Kine

Hei og velkommen tilbake til Alveskog - Sjelens stemmer.

I dag vil vi gjerne invitere deg som lytter inn i et litt stille rom. Vi skal ikke analysere eller forklare så mye i dag, men vi skal kjenne etter. For det finnes et spørsmål som ganske mange voksne sjelden stiller seg selv, men som ligger og dirrer litt under valgene vi tar, reaksjonene vi har og ikke minst relasjoner vi har. Og det er: 

Hvordan ble jeg egentlig møtt som barn, og hva har det gjort med meg i dag? 

Vi kan jo snakke litt om akkurat dette med barns følelser og voksenverden, vi kan begynne litt der. For mange barn vokste jo opp med en slags voksenkode de må forstå. Og med voksenkode så mener jeg det at, det er kanskje litt ting som de egentlig ikke forstår så veldig mye selv. Sånne ting kan være for eksempel at; 

“Du må være snill.”
“Du må ikke overreagere.”, eller den kjente,
“Du må da vel tåle det.” 

Og kanskje var det sånn at du som hører på hørte akkurat dette her. Kanskje du hørte sånne ting som at, 

“Men det var jo ikke så vondt.” 

Eller “Du overdriver.” 

Eller “Det der er jo ikke noe å skrike for.”

Og så begynner noe å skje da, på innsiden. En unge vil kanskje slutte å stole litt på den indre følelsen sin.

Paal

Jeg kjenner meg litt igjen i det du sier der altså. Mange barn får jo høre at de må tilpasse seg et følelsesklima som ikke alltid er trygt. Og det lærer man utrolig fort, nesten før man har språk og kan uttrykke seg. Og det er jo ikke fordi voksne vil såre oss eller noe sånt, men de kunne ikke noe annet. Det var det de hadde lært.

Kine

Det er jo nettopp det, og så sitter vi der som voksne, og kjenner på en slags uro vi ikke forstår. Og kanskje så handler det ikke om nåtida, men det vi opplevde når vi var barn. Jeg tenker jo ofte at vi ikke nødvendigvis ble møtt feil, men vi ble bare ikke møtt.

Paal

Det er forskjell på å ha foreldre som gjør sitt beste, og å føle seg følelsesmessig speilet. Mange fikk jo trygghet i det ytre. Vi snakker jo om behovspyramiden, og de fleste fikk jo mat og klær og rutiner. Men det følelsesmessige språket manglet, og det merkes jo rundt omkring fortsatt.

Kine

Det er jo litt sånn som vi snakket om før vi satt oss inn i denne episoden, litt sånn;

“Hva har vi opplevd?”
“Hvor har vi vært hen?”
“Hva har vi følt vi har manglet?”

Jeg tror en av de tingene vi faktisk snakket litt om, var akkurat det der.
For meg så var det… Jeg husker på at foreldrene mine ofte sa, når jeg datt eller gjorde meg litt vondt, så var det sånn;
“Ja, men opp igjen.”
“Du skal opp og frem.”

Og jeg tror nok det at de gjorde etter beste evne.

Paal

Det er jo ikke gjort av ondskap.

Kine

Nei, absolutt ikke. Og jeg tror nok det at, som vi har tatt opp tusen ganger før, vi som er født på 80-tallet, vi var nok vant til den. Jeg tror de generasjonene foran oss også, var vant til å få høre det. For det var jo ikke sånn at man skulle sitte og skrike i en evighet. Man skulle jo opp og frem, og man skulle jo rustes.

Paal

Det er jo litt viktig – det er jo en ting vi bruker å si, i samtaler, både oss i mellom og med andre, det er jo det at alle gjør det beste de kan ut fra de forutsetningene de har. Så dette er jo ikke gjort av ondskap. De har jo gjort det de tror er rett. Så det er ikke sånn at vi skal gå rundt og være sur på foreldrene våre, eller på lærerne våre som vi har hatt, eller noe sånt. Men det her er jo bare en bevisstgjøring, å la oss nå gå fremover og vite bedre.

