Paal

Velkommen tilbake til Alveskog - Sjelens stemmer.
I dag så har vi med oss en gjest som heter Rønnaug Modell Viken, velkommen.

Rønnaug

Tusen takk.

Paal

Du kan jo kanskje få introdusere deg selv litt.

Rønnaug

Ja. Jeg må nå si først takk for at jeg får lov til å komme hit sammen med dere.

Paal
Veldig hyggelig ja.

Kine

Koselig.

Rønnaug

Jeg er en dame på 55 år, har tre voksne barn, gift med samme mann, og er opprinnelig fra Steinkjer, men bor på Verdal. 
Det har jeg gjort nå i 28 år.

Paal

Du har blitt Verdaling.

Rønnaug

Nei, det har jeg ikke, nei.

Paal

Nei.

Rønnaug

Og så har jeg jobbet, jeg er utdannet ergoterapeut i bunn, tenkte jeg å si. 
Og så har jeg jobbet i alderspsykiatrien på sykehuset på Levanger i over 20 år. 
Og så har jeg jobbet mye med meg selv, for jeg har jo en bakgrunn som jeg bestandig har vært klar over – 
at jeg har vært utsatt for overgrep som unge. 
Og som 16-åring så sa jeg fra om det, og det ble rettssak og hele pakka. 
Men jeg tror ikke jeg var klar for å ta og bearbeide det da. 
Og det kom da selvsagt tilbake når jeg fikk barn.

Paal

Og det der er jo en historie du har vært ute i avisen med.

Rønnaug

Ja. Det var jo i Trønder-avisa nå nyttårsaften faktisk.

Paal

Ja. Tenker jeg vi kan legge ut link til denne artikkel på beskrivelsen, så kan de som ønsker det få lese den.

Hvordan opplevde du den prosessen med å stå frem i avisa?

Rønnaug

Det er jo litt skummelt også. Det er jo det. 
Men samtidig så må jeg være meg selv. 
Og min historie… Det er jo min historie, men jeg er ikke den historien fordi, nei. 
Og det tror jeg er viktig, og det kjenner jeg på nå, at nå er jeg klar for å gå videre, 
eller å hjelpe andre folk som har hatt det, eller har det vanskelig.

Kine

Jeg har et spørsmål her, ja. 
Hva har det betydd for deg, og kanskje for andre, at historien din ble synlig i det offentlige rom?

Rønnaug

Det har betydd mye for meg, og det at jeg klarer å stå trygt med begge føttene på jorda, fordi om jeg har den historien. 
Og så når den får, jeg har jo fått enormt mye tilbakemeldinger, og særlig når den kom ut i Trønder-avisa, 
da fikk jeg meldinger fra hist og her, og det er bare slik at – da måtte jeg sette meg ned og puste og tenke; 

Det her, det er meg det gjelder. 

Det er jeg som har opplevd dette her og vært gjennom det.

Og her står jeg.

Jeg står i det allikevel.

Og jeg er så takknemlig for at jeg gjør det. 
Men det er klart jeg har jo hatt mye hjelp. Det har jeg jo hatt. 
Men jeg har jo villet hatt hjelp også.

Paal

Hvordan har den veien vært til å eie historien?

Rønnaug

Ja, det har vært en kronglete vei. 
I og med at jeg arbeidet i psykiatrien selv når jeg begynte å bearbeide dette, 
så ble jeg henvist til en privatpraktiserende behandler, psykiater. 
Og jeg gikk i mange år. Herregud, ja. Jeg vet ikke om jeg tørr å si hvor mange år jeg har gått heller. 
Men heldigvis fikk jeg støtte på at jeg kunne gjøre andre ting samtidig, prøve ut andre behandlinger, 
som blant annet det med psykodrama. Og etter hvert tok jeg den utdanningen og da. 
Og det er jo liksom, jeg husker på når hun... Det var en veileder som sa til meg; 

“Rønnaug, skal ikke du begynne på psykodramautdanning?”

“Jeg? Nei, jeg skal ikke det nei.”

