legger merke til det. Og det starter ofte uskyldig, som at du ser noen du kjenner får til noe, og så begynner plutselig hjernen å surre på et eller annet. Og så begynner du å måle;

“Hvor jeg er i forhold til…?”

“Har jeg nok?”

“Er jeg nok?”

Og det som er skummelt er jo at vi ofte sammenligner vår indre virkelighet med andres ytre uttrykk. Altså deres scene mot vår backstage.

Kine

Det er akkurat det, og det er jo sånn, som jeg sa, spesielt nå med alt som deles hele tiden. Vi får servert glimt av høydepunkt, filtrert, vakkert og fullkomment egentlig. Og det gjør noe med oss altså, spesielt hvis vi er i en fase hvor vi selv føler oss litt borte. Og det var jo en ting vi snakket om sist. Det med å føle kanskje at jeg ikke er helt på plass. Så blir det forsterket. Vi sammenligner jo det vi allerede frykter, og at vi ikke er der vi burde være, og det kan jo gjøre at vi begynner å leve fra et ytre referansepunkt i stedet for å kjenne etter. Og det tenker jeg er en ting som, hvis man kjenner på sånne ting, så tenker jeg det er viktig å spørre seg selv;

“Hva er viktig for meg?”, 

og “Hva er ekte for meg akkurat nå?”

For når vi mister den kontakten, så mister vi og faktisk noe veldig dyrebart.

Paal

Har du noen gang merket at du har forandret kurs da, bare fordi noen andre gjorde det?

Kine

Ja, altså, som menneske så tror jeg vi alle sammen opplever en form for misunnelse på et eller annet tidspunkt i livet. Jeg kan jo si det at for meg så har jeg kjent på det, og det, om ikke det er den største misunnelsen, så er det kanskje litt den der at man ser at noen lever det livet man kunne tenkt seg å ha levd selv.

Paal

Vi snakket jo litt om det her om dagen. Du med din sykdom, og det å se at andre gjør masse ting som du vet at dette klarer ikke jeg å være med på, eller klarer ikke å gjøre.

Kine

Ja, eller sånne ting. 

For meg da, som har hatt den sykdommen som jeg har hatt nå i, ja, skal vi se, 11, snart 12 år, så kjente jeg jo veldig mye på, i alle fall i starten, når jeg var veldig dårlig, så kjente jeg jo på det med at jeg misunnet litt det at andre folk hadde energi til å gjøre normale ting. Det var slike ting som, bare det å kunne ta seg en handletur, det ble for meg en sånn;

“Åh, får du til det du? Det får ikke jeg til.”

Høres jo litt sånn;

"Hæ, får du ikke til en handletur?”

Men også som kronisk syk kan man ha slike dager. Det betyr jo ikke at man har det 24-7. Noen har det også, ja, med den sykdommen jeg har. Nå har ikke jeg vært helt der, men det å se på at noen har energi til å gjøre ting lett, det ble for meg en sånn, som sagt, ikke om det var den sterkeste misunneligheten, men det ble en sånn;

“Åh, jeg skulle ha ønsket at jeg også kunne det.”

Det skal jo samtidig sies at da var jeg på en plass i livet mitt der jeg var i det tomrommet, der jeg, på en måte, måtte bli kjent med det nye meg.

Paal

Veldig mye av det vi snakker om overlapper jo.

Kine

Ja, det gjør jo det. 

Så akkurat der for meg så var det ekstra tungt da. For altså, man unner jo folk å klare seg i verden. Når man blir kronisk syk, så får man et litt annet syn på de her små tingene, de her tingene som feller så enkelt for de som er friske. Trenger jo selvfølgelig ikke å gjøre det, for det kan være mye skjult bak dem som klarer mye også. Men jeg sier bare at å se en vanlig person fungere, for en som er veldig kronisk syk, så er det faktisk veldig tungt.

Paal

Vil du kanskje kalle det mer sammenligning enn misunnelse?