Kine

Jeg tror jo det er det som inspirerte litt oss i forhold til denne episoden her, er jo akkurat det at verden er i endring. Det dukker opp, sånn som vi snakket om litt tidligere, så snakket vi litt om det at det kommer mer og mer barn fram som har et helt annet behov. Om ikke annerledes behov, for vi hadde vel litt det behovet vi også, det tror jeg alle barn har. Men det dukker opp litt sånn, uten at man trenger å gå inn på noe mye diagnoser, men det dukker opp en del diagnoser i dag, på det man kaller sensitive barn. Barn som trenger kanskje å bli sett på en litt annen måte. Og da er det litt hvordan møter vi dem, hvis vi har den gamle måten å være på - med oss da.

Paal

Den opp igjen måten vil jo slå ned følelsene deres. 

Det er liksom;
“Dette var vondt til meg, men det kan ikke jeg uttrykke.”
Eller “Dette synes jeg var fælt, men det kan ikke jeg uttrykke.”

Og de vil jo lukke det inn. 

Og hva skal man si, i verste fall så vil det jo i voksenlivet implodere. Og da får du depresjoner, du får angst, og alle disse tingene. 

Eller kanskje får man noen diagnoser som man egentlig ikke skulle ha hatt?

Kine

Ja, det er jo bare et sånt spørsmål til ettertanke, tenker jeg.

Paal

Med et stort spørsmålstegn bak, ja.

Kine

Med et stort spørsmålstegn.

Paal

Ja.

Kine

Ja, for det er jo liksom noe med dette, dette med å skal tåle noen ting. For mange av oss lærte jo akkurat det med å tåle mer enn det barn egentlig er ment til å skulle bære, da. Det å bli på en måte oversett i egne behov, det å ikke få støtte i de her store følelsene, og kanskje å bli bedt om å roe seg ned i stedet for å bli roet ned sammen med. Og så vokser man jo opp, som du sier, og bærer det med seg videre som en sånn normal adferd. Men kanskje det egentlig var en form for frakobling. Det er litt den flinkheten. Den kanskje ble en strategi for å bli elsket. Jeg tror jo mange voksne i dag kjenner på en slags, skal vi kalle det sorg da, eller en ordløs sorg som, ikke fordi det nødvendigvis var noen traumer kanskje, men fordi det var et tomrom da. Stillhet der det burde ha vært en trøst, og kanskje at de har følt seg litt alene der det egentlig burde ha vært en voksen. 

Paal

Ja, jeg tenker jo det er viktig å normalisere at vi kan ha hatt en vanlig barndom, men allikevel så kan vi bære på usynlige sår. Og det som jeg sa i sted, det er ikke en anklage, men det er en anerkjennelse. Og når vi kan si; “Dette fikk ikke jeg til.”, så kan vi kanskje begynne å gi det til oss selv, og kanskje de vi møter.

Kine

Det er jo litt sånn at barn speiler jo oss voksne. For når barna i dag viser sterke følelser, så skjer det jo noen ting i oss voksne. I alle fall kanskje til oss som har den litt gamle oppdragelsen. Vi reagerer ikke bare som voksne, vi reagerer som barn på innsiden, som en gang lærte hvordan det var lov å føle.

Paal

Ja, det har vi jo snakket om, at vi kommer aldri lenger enn dit vi ikke ble møtt. Der blir vi stående fast. Hvis vi, la oss si, du hadde en opplevelse når du var fire år, der du ikke ble møtt emosjonelt, og så kommer du i samme situasjon når du er 40, da reagerer du som om du er fire år igjen. Du er ikke gamlere enn fire år i den situasjonen. 

Kine

Nei, og det er jo fordi at veldig mange av oss heller ikke jobber med akkurat slike ting. Det er jo litt sånn eksempel på akkurat dette, og det er jo et barn som roper kan faktisk vekke vår egen gamle skam. Og det er jo litt sånn at et barn som skriker kan minne oss om at vi ikke fikk skrike over ting selv. Så det er litt sånn, ja, jeg vet ikke. Jeg tror kanskje at vi møter oss selv og våre egne indre barn i de barna vi har rundt oss. Og det handler ikke bare om oss som foreldre heller, det handler jo om de som jobber med barn også. Skole, det handler om barnehager, sånne ting.