Så kjenner igjen den dårlige trua på deg selv.
Ja, den har hjulpet meg mye. 
Også det med alt det andre som jeg har gjort på siden av også.

Paal

Men har du møtt for eksempel motstand, taushet eller noe sånt ved å dele historien din?

Rønnaug

Ikke nå.

Paal

Ikke nå.

Rønnaug

Nei. Men det var vel det jeg kjente på når jeg var, eller når jeg ser tilbake i alle fall da, som ungdom og at det ikke var;

“Dette her snakker vi ikke om.”

Etter at jeg sa ifra og da, hjemme.

Og det er jo det jeg har lyst til å bryte. Jeg tenkte at jeg er en sånn banebryter. 
Ikke alene, men bryte mønster og gå ut av komfortsonen og gjøre ting som jeg ikke har trodd på at jeg skulle gjøre.

Paal

Viktig.

Kine

Synes jo du har en spennende historie egentlig, med hvor mye du har jobbet med deg selv og sånne ting.

Rønnaug

Ja, det har jeg nok. 
Jo, jeg har jo det når jeg ser tilbake. 
Det har jeg.

Kine

Jeg tenker det er jo en modig historie å fortelle også. For det er jo en mørk, kanskje en litt mørk historie. 
Og kanskje føles litt sånn uoverkommelig det man har vært gjennom. 
Men så tenker jeg i dag så er det kanskje litt mer fokus enn hva det var den gangen. 
Så det er jo absolutt viktig at disse stemmene høres og får fortalt historien sin. 
For jeg tror det er mange som har lignende historier, som kanskje ikke blir hørt eller ikke blir sett.

Paal

Eller ikke tørr.

Kine

Eller ikke tørr, ja.

Rønnaug

Ja, også det at når man først blir klar, eller klar for å gjøre noe med historien, at man får hjelp. 
Det er noe med det også. Jeg har jo opplevd det at jeg må stå på venteliste. 
Når jeg har behov for å prate med noen så må jeg stå tre måneder frem i tid, eller seks måneder, 
eller du står nummer 150 i telefonkø liksom. 
Og da føler du deg modig egentlig når du søker hjelp, når du ikke er i form, og det, da tenker jeg psykisk uhelse da, 
eller når jeg ikke er i psykisk form så, da er det fort gjort å grave seg ned og fungere utad, men ikke hjem. 

Paal

Ja. Og da kan jo den ventetiden være lang.

Rønnaug

Å ja, den er grusom, faktisk.

Paal

Og vi har jo eksempler på at det er folk som ikke klarer den tiden.

Kine

Ja, det finnes det jo også. 
Og jeg tenker en sånn historie, da trenger man noen ganske raskt når man er klar for å åpne seg.

Rønnaug

Ja, man gjør det. 
Og det tror jeg jeg har vært veldig sensitiv på og, at jeg har senset hvem jeg kan åpne meg for og ikke. 
Som unge eller som ungdom også. Jeg måtte være veldig trygg for å kunne åpne meg.

Paal

Det er jo nå i møte med helsevesenet også, og hjelpere, 
at man faktisk føler seg trygg på den personen man treffer på i hjelpesystemet.

Kine

Ja, klart.

Paal

Det er viktig.

Rønnaug

Ja, det er kjempeviktig. 
Å kjenne at de tørr å ta imot det som kommer.

Paal

Nå er jo du ganske aktiv på flere fronter. 
Og ja, du har livsmestring, som vi kanskje kan kalle coaching.

Rønnaug

Ja, coaching. 
Både individuelt og i grupper.

Paal

Kvinnesirkel.

Rønnaug

Kvinnesirkel, ja.

Paal

Og du hadde noe med demensomsorg. Hva var det? 

Rønnaug

Jeg har tilbud om pårørendesamtaler. 
Gruppesamtaler til pårørende til personer med demens eller hukommelsesproblemer.

Paal

Ja, så du har jo... Du gjør jo ganske mye.

Rønnaug

Ja, jeg har mange føtter å stå på, egentlig.

Paal

Og hvordan har du merket at stemmen din kanskje har endret seg ved at du bruker den mer og er mer der ute?

