Kine

Hei og velkommen tilbake til Alveskog - Sjelens stemmer.

I dag kommer vi med en videre diskusjon eller prat om det vi snakket om sist gang. Det å møte barn med gamle kart. Så går vi litt videre, da har vi med oss Thomas Myrseth.

Thomas

Hallo igjen.

Kine

Hallo, igjen ja.

Paal

Velkommen.

Thomas

Koselig å være tilbake.

Kine

Du Thomas, du har en EQ-utdannelse med deg, som vi ville ha med oss i denne podcasten.

Thomas

Det kan jeg forstå. Jeg hørte jo den forrige episoden deres, som handlet litt om konsekvensen av de gamle kart, var det det dere kalte det?

Kine

Ja, vi kalte det gamle kart, eller gamle måter å være i verden på.

Thomas

Ja, nei, jeg skjønner veldig godt hva dere sikter til da. Vi har jo snakket litt om det med hva var det jeg lærte på EQ-utdanningen. Hva har jeg med meg der fra, ja?

Paal

Ja, og så er det et begrep som har kommet opp flere ganger, og som du har nevnt, tror jeg, tidligere i podcasten, og som har vært kastet litt rundt i forskjellige samtaler, diskusjoner, og det er det nye barnesynet.

Thomas

Ja. Det er et spesielt syn, et spennende syn, og et veldig stort tema som jeg har stor respekt for. Og det handler mye om at man etter hvert begynner å forstå litt årsaken til det gamle barnesynet, hva som ligger til grunn. Og som dere snakket om i forrige podcasten, at det er en del voksne her som har gjort så godt de kan. Og er det en ting vi lærte på EQ, så var det det at måten vi ble møtt på som barn, det ble litt sånn vi møtte våre egne barn på da. Så jeg tenker jo at et nytt barnesyn, det kan jeg jo relatere til at er viktig. Jeg har jo vært barn selv, og det var ikke alltid at det var plass til mine følelser – min måte å være i verden på. Så ja, det er et spennende tema.

Paal

Men du sier måten vi ble møtt på som barn, den tar vi med oss, og så møter vi våre barn slik. Så her må det jo til noe da.

Thomas

Ja, det er jo et nevrologisk perspektiv på det her i forhold til at vi formes som mennesker, tenker jeg da, uten at jeg skal påstå at jeg har noe utdanning innenfor nevrologi, men det sier seg litt selv. Vi snakker jo om blueprinting og det med at man blir formet. I EQ snakker vi om at de første 6-7 årene er vi som en liten leirklump som er veldig formbar, og som blir fastere og fastere opp igjennom. Og det har jo en viss form for nevrologi i seg, i og med at hjernen vår består av enorme nettverk med nevroner. Og min erfaring i alle fall er at nettverkene kan endres, at den jeg er er lik på en måte det mønstret jeg lever etter. Så da gir det litt mening at hvis jeg har stått og sett på mamma og pappa oppføre seg på en spesiell måte, og ikke vet om noe annet, så er det gjerne det jeg har som, kall det indre knagger da, de preferansene jeg har i livet. Og da er det jo… Når jeg skal foreta meg noe i livet, så går jeg til erfaringsgrunnlaget mitt, det jeg har lært. Så vil det jo komme et tidspunkt i livet der du kjenner at, oi, nå har jeg kanskje sett et alternativ, noe som jeg likte bedre, noe annet enn det jeg har opplevd selv. Fordi det er jo ikke sånn at selv om jeg har vært møtt på en spesiell måte, så møter jeg meg selv og mine omgivelser resten av livet nødvendigvis, for jeg kan jo finne ut at, jeg kan jo finne ut på et tidspunkt at det var uhensiktsmessig, og det gjorde jeg jo når jeg kom på EQ. For å snakke litt kort om det, så var jo det fra dag 1 en skole, hvor vi skal lære oss, ikke en metode som hun Herdis (Palsdottir) sier, men en ny måte å være i verden på. Et godt alternativ til en mer fryktbasert måte å være på. Så de første samlingene jeg var på skolen, så satt jeg og måpte og kikket på voksne. Det var slik jeg opplevde det. Jeg fikk ikke med meg noe av det de sa. Jeg kikket bare på hvordan menneskene i det rommet ble møtt. Jeg tror jeg har, jeg kan påstå at jeg har hatt verdens beste lærer. Hun har blitt min mamma nummer to uten tvil, fordi at jeg ble møtt på en sånn hjertevarm og ikkedømmende måte. Jeg fikk en opplevelse av at alt jeg sa, alt jeg gjorde, alle mine følelser, ble tålt i det rommet. Så hvis det representerer det nye barnesynet, så vil jeg jo absolutt si at jeg kan relatere til hvordan jeg blir både møtt på en måte der det ikke var rom for hele meg, og så kan jeg relatere til en måte hvor jeg blir møtt på der det var plass til hele meg plutselig. Så det er jo litt min erfaring fra EQ i hvert fall. Har dere noen spørsmål om det, kanskje? 

Kine

Ja. Jeg har nå ett spørsmål, og det er;
Hvordan forklarer du emosjonell intelligens til foreldre som aldri har hørt om det før?