Paal

Så er det viktig å få fram det at reaksjonene de voksne får på barn, det er ubevisst. Det er ikke sånn at du vet; 
“Åja, jeg ble jo ikke møtt, så nå skal jeg reagere slik.”

Kine

Nei da. 

Paal

Nei, det her ligger jo i underbevisstheten vår, og har blitt et virus, hvis vi kan kalle det det – et program.

Kine

Det er jo veldig viktig i slike situasjoner, at det er ikke bare barnet som trenger trygghet, for det gjør jo faktisk vi også på enkelte tidspunkt.

Paal

Når vi våger å stille spørsmålet; 
“Hvordan ble jeg møtt?”, 
så kan vi også stille det neste spørsmålet; 
“Hvordan vil jeg møte barn i dag?”
“Hvilken voksen vil jeg være for dem og for meg selv?”

Kine

Ja, det er jo litt… Nå vet jeg ikke om lytterne våre har fått med seg så veldig mye, men det er jo noe som kalles det nye barnesynet i dag, og det synes jo vi er veldig spennende.

Paal

Det er det.

Kine

For det handler veldig mye om relasjoner, og det handler om å stå i følelsen sammen.

Paal

Ja, det handler ikke bare om barnet.

Kine

Nei. Det handler på en måte om å være en trygg havn, og ikke være en dommer, på en måte.

Paal

Det handler ikke om å aldri gjøre feil, men om å tørre å være i kontakt, også når det er krevende. Og når et barn får kjenne at det er plass til følelsene deres, så lærer de jo også at det er plass til dem selv. 

Vi har jo noen refleksjoner som vi har lyst til å stille til lytterne. 

Det er ikke noe sånn at dere trenger å svare, men bare kjenne etter hva som vekkes i dere. 

“Hva måtte du tåle som egentlig var for mye for et barn?”

Kine

“Hvilke følelser lærte du skjule?”,

og “Hvem måtte du være for å bli likt?”

Paal

“Hvordan snakker du til deg selv når følelsene dine er store i deg?”

Kine

Og kanskje det viktigste;
“Hva slags voksen ønsker du å være for barn, eller for barnet i deg?”

Og det tenker jeg er en viktig ting å tenke over. For det handler litt om å være... å møte det gode, snille, lille barnet i deg selv. For vi reflekterer mye utover i forhold til hva vi har vært gjennom, hva vi har lært, og det er så fort gjort å ta med seg det i oppdragelse eller i en omsorgsrolle for barn.

Paal

Og nå er ikke det å jobbe med sitt eget indre barn bare enkelt. Jeg husker når jeg første gang hørte om det å jobbe med sitt eget indre barn, og at det er noe jeg kanskje må gjøre, så husker jeg at jeg sa; “Nei, det skal ikke jeg, nei. Hva er det for noe? Nei, tull?”

Det føltes som tull, det føltes ubekvemt bare å tenke på det. Det er ikke bare enkelt. Men jeg ser jo i dag, etter å ha holdt på med dette en stund, at det er veldig, veldig viktig. Det er nøkkelen til ekstremt mye.

Kine

Jeg tror i dag og så, vi har jo hatt noen generasjonsskifter, og jeg tror ganske mange, og jeg synes jeg ser veldig mange, som kommer ut og sier på en måte at; 

“Jeg har ikke fått det jeg har trengt i barndommen. Jeg har ikke blitt møtt.” 

Og da tenker jeg, da sitter vi her, hvis det er mange som har den samme erfaringen da, fra de generasjonsskiftene som har vært, så vil det bety at det kanskje sitter veldig mange barn her som har forskjellige typer symptomer på å ikke ha blitt møtt.