Rønnaug

Jeg får jo veldig til heia-rop da. 
Men så er det nå om å komme, at de rette folkene skal finne meg da. 
Fordi om jeg føler selv at jeg er er synlig, jeg kan jo si på nettet da, eller Facebook, Instagram, så… 
De som trenger det, de ser det jo ikke, trenger ikke å se det. 
Og det har jeg jo stått frem i avisen med også, at jeg har startet pårørendegrupper. 
Og behovet er jo der. Behovet er kjempestort. 
For der og er det jo litt sånn at kommunen rekker ikke over alt, dessverre.

Paal

Nei. Så det er viktig med noen private tilbud i tillegg.

Rønnaug

Ja, jeg ser det, dessverre.

Paal

Ja, det kan man jo si.

Rønnaug

Dessverre, men bra for meg. 

Paal

Ja. Og bra at tilbudene er der.

Rønnaug

Ja. Og så tenker jeg sånn... 
Pårørende til en person med demens, eller er du pårørende til en person med annen sykdom. 
Du er jo pårørende åkke som. Du har jo forskjellige roller i forskjellige settinger.

Kine

Jeg tror det er ganske viktig at vi har litt sånne grupper, hvertfall som du sier, når kommunen ikke når etter alt. 
Og så tror jeg det er viktig å få fram at det finnes sånne grupper. 
Jeg tror noen kanskje sitter og tenker at jeg skulle ønske at jeg hadde en plass, eller noen å dele erfaringer med, 
eller noen som kan hjelpe meg gjennom alt tankekjøret man får som pårørende.

Rønnaug

Jeg tror ikke vi er skapt for å være alene. I alle fall ikke når vi har det vanskelig. 
Det er viktig å dele, og det er jo det samme med den erfaringen og bakgrunnen jeg har. 
Jeg har jo vært med i mange gruppesammenhenger og gruppebehandlinger. 
Det høres skummelt ut, men det er jo ikke farlig. Det er jo et trygt rom. 
Og så det med taushetsplikt og, at vi skal… 
Det som kommer i gruppa, det blir i gruppa. At folk føler at de er trygge.

Kine

Jeg tenker det er kjempeviktig.

Paal

Vi har jo snakket mye om det trygge rommet, vi. 
Og det er kjempeviktig, uten tvil.

Kine

Det er så behov for det. 
Vi snakker jo litt om det med transformasjoner i livet. 
Og der har jo du gjort store steg.

Rønnaug

Jeg må nesten fortelle dere, at jeg i høsten 2023 så meldte jeg meg opp på et kurs, et Inner Journey Retreat i Kroatia. 
Og lille meg reiste helt til Kroatia alene. Fra Værnes til Korkola, en øy midt mellom Dubrovnik og Split.
Jeg ble hentet med en taxisjåfør, en minibuss, og kjør to timer ut i mørket, ble hentet med båt og kjørt over til den øya. 
Og så kommer dit så møter jeg de som har kurset, og bare – lander i meg selv. Det der var en transformasjon. 
Og jeg visste at jeg skulle være med på det jeg – jeg visste at jeg skulle være med på det kurset. 
Og så fulgte jeg, jeg fulgte hjertet mitt. Det er helt, ja. 

Paal

Herlig.

Rønnaug
Ja, det er herlig. 
For da kjente jeg at; nå skjer det. 
Det er noe, du må ut av boksen.

Paal

Ja. Ut av komfortsonen.

Rønnaug

Ut av komfortsonen.

Paal

Det er kun der det er vekst.

Rønnaug

Ja, det er jo det.

Kine

Hva har du sånn – du snakket jo om at du har vært igjennom psykiatrien i forhold til din egen behandling. 
Men har du andre ting som du på en måte har kjent har hjulpet deg underveis?

Rønnaug

Det er... Jeg har jo prøvd alt mulig rart. 
Det er kinesiologi og øre… tomatis, er det noe som heter det? 
Det er en sånn lytting. 
Jeg kommer ikke på alt som jeg har prøvd. 
Psykomotorisk fysioterapi, og…
Jeg tror jeg har lett hele tiden etter det rette. 
Vært på leting og søken.