Kine

Ja, du sammenligner og du veier deg selv opp mot;

“Åja, du klarer du, det gjør ikke jeg.”

“Åja, du får til sånn du, det gjør ikke jeg.”

Og det er jo bare en bit av det selvfølgelig.

Og så tenker jeg jo, slike ting som suksess, der kan ikke jeg si at jeg kan kjenne meg igjen sånn helt i forhold til å ikke unne noen suksess. Fordi at den vil jeg skille litt, for det å være kronisk syk og ønske at man får til, som gjør at man kanskje kjenner at det stikk litt, det er litt annerledes enn den misunnelsen over at noen har seiret i noen ting, har klart seg bra i noen ting. Det er litt forskjell. Det er litt sånn at, ja, hva skal man si? Grunnen til at jeg tok opp litt det med de offentlige er jo det fordi at man ser det veldig godt i sånne rom. Jeg har jo sett flere ganger, og jeg føler jo influensere også, og synes det er givende å følge dem, fordi at de deler veldig rått da, fra livet sitt. Tunge ting som gode ting. Og jeg ser jo at veldig mange av dem får jo uforkjent pes for at de faktisk har suksess i livet. Og den kan ikke jeg kjenne meg igjen i. Jeg heier veldig på dem som faktisk har suksess, og faktisk klarer å utrette noe godt i verden. 

Jeg vet ikke hvordan du tenker der?

Paal

Jo, jeg er veldig enig med deg. 

Nå følger jeg ikke noen influensere, og i de rommene der jeg følger noen, så vil det jo være snakk om mine favorittartister, eller slike ting, og der er det jo ikke noe slikt.

Men ja, jeg har jo fått hørt mye gjennom deg. Og så ser jeg en del i kommentarfelt til aviser og sånne ting, at det er mye rart.

Kine

Ja. Folk snakker litt.

Paal

Det er ikke noe filter.

Kine

Nei, og jeg synes kanskje folk snakker litt med litt sånn sårene sine litt åpne. 
Det vil nå jeg si da, fordi at...

Paal

Ja, folk hadde aldri gjort det ansikt til ansikt.

Kine

Nei, det er noe med det. Det er litt som at vi skjuler oss litt bak. Men jeg synes jo det skinner gjennom ganske godt at det må sitte veldig mange sårede mennesker. Det må sitte mange mennesker som bærer på mye…

Paal

Og det vet vi jo at det gjør, men ofte så vet de det ikke selv.

Kine

Nei, og det var jo en av grunnene til at vi ville ta opp akkurat dette her også. 
Fordi at det trenger ikke bare være så synlig heller. Kanskje for den som er veldig observant, vil kunne si;

“Oi, her er det noe. Her er det noe man kjenner på.”

Eller vedkommende faktisk ikke har det så greit med seg selv, og det vil jo vises jo sterkere hatet på en måte er.

Paal

Men så er jo første skritt alltid at man selv må bli visst det, bli bevisst det. 
For det er jo ikke slik at, vi går ikke rundt og bare hjelper folk som;

“Åja, du ser ut som du har et problem.”

Det må være en bevissthet, og det må være et ønske.

Kine

Jeg er jo der at jeg vil snakke litt til den som lytter, som kanskje er i en tung fase akkurat nå. Kanskje er det litt lite energi, kanskje er du på det punktet som vi har snakket om før, om å føle seg litt tom, eller litt sånn fastlås i livet, og så ser du andre som skaper, som ler og som blomstrer. Og det treffer deg, men ikke som inspirasjon. Det blir mer som det lille slaget i magen. Og det tenker jeg er helt lov. 
For når vi selv er i et mørke, så kan lyset utenfra faktisk gjøre veldig vondt. 
Ikke fordi det er noe galt med de som lyser opp, men fordi det lyset minner deg om hvor langt unna du føler deg ditt eget. Og det krever faktisk veldig mye mot å møte det uten å skyve det vekk, eller bli hard med seg selv.