Paal

Det går jo i generasjonsarv. Det er jo også viktig å tenke over at: Slik du ble møtt av dine foreldre, slik ble de møtt av sine foreldre, som ble møtt slik av sine foreldre. Så vi er jo generasjonen som sier stopp. Nå må vi snu dette her.

Kine

Det finnes jo noen som brenner veldig for akkurat det her nye barnesynet. Og det håper jeg vi får med oss noen på, til å diskutere litt med oss. Fordi vi synes det er så viktig da. Og så tror jeg at oppi alt dette her også, vil jeg jo si at det betyr ikke at man er dårligere som foreldre fordi at man har tatt det med seg noen av måtene man har blitt oppdratt som.

Paal

Det gjør jo alle sammen, med mindre de finner en ny vei.

Kine

Ja, og det er kanskje litt med å bli gjort klar over at dette her er ikke lønnsomt i lengden. Så jeg tror vi alle sammen gjør så godt vi kan, ut ifra den forståelsen vi har av det. Og så vil vi gjerne invitere lytterne våre til å være med, hvis vi får inn noen som kan diskutere litt det nye barnesynet med oss. Vi synes det er, det er kanskje en ting vi brenner veldig for. Det å kunne møte barn på en god måte. 

Der vi kanskje tidligere har tenkt; 

“Ja, men jeg møter dem på en god måte.”

For det er litt forskjell på det også. 

Vi kan godt tenke at vi skal ruste ungene til å klare å stå i denne verden, så vi velger fortsatt å si; 

“Ja, men opp igjen.” når et barn ramler.

Paal

Men det er som jeg sa her om dagen, verden er jo veldig opptatt nå av at vi må ha robuste barn. Men hvem er mest robust av noen som pakker inn følelsene sine og ikke kan kjenne på dem, eller noen som klarer å stå i alle sine følelser. Hvem er mest robust?

Kine

For det går an å ha en fin balanse, tenker jeg. At du faktisk har et robust barn som har følelsene sine der de skal ha dem, kan være fullt og helt i verden, uten alle de her triggerene og alle de her tingene. Altså, det å ha robuste barn betyr ikke bare sterke barn som går frem med knyttnevene først. Det handler kanskje litt med at man har barn som kan stå i situasjoner og tenke; 

“Jeg vet hvem jeg er.”

Og uansett hva de møter, så vil de kjenne på det at; 

“Ok, det er greit, for jeg vet hvem jeg er.”

Paal

Det er robust. Virkelig robust.

Kine

Ja. Jeg tror ikke vi skal gå noe mer inn på det, fordi vi ville egentlig bare lufte litt til følgerene våre også. Og hvis det er noen ting dere kjenner på at det her vil jeg høre mer om, eller her har jeg noen refleksjoner.

Paal

Eller spørsmål.

Kine

Eller spørsmål på hva jeg tenker, eller du som lytter da, ikke jeg personlig, der dere vil ha frem litt hva dere tenker, og ikke minst, kanskje refleksjonene deres. Så gjerne skriv inn til oss. Gjerne del dem med oss. Vi satser på en episode der vi bygger litt mer på akkurat dette her.

Paal

Det kan sendes inn på post@alveskog.com, eller på hjemmesiden vår, alveskog.com.

Kine

Jeg vil takke deg som har lyttet i dag. 

Kanskje ble det litt mye, kanskje vekket det noen ting, men kanskje det også landet litt stille.

Paal

Så skal vi etter hvert ha en episode der vi snakker om EQ og det nye barnesynet, for det ligger jo under EQ-paraplyen. Og vi skal ikke snakke om det som en metode, men som en måte å møte barn og seg selv på med varme og forståelse.

Kine

Det blir kjempespennende. Jeg tenker vi legger den der, og så håper vi at du som lytter vil være med oss videre. 

Og nok en påminnelse fra oss som vi bruker å ha på slutten her nå, at man trenger ikke å være perfekt. Man trenger faktisk bare å være ekte. 

Tenker jeg vi sier takk for oss.

Paal

Takk for oss.

Kine

Ha det.