Paal

Føler du at du har funnet det?

Rønnaug

Ja, det gjør jeg faktisk. 
Men det er så vanskelig å forklare hva det er som er rett. 
Det som er rett for meg, trenger ikke å være rett for deg, eller deg.

Paal

Nei, det er klart.

Rønnaug

Og så er det så vanskelig å forklare hva jeg har gjort, når jeg har gjort så mye på en måte også. 
Men så er det det med at jeg har turt å gjøre det. 
Jeg har fulgt hjertet mitt, tror jeg. 
At jeg har landet er ikke så mye det at... Hodet og kroppen har blitt integrert. 
Og det at jeg har godtatt meg selv.

Paal

Viktig steg.

Kine

Det er jo ting som vi har hatt fokus på og, det med å lande i seg selv, det med å kanskje tillate litt det her stillhetsrommet. 
La kroppen få lov til å snakke når den trenger å snakke.

Rønnaug

Og hvile.

Kine

Og hvile, ikke minst.

Rønnaug

I alle fall i det samfunnet som vi er i nå, det er ganske mye som skjer.

Paal

Hektisk, ja.

Rønnaug

Hektisk, ja.

Paal

Veldig.

Kine

Og det vil man kanskje kjenne ekstra på hvis man sitter med en del traumer i kroppen.

Rønnaug

Kroppen sier jo fra, og kroppen husker på. 
Det er det som er… 
Og så tørre å stole på det da, at det er sant, faktisk. 
Det er sant.

Paal

Hva tenker du vi som samfunn trenger mer av da, for at slike historier skal bli møtt med respekt og åpenhet, 
i stedet for skam og fortrenging?

Rønnaug

Det at vi tørr å stå i det, vi som er utsatt, for da ser andre at det er mulig. 
Det er mulig å komme over, komme seg over. 
Som jeg sa litt i sted og, at historien har jeg jo med meg, men jeg er jo ikke den historien fordi. 
Jeg er jo ikke tankene og følelsene mine, det er jo bare noe som er i oppe i hodet.

Kine

Så et mer åpent samfunn?

Rønnaug

Åpent samfunn, ja. 
Og at vi rommer alle og tørr å se.

Kine

Vi er jo alle sammen veldig forskjellige, og på et eller annet tidspunkt i livet så vil vi ha noe bagasje, eller få noe bagasje. 
Og jeg tror veldig mange sitter alene med sine ting. 
Noen tørr kanskje ikke å ta imot hjelpen som er tilgjengelig. 

Jeg synes det var litt spennende, du snakket om en kvinnesirkel. 

Rønnaug

Ja. Det er artig, vet du. 
Da møtes en gjeng med damer. 
Det kan være to, eller det kan være fem, eller sju. 
Og da kan det ofte være at vi lander med stillhet, møtes i stillhet. 
Og gjerne med et bål.

Kine

Ja.

Rønnaug

Og vi har hatt kvinnesirkler… 
Må nå si vi, for at jeg har samarbeidet med noen om dette her da, kvinnesirklene. 
Og da å være ute nede ved sjøen, det er jo magisk. 
Høre på… Nesten jeg hører bølgene jeg nå, som slår inn mot land. 
Og så at vi deler, at det er rom for å dele hvordan vi har det. 
At vi tar en runde, hver og en får si hvordan de egentlig har det uten at noen avbryter, 
og at du har fem minutter,eller hvor mange minutter. 
Da tror jeg du føler deg sett og hørt. 
Og så kan vi ha det litt artig, vi kan ha litt dansing for å få ut litt energi, få ut faenskapen, er det lov å si?

Kine

Ja, det er lov til å si.