Paal

Jeg tenker at det er noe vi snakker alt for lite om. De stille smertene. 
Når du er midt i sykdom, eller utmattelse, sorg, eller bare har hverdager som er tung. Og så ser du noen som danser, skriver bok, får til ting, og det er lett å kjenne seg liten da. Som om du har blitt stående igjen. Men kanskje det vi trenger aller mest i de stundene er å ikke presse oss til å være glad for andres lykke, men være ærlig om hvor vi er, og si at;

“Akkurat nå gjør det vondt, og det betyr ikke at jeg er et dårlig menneske.”

Kine

Nei.

Har du kjent på misunnelsen, eller at dette her stikker litt når man ser andre klarer seg i livet?

Paal

Ja, har vi ikke alle. Jeg kan ikke dra frem en konkret hendelse.

Kine

Nei.

Paal

Men det har nok absolutt vært kjent på. 

I dag har jeg jo mer et syn om at alle kan, inkludert meg, og alt er mulig. 
Så jeg har ikke den lenger.

Kine

Nei.

Paal

Mm.

Kine

Har et annet spørsmål til deg?

Er det noen ting du vet du hadde trengt å høre i en sånn fase av livet?

Paal

Oi, ja, fått hjelp til å forstå at det handler ikke om den andre eller de andre, men at det handler om seg selv, og sine sår eller sine ønsker, drømmer og lengsler. 
For forstår man det, så er det som vi har sagt at det er en pekepinn. 
Og det er lov.

Kine

Ja.

Det er jo litt sånn at det er et annet spørsmål som er ganske viktig oppi alt dette, 
og det er jo hvordan vi kan støtte oss selv når andres lys blir en smertefull påminnelse. Og der tenker jeg at vi som har snakket om det vi har snakket om, er... 
gjennom de her podcastene, så er det jo en grunn til at vi har tatt i de temaene vi har tatt på. Og for noen så har det kanskje vært litt sånn;

“Hæ, hvorfor går dere inn på de her temaene her?”

Men det er jo fordi at det brenner noe i oss, og fordi at vi har litt erfaring med oss begge to. Og vi har hatt de her tunge stundene. Vi har sittet i det her mørket, vi har sittet med depresjon og angst, fysisk sykdom, rus, ikke minst, og vi brenner veldig for det da. Jeg brenner veldig for å faktisk få hjelp, det er jo en ting som jeg brenner veldig for, hvis man kjenner det at det må jeg ha. Hvis man er i tvil på om man må ha det også, så tenker jeg at det finnes måter man kan, det finnes terapeuter, og det finnes mange typer terapeuter ute der, som jobber med forskjellige ting. En del av dem jobber alternativt. En del av dem er coacher. 
Noen er terapeuter som kanskje ikke er den tradisjonelle terapeuten, som kanskje også kan være en veiviser, eller kan hjelpe på veien til å faktisk se, hjelpe deg med å se hva er det i deg som ikke blir møtt. Det er jo ... var jo derfor vi hadde med oss Thomas Myrseth inn her også, fordi at han har en terapi med seg, en utdannelse, 
som faktisk jobber litt annerledes. Jobber mer på;

“Hva er det det indre står og roper etter nå?”

Paal

Terapeutisk tilnærming vil jo ofte se på fortid; 

“Hva har skjedd?” , “Hvorfor er ting som de er?”, og “Hvorfor reagerer du som du gjør?”, og slike ting, mens en coach-tilnærming vil jo se fremover.
“Hva kan vi gjøre for å få deg dit, og dit, og dit?”, eller “Hva kan du gjøre selv?”, rettere sagt.

Kine

Og det går jo fint å kombinere slike ting. Det er jo også veldig fint, for hvis man kjenner at jeg har et mål, jeg har en drøm, vet ikke helt hvordan jeg når den. Og så kjenner man kanskje litt på den der med;

“Ok, jeg ser noen langt der fremme, som har klart det, jeg vil gjerne klare det jeg også.”

Jeg anbefaler så sterkt å faktisk få pratet med noen.