Rønnaug

Det er mye som setter seg, som vi sier, setter seg i kroppen. 
Og det med bevegelse og, å røre seg. 
Noen bruker trening, og noen bruker yoga, eller noen bruker meditasjon. 
Det er forskjellige måter. 
Men å danse, riste på kroppen, få ut energien, og bruke kreativiteten. 
Vi har brukt tegning og skriving, og meditasjoner, ja, på kvinnesirklene. 
Og så har vi nå sist, så avsluttet vi med et lite måltid. Det var kjempetrivelig. 
Og så trekker vi kort, refleksjonskort, eller gudinnekort, så du får et budskap hvis du vil ha det. 
Eller budskap fra guidene dine. 
Noen ganger så treffer det ikke, og noen ganger treffer det. 
Det er alt etter hva du spør om. 
Og det er veldig artig, for vi tar det på intuisjon, egentlig.

Kine

Tar det som faller litt naturlig.

Rønnaug

Ja, det som kommer. 

Og så er det artig når du begynner å ha hatt noen kvinnesirkler, at folk spør etter det. 
Så det er jo tydelig at det er behov for det da.

Kine

Kjempebra. 
Spennende med litt sånn andre ting.

Rønnaug

Ja, det er det. Det er det. 

Og så det med å ta seg tid for seg selv. 
Egentid.

Kine

Ja.

Kine

Det tror jeg de færreste gjør.

Rønnaug

Ja, det tror jeg.

Kine

Det er så travelt.

Rønnaug

Det er så travelt.

Og da blir det travelt. 
Nei, det handler om å lande i seg selv og lytte til kroppen, og lytte det som kommer.

Paal

Vi snakket så vidt om livsmestring.

Rønnaug

Ja, det gjorde vi, ja.

Paal

Har du lyst til å fortelle litt om det? 
Hva gjør du, og hvordan coacher du, og hvem er din kundegruppe?

Rønnaug

Ja, det tenker jeg, det er jo damer, eller det trenger ikke være damer heller. 
Folk som har behov for en samtale. 

Og jeg tenker, en samtale trenger ikke være en sånn face-to-face heller. 
Vi kan gå en tur, gjøre noe annet. 
Og stoppe opp, sette seg nede ved sjøen, eller gå i skogen og sette seg ned på en benk og prate. 
Trenger ikke å sitte på et kontor. 

Og det kan være en videosamtale, så du trenger ikke å være fysisk her heller. 

Og grupper, jeg har egentlig tro på grupper jeg da. 
Å ha litt sånn annet, å starte kanskje med en runde og hvordan du har det, slik som vi gjør på kvinnesirkelen. 
Hvordan det er å være deg. 

Hvordan er det å være deg da? 

Og ta en meditasjon og hente opp ting. 

Hva er det som kommer? 

Og forløse det, eller skrive, eller gjøre noe med å forløse. 
Og det tenker jeg... Det er mange som har behov for å dele. 

Sammen er vi mindre alene, er det ikke noe som heter det? 
Og det har jeg kjent mye på, det å være alene. 
Jeg har følt meg mye ensom opp gjennom tiden, faktisk. 
Men det var før, det er ikke nå. 
Og det er litt godt å tenke på. 
Kjenne og se tilbake at det er håp.

Paal

Vi vet jo at det er mye ensomhet. 
Som du sier, det trenger ikke nødvendigvis å bety at folk sitter hjemme alene. 
De kan være ensomme allikevel.

Rønnaug

Ja.

Paal

Det er litt påfallende, synes jeg, at samfunnet på en måte er sånn at vi ikke kan dele. 
At vi ikke har noen å snakke med, selv om vi er omringet av folk. 

Jeg synes det er litt sånn, rart.

Kine

Ja, så jo litt etter covid-nedstengingen. 
Jeg tror folk ble veldig klar over hvor de var hen i livet, og kanskje hvor ensom veldig mange var da.

Rønnaug

Og samtidig tror jeg kanskje at de fikk tid til å slappe av litt og da, roe ned. 
Men det er jo etter om hvordan livssituasjonen de er i da. 

Paal

Klart. 

Men jeg tror... Som du sier, mange ble klare over hvor ensomme de var, og mange tror jeg våknet litt. 
Som du sier, så hvor de faktisk var hen. 

Og jeg vet ikke jeg,  har det vært kanskje en litt oppblomstring av selvutvikling og ting i den retningen etterpå?

Kine

Jeg tror nok kanskje det. 
Det virker som at folk søker litt andre måter å være i verden på. 
Synes det blomstrer opp litt mer og mer.

Paal

Både personlig og kanskje profesjonelt og. 
Jeg tror mange skiftet jobber, kanskje gjorde mer det de hadde lyst til, 
eller skapte om hobbyen sin til litt inntekt og litt slike ting under den tiden. 

Det var mye kreativitet ute og gikk.

Rønnaug

Ja, og vi er jo født for å være kreative. 
Vi skal jo ikke sitte i… 
Jeg tror ikke det i alle fall, at vi skal sitte og være kontorrotter, men det er bra vi er forskjellige og, mangfold. 
Mangfold, det er viktig.

Kine

Det er jo litt spennende, og grunnen til at vi tok med deg og, var jo historien din og det at du har jobbet så mye med deg selv. 
Det er jo en ting som vi har litt fokus på. 
Og hvor viktig det er å få høre flere sin, kan vi kalle det en suksesshistorie?

Rønnaug

Ja, kanskje det. 
Jeg håper det. 

Jo, men det er jo som jeg sier, fordi om jeg er 55 år nå, så er jo ikke livet over.

Kine

Nei, absolutt ikke.

Rønnaug

Fordi om jeg har bagasjen og har med meg de erfaringene som jeg har, så kan jeg jo bruke det til noe bra. 
Og det er jo jeg selv som velger det.

Kine

Det snakket vi jo litt om før vi begynte podcasten her og,at vi ser jo kanskje at behovet, der ute, for de her, 
jeg kaller de erfaringskonsulenter, de som har opplevd litt i livet, og at de får litt plass i systemet vårt da. 
Fordi det er så mye mennesker, og hvis ikke staten eller kommunene klarer å ta unna, 
så synes jeg det er så viktig å heve frem dem som faktisk har gjort jobben og har noe å tilby. 

Og det gjør jo du absolutt med de tingene du tilbyr, tenker jeg.

Rønnaug

Ja, jeg håper det, at det kan gjøre en forskjell og da. 
Det er noe med det.

Paal

Og så er det som vi sier at, hjelper man en så er det jo kjempebra. 
Når det er en person, så er det helt topp. 
Når du enda flere, så er det jo fantastisk.

Rønnaug

Ja, det er akkurat det.

Paal

Men alt er gull verdt. 

Og det er egentlig noe magisk med de her mørke- til lys-historiene. 
Det er inspirerende.

Kine

Veldig.

Paal

Vi setter veldig pris på at du vil komme og dele det.

Rønnaug

Takk for det.

Paal

Du har jo også nevnt psykodrama.

Rønnaug

Ja, det har jeg gjort, ja.

Paal

Og det var jo ukjent for oss, så kanskje du vil prøve å forklare hva det er for noe?

Rønnaug

Ja, det er rollebytte som er verktøyet i psykodrama. 
Å bytte rolle med en ting, eller en person, eller en plass. 

Når jeg bearbeidet traumene mine så var jeg fysisk i situasjoner, kunne være. 
Både på godt og vondt. 
Men og samtidig, jeg tenker at vi trenger ikke jobbe bare med det som har vært, vi kan jo jobbe med det som kommer også. 
Og det er jo, hvis jeg skal på et jobbintervju, så kan jeg ha rollebytte med i det, ha rollebytte med den som skal intervjue meg, 
og så går jeg over og blir den lederen da, kan du si da. 
Og så er det jeg selv som sier det, og så går jeg tilbake og blir meg selv. 
Og så er den som har coachingen eller veiledningen, går inn og er lederen. Og så får du høre det fra den. 

Og det har jeg egentlig et ganske bra eksempel på, for når vi hadde treff her nå så var det ei som var så redd. 
Frykten, den er jo skummel. 
Men å bytte rolle med frykten, det var ganske effektivt altså. Det var effektivt. 
Når jeg byttet rolle med og ble henne, og så sier det som hun sa om seg selv til frykten. 