Paal

Ofte vil jo en som sitter i depresjon, ikke se de her drømmene for fremtiden. 
Kanskje ikke se fremtiden i det hele tatt. Så det er jo absolutt en utfordring som en coach ikke kan hjelpe med.

Kine

Det er derfor det er så fint at vi har de her terapeutiske, gode personene innen terapi da. 

Paal

Ja, men alt, sammen, blir jo en veldig bra pakke.

Kine

Ja, så det anbefaler jeg faktisk hvis folk er der, og at de ønsker noe mer for seg selv. Jobbe med seg selv faktisk. Det har jo kanskje vært litt temaet vårt gjennom de her litt utfordringene som man kan møte i livet.

Noe av det mest spennende, og kanskje mest helende, er jo når vi faktisk tørr å være nysgjerrige på reaksjonene våre. For følelsene våre de bærer jo på et bud, de er ikke tilfeldige. Når du kjenner et stikk av smerte i møte med andres glede, så er det jo kanskje ikke sjalusi. Det kan faktisk være den dype lengselen. Det kan være gamle sår. En kreativ gnist som aldri får bli til noe. Og der er vi jo inne på det igjen, som oftest så er det gammelt, det er innlært. Det er et eller annet. Og det kan jo være en veldig dyp lengsel. Og det krever jo øvelse å stå i det og spørre:

“Hva viser dette her meg?

Men hvis vi våger det, så kan det bli starten på noe nytt. Ikke en kopi av noen andre, eller noen andre sitt lys, men faktisk et glimt av vårt eget. Det tror jeg er viktig å huske på.

Paal

Ja, det er det absolutt. 

Jeg har jo begynt å se på det som et speil. Hvis noe treffer meg sterkt og jeg ikke helt forstår hvorfor, så vet jeg at da har det truffet noe på innsiden av meg. Kanskje noe jeg har savnet, eller noe jeg trodde det var for sent å gjøre noe med. Men i stedet for å undertrykke det, så kan jeg si;

“Takk, der viste du meg noe.”

Noen ganger så fører det til handling, og andre ganger til en dypere kontakt med meg selv. Men det holder, det er nok.

Kine

Men det er jo litt sånn da, at å komme dit at man faktisk kan si;

“Takk! Takk for det du visste meg akkurat nå.”

Den kan være en lang vei.

Paal

Det kan være en lang vei. Det er ikke gjort i en håndvending. Det er ikke sånn;

“Oi, nå oppdaget jeg… Nå fikk jeg høre om det her. Nå skal jeg gjøre slik.”

Kine

Nei, for det er ikke første reaksjonen vår.

Paal

Det er ikke det.

Kine
Nei, det skal litt til.

Vi har jo litt erfaringer på at ting kan være vondt, så jeg ville spørre deg om du har hatt en opplevelse hvor det som gjorde vondt først, viste seg faktisk å være viktig?

Paal

Ja. 

Jeg havner egentlig tilbake på den samme hendelsen hver gang jeg skal snakke om noen ting. Men det er nok fordi det er den største tingen som noen ganger har skjedd meg. Den vondeste, men også den største. Og den gjorde vondt, virkelig, virkelig vondt. Og det gjorde det jo i lang tid etterpå. Men når jeg ser tilbake i dag på alt som snudd, og hva som har blitt etterpå, så er det jo sånn;

“Wow! Det var jo det beste som kunne skjedd.”

Og det er ganske sånn vilt å si i dag da. Men sånn er det faktisk.

Hva vil du si at det betyr å møte en reaksjon med varme i stedet for å analysere eller å dømme?

Kine

Jeg vil si det at det, og for det første, som jeg sier, det er ikke noe enkelt. 
Det er ikke noe enkelt å, fordi at første reaksjonen vår er enten:  Nå blir jeg sjalu, nå får jeg resistanse. Og jeg sier ordet resistanse, for det er oftest det vi reagerer med, når vi ser at noen har det bedre enn oss selv. Og så, for det er hovedreaksjonen våres, det er litt som jeg sier, vi reagerer med sinne, kanskje først, men det er egentlig ikke den følelsen som ligger innerst.

Paal

Vi sier jo alltid at sinne er et uttrykk for noe annet. Sinne er aldri…

Kine

Ja, og det er en forsvarsmekanisme da. Så jeg tenker det å klare å faktisk, om man kjenner på det her sinne, la det få komme, ikke bryte ut i den forstanden av at du er nødt til å kjefte som et første respons, men faktisk stopp og si;

“Ok, det kommer sinne. Hva er det?”

Paal

Hva ligger under?

Kine

Ja, hva ligger under? 

Hva er det i meg som faktisk blir så sint akkurat nå? 

Og noen kan si; 

“Ja, men jeg er bare sint, for dette provoserer meg.” 

Men så er det litt slik at jeg inviterer litt folk til å faktisk kjenne på det da, i prat med meg, så bruker jeg å si;

“Men hva ligger bak?”

“Hva er du egentlig? Er du lei deg? Er du såret?”

“Har det skjedd noe med deg som faktisk gjør til at du føler at du må gå i fullt sinne?”

For sinne er en forsvarsmekanisme.

Paal

Det er aldri den grunnleggende følelsen.

Kine

Nei, og det ser jeg i mange møter med andre også, at når man spør disse viktige spørsmålene, og spør seg selv disse viktige spørsmålene;

“Hva er det som skjer i meg?”,

så skjer det en prosess. Fordi at du møter deg selv på en helt annen måte. Du begynner å stille spørsmålstegn ved deg selv, ikke på en negativ måte, men rett og slett på en litt sånn fin;

“Ok, hva er det i meg?”

Paal

En undersøkende måte.

Kine

Ja, en undersøkende, en spørrende måte på seg selv. Og det er veldig godt. 
Veldig mange har jo den gaven, og det ser jeg mer og mer av nå, at folk er veldig nysgjerrige på hva som skjer i andre. Men vi er sjeldent interessert i å høre hva som skjer i oss selv. Og det å faktisk gå i seg selv, de her gangene man kjenner på at ok, nå koker det i meg, og faktisk gå, spør de her spørrende spørsmålene til seg selv, bli nysgjerrig på seg selv. Jo mer klarer vi å gjøre det i sånne settinger der vi vanligvis blir trigget, der vi faktisk kan si til oss selv at;

“Ok, stopp nå.”

“Hei, nå ble jeg sint.”

“Hva er jeg sint for?”

“Er det noe i deg som trigger meg nå?”

“Hva er det som trigger meg nå i deg?”

Og det er jo noe fint med det, når man klarer å stille disse spørsmålene. 

Når man klarer å stå i situasjonen og tenke;

“Ok, førstefølelsen var sinne. Jeg valgte å ikke ta i tastaturet.”, for eksempel, “fordi jeg ble irritert på en kommentar.”  

Jeg valgte å tenke meg om, og så fant jeg ut at;

“Oi, i stedet for å svare frekt her nå, kanskje kan jeg være spørrende, kanskje kan jeg være god med meg selv, 
og kanskje også kan jeg møte vedkommende på en litt mer medmenneskelig måte?”

Og det tror jeg er litt sånn alfa og mega, for vi blir snillere med oss selv ved at vi gjør det, men vi blir også snillere til dem rundt oss.

Paal

Og en ting du nevnte her som jeg synes er ganske viktig, og det er det med å hjelpe andre kontra å hjelpe seg selv. For det er jo noe jeg har kommet over gjennom coaching, at det er jo veldig mye enklere å hjelpe andre enn å hjelpe seg selv. Bare en sånn fotnote.

Kine

Den tar vi med

Paal

Når vi har gått gjennom alt det her, og kjent på misunnelse, sammenligning, smerte og lengsel, så kommer kanskje det viktigste spørsmålet:

Hvordan vender vi hjem igjen?

Hvordan finner vi tilbake til vårt eget lys uten å presse det frem?