Det er vanskelig å forklare når du ikke har prøvd det.

Paal

Men du får egentlig, hvis jeg har forstått det rett, så opplever du en situasjon fra flere sider, og får sett alle sider.

Rønnaug

Ja, og så kan du også gå ut fra situasjonen og så se det som en speiling, eller en dobling.

Paal

Flue på veggen...

Rønnaug

Flue på veggen, ja. Og det også;

“Var jeg virkelig sånn det var, ja?” 

Stemmer dette, eller stemmer dette?

Det er opp til hver enkelt, men;

“Var det slik, ja?”

Paal

For vi lager jo oss noen historier oppi hodet, rundt situasjoner, eller rundt ting som har skjedd. 
Og ja, nå husker jeg ikke hva forskningen har sagt, men det er ikke mange prosent av det som stemmer, ofte da.

Rønnaug

Det er mye som foregår oppe i hodet.

Paal

Og de der historiene, det er jo ikke bare om situasjoner på den måten, men det er jo om hele verden, hele livet. 
Så lager vi oss noen slike ting oppe i hodet som ikke stemmer. 

Frykt er jo veldig sånn.

Rønnaug

Frykt, ja.

Paal

Ofte stemmer det ikke i det hele tatt. 
Det er ikke sant, eller det er bygd på bare et sandkorn.

Rønnaug

Og det og er jo en følelse. Frykt er jo en følelse, og vi er jo ikke følelsene våre. 
Og det er jo lov å ha følelser. 
Og det er lov å være lei seg, og det er lov å være glad, og det er lov å være redd også. 

Men vi skal jo ikke være det hele tiden.

Paal

Nei. Og spesielt den frykten, kanskje da. 
Som jeg sier, den er ofte basert på ting som er uriktig, eller som er overdrevet, 
eller basert på noen tanker vi har, spesielt om hvordan ting blir.

Rønnaug

Ja, ikke minst.

Paal

Men hvordan kan vi vite det? 

Det er antakelser som vi er kjemperedd for.

Rønnaug

Hva er det verste som kan skje? 

Nå har jeg sagt opp jobben min, den faste jobben min. 
Hva er det som er det verste som kan skje? 
At jeg er blakk? 

Ja, kanskje. 

Og jeg får jo jobb andre plasser hvis jeg vil det. 
Men jeg har jo lyst til å satse på dette her, for jeg tror det er mange som trenger hjelp her ute.

Paal

Ja, det vet vi at det er.

Rønnaug

Og så er det noe med at hvis man skal hjelpe andre folk, så er det noe med at, da kan man ikke gå i ett med tapeten selv heller. 
Da må man bli synlig.

Paal

Og det kan være skummelt.

Rønnaug

Det er skummelt. 

Paal

Der kan det være frykt.

Rønnaug

Ja, der er det frykt. 

Og det er jo det som har skjedd nå da. 
Det siste halve året, eller det siste året her nå da; 

Kommer ut i aviser, både på fremsiden på Innherred, lokalavisen på Verdalen, og midtsiden, faktisk, i Trønder-avisen. 

Men nå når jeg har hoppet, så hoppet jeg. 
Og jeg har ikke noe å tape på det.

Paal

Var det noe frykt der da, når du hoppet?

Rønnaug

Ja, det var jo det. 
Så er det jo noe med å;

“Ok, nå har jeg gjort det.”, 

og så gi litt F igjen da. 

Jeg har ikke noe å tape på det.

Kine

Nei.

Rønnaug

For jeg vet jeg kan.

Paal

Tøft.

Kine

Ja.

Rønnaug

Ja, det er tøft og skummelt, men det er, nei, det her, det blir bra.

Paal

Kjempebra. 

Hvor kan folk finne deg?

Rønnaug

Jeg har egen hjemmeside, livsmestringhr.no

Paal

Det kan vi legge ut link til.

Rønnaug

Og så har jeg Facebook-side og Instagram-side. 

Så jeg prøver nå å være, jeg er meg selv. 
For jeg kan ikke være noen annen. 