For meg så har det jo handlet om å slippe den ideen om at jeg må være på topp, og heller spørre;

“Hva er sant for meg nå?”

“Hva trenger jeg akkurat i dag?”

Kanskje det er hvile, eller å skrive en setning, eller sende en melding? 
Små lys som tenner seg litt etter litt.

Kine

Det var jo litt som jeg sa; 

Det handler litt om å være så god med seg selv, og så raus med seg selv som det går an å være, da. Det å møte seg selv i slike situasjoner, det er kjempeviktig. Jeg får ikke sagt det nok. Jeg er jo en slik person som ikke har vært snill med meg selv, og det er tøft å innrømme. Men samtidig så tror jeg det er veldig menneskelig. 
Som jeg sier, vi møter andre bedre enn vi møter oss selv.

Paal

Jeg tror nesten det er standard.

Kine

Ja. 

Så, ja. 
Det er bare noe med oss, og det er ganske nydelig når folk møter seg selv. 
Og det er jo ikke sånn at lyset vårt trenger å være sånn spektakulært. Det handler jo ikke om det, men det trenger bare å være ekte. Og det er jo en ting vi har snakket litt om gjennom de forrige episodene og, det med å være ekte, det å være sårbar, det å være sann til seg selv. Vi tror jo ofte at vi må tilbake til der vi var. Men det er jo litt som vi snakket om sist, at kanskje skal vi til en ny plass. Kanskje er det en ny ting på vei for oss. Kanskje et sted som bærer litt mer av oss, faktisk. 
Mer ærlighet, mer stillhet og mer kraft. Og det har vi jo snakket om, hvor viktig det er å gi seg selv dette her. Og så er det jo litt sånn at når vi slutter å jage alt det ytre, så kan jo det indre få plass. 

Så det er litt sånn at hvis du kjenner deg liten eller sår eller tom, så sier jeg igjen, slik som vi gjorde sist gang, og da, det er det at kanskje er det bare at det betyr at noe nytt er på vei. Og kanskje, kanskje, det lyset du så hos den andre, kanskje var det en påminnelse om at du har og et. 

Litt viktig.

Paal

Veldig viktig.

Da vil jeg si takk for at dere har vært med oss i dag. Det er et sårbart tema, og vi håper at du har kjent deg litt mindre alene.

Kine

Jeg vil jo si at hvis noe rørte ved deg, så ta vare på det. Ikke som noe du må løse, men noe som du kan faktisk lytte til. For det er ofte i det skjøre at det mest ekte bor.

Paal

Det er så sant.

Kine

Og så vil jeg nå si at vi er kjempetakknemlige for dere som lytter. Vi har nådd noen milpæler her nå som vi er meget stolt over. Nå er vi på 1000 downloads, og det raser i vei.

Paal

Tusen downloads på 11 episoder. Det er vi veldig, veldig fornøyd med.

Kine

Det er jo en del av dere som lytter på oss på de store lytterplattformene, men en del følger jo også på alveskog.com, som er nettsiden vår. Og der har dere også muligheten til å melde dere på, slik at dere får beskjeder. Kommer litt episoder inn der torsdager, som oftest,

Paal
Legger ut torsdager, ja.

Kine
før den slippes på de store fredagene. Ellers så har vi og, ja, vi har nå nettside på Facebook, for den som vil følge den. Der legger vi noe ut litt innimellom. På alveskog.com så kan dere legge inn både ris og ros til oss som sitter her og prater i det stille. Ja, det setter vi kjempepris på. Er det noe som brenner i dere, så gjerne del det med oss. Vi vil gjerne ha dere med på veien videre også.

Paal

Det vil vi. 

Så høres vi igjen neste fredag her i Alveskog - Sjelen stemmer. 

Og inntil da, så husk at du er ikke alene i det som gjør vondt, og ditt lys, det finnes fortsatt, selv om det er skjult for en stund.

Kine

Kjempeflott.

Paal

Ha det.

Kine

Ha det.