De som er de verste kritikerne, det er jo ungdommene mine. 
Men nei, jeg er meg selv. 
Jeg kan ikke være noen annen enn meg selv, heller. 

Og det er bra å få konstruktiv tilbakemelding, og så kan jeg velge å… 
Det er opp til meg da, hva jeg velger å tro på, og ta til meg.

Paal

Hva er det som gir deg håp nå, da? 
Og hva gir deg kraft til å fortsette å dele og fortsette å være synlig?

Rønnaug

Jeg ser at det er behov for det. 
Ut her! 
Ut i verden. 
Vi er ikke alene, og vi skal ikke være alene. 

Og det er mange som sliter. 
Og det kan jo være ungdommer, som ikke kommer seg ut i arbeid, for eksempel, eller ikke klarer å fullføre skolen. 
Det kan jo være voksne som har slitt eller sliter i livet sitt. 

Det er mange. 
Vi er mange. 

Det er bare å komme ut og vise seg fram. 
Bjuda på.

Kine

Er det noe du vil tilføre, må nå jeg spørre?

Rønnaug

Nei, jeg tror jeg har fått frem mye.

Kine

Ja, kan vi ta et siste spørsmål da, kanskje?

Paal

Ja, vi har tid til det.

Kine

Jeg har et spørsmål som går på;
Hva tenker du at vi som fellesskap kan gjøre for å støtte mennesker som velger å stå frem med sårbare erfaringer? 

For det er jo et fellesskap oppi alt dette her, og.

Rønnaug

Ja. 

At vi står frem, at vi hjelper hverandre. 
At vi står med åpne armer og tar imot dem som kommer, og viser trygghet og forståelse. 
Og er ærlige, og at vi kan møte og se hver enkelt bak. 
Ikke bare den personen, men å se hele personen.

Kine

Kjempeviktig. 
Det er noe med å skal ut i denne verdenen og bli sett, og så er man kanskje redd for hvordan man blir møtt. 
Det er klart, hvis fellesskapet er godt, da vil det bli en helt annen opplevelse.

Rønnaug

Jeg tror nok det er viktig å ha fellesskap, de rette folkene å være sammen med. 
Det betyr mye. 
Det gjør det.

Kine

Kjempeviktig.

Paal

Det er det. 

Har du noen visdomsord du vil sende med lytterne før vi avslutter?

Rønnaug

Jeg tenker at det er håp i hengende snøre.

Paal

Som vi sier på godt trøndersk.

Rønnaug

Ja, godt trøndersk. 

Og ikke gi opp. 
Det er vondt å være ned, men det er godt å være opp. 
Det er mye bedre å være opp. 
Det er faktisk det.

Kine

Det er kanskje verdt det, å ta den telefonen man trenger, eller åpne rundt det man sitter og kjenner på at man sliter med.

Rønnaug

Det er skummelt, men det er ikke farlig.

Paal

Nei, det er sant. 
Det er alltid en frykt der, men det går alltid bra.

Rønnaug

Ja, det gjør det. 
Det gjør det.

Paal

Da vil jeg si tusen takk for at du kom og delte sammen med oss. 
Det har vært både interessant og lærerikt og inspirerende, synes jeg.

Rønnaug

Takk for det. 
Takk for at jeg fikk lov å komme inn sammen med dere.

Kine

Ja, det har vært veldig koselig.

Paal

Det har det.

Kine

Det er litt godt å høre om litt andre opplevelser av ting, og litt nye teknikker. 
Det er spennende.

Paal

Og sterke historier.

Kine

Ja, ikke minst. 
Anbefaler jo å gå inn og lese på historien din.

Paal

Vi skal legge ut de linkene du har, til avisartikler, hjemmeside, Facebook og Instagram i alle fall.

Rønnaug

Ja, kjempebra.

Paal

Det skal vi gjøre. 

Så håper vi at du som lytter synes dette har vært like fint, og at du kanskje finner det inspirerende, og kanskje har lært noe av det. 

Så ønsker vi velkommen tilbake i neste episode.

Kine

Det gjør vi.

Paal

Ha det bra.

Kine

Ha det bra.