Thomas

Å ja. Emosjonell intelligens, da sier jeg det at din evne til å gjenkjenne, å sette ord på, og møte dine følelser på en mer hensiktsmessig måte. Fordi noen ganger så kan vi kanskje kjenne igjen at… Vi har jo det med primær- og sekundær-følelser. Og en primærfølelse, som å være lei seg for eksempel, det har det ikke alltid vært plass til. Så når vi da møter barn, sinte barn, så kan vi ofte tenke at det er en sekundærfølelse. Og det gamle barnesynet har jo da… Jeg har i alle fall kunnet oppleve noen ganger at jeg ble sendt på rommet hvis jeg har vært sint, for det var jo ikke plass for det sinnet. Og jeg er ganske sikker på at hadde jeg spurt mamma og pappa da om hvordan det var når du var barn og du ble sint; 
Nei, vi ble nok sendt på rommet vi også.
Fordi, det gir ikke mening at, hvis det var motsatt da, at de fikk lov til og var rommet med hele sitt sinne, så kan ikke jeg forstå hvordan de snudde i sin oppdragerstil, at de plutselig skulle ikke ha rom for mitt sinne. Så etter hvert opplever jeg at jeg ser et slags mønster med å sette ord på og gjenkjenne de autentiske følelsene som ligger under det her sinnet. Det har en enorm betydning i alle relasjoner. Til nye foreldre vil jeg si at det med emosjonell intelligens handler om å forstå seg selv og romme hele seg selv. Hvis jeg kan tåle at jeg er lei meg, hvis jeg kan tåle hele mitt sinne uten at jeg begynner å dømme meg selv, så er sannsynligheten ganske stor for at jeg begynner å kan møte de rundt meg sine følelser på en mer hensiktsmessig måte også, og derfor ser verdien av det da.

Paal

Men hva trenger barn fra voksne da, for å utvikle god emosjonell intelligens?

Thomas

Jeg tror barn trenger å se, å ha gode rollemodeller. Mest av alt så trenger barn trygge voksne. Voksne som selv går foran og viser at det er trygt å vise alle følelser. Så jeg kan jo bruke livshistorien min som et utgangspunkt der, for jeg har vært i verden på en måte hvor jeg ikke rommet meg selv, hvor jeg dømte meg selv, og hvor jeg da ikke rommet mine barn og dømte mine barn. Så har jeg jo en erfaring med at, jeg har gått det studiet her, og kan da gå fra å sende en niåring som er sint på rommet, til at jeg nå kan si at;
“Oi, nå ser jeg at du er sint.”
I stedet for at jeg dømmer en niåring, så kan jeg heller si at jeg undrer meg. Lurer på hva det kan handle om det som ligger under her nå. Var det noe jeg gikk glipp av her nå? Eller er det rett og slett du som ikke har noen gode verktøy og forutsetninger for å sette ord på hva du egentlig kjenner på?

Kine

Kjempeviktig! Det er en sånn… Vi snakket jo litt om det sist, det med foreldre som kanskje… Ja, sånn som vi husker veldig godt, eller i hvert fall jeg husker veldig godt, så var det sånn, litt den der, kanskje en enkel situasjon som et barn som faller og skader seg, eller skraper seg, eller. Vi fikk jo veldig ofte høre;
“Nei, men opp igjen, bare fortsett videre.”

Paal

“Så vondt var det nå ikke.”

Kine

Nei, eller;
“Så vondt var det nå ikke.”

Og jeg kan huske, jeg i alle fall, at mange ganger så var det så sårt, å falle og slå seg. Altså, barn er jo veldig forskjellige, men jeg husker for meg i alle fall, så var det veldig sånn;
Ja, men nå har jeg behov for at du trøster meg. Ikke si opp igjen, som at jeg bare skal springe og glemme det.
Men jeg har faktisk behov for at du sier;
“Oi sann, der så jeg at du falt.”
Og det var det jo litt sånn manko på.

Thomas

Litt knyttet til det vi snakket om i en annen episode, i forhold til å bli sett, hørt og møtt, som er et grunnleggende behov. For jeg vil tro du var nødt til å reise deg opp og gå videre til slutt. 

Kine

Det måtte jeg.

Thomas

Ja, så tanken er jo god, om at løsningen på det å ligge ned – å reise seg opp, er jo et godt alternativ, tenker jeg. Tanken er jo god. Men det er nettopp dette her som jeg tenker, du er inne på noe som er så viktig, fordi den anerkjennelsen, den kan ta to sekunder. Det er nok med et blikk, kanskje. Men den avvisningen tar også to sekunder. Så den opplevelsen av at; “Oi, nå så jeg at du falt, hvordan går det?”
Jeg bryr meg om deg. Jeg har rom for hele deg nå.
Men det du refererer til er vel det at, vi snakker jo om voksne her som ikke hadde en opplevelse av at det var rom for hele seg. Det var bare å mokke på, opp igjen, peise på, det er ikke rom. Og da er det jo rart da hvis den voksne skal kunne behandle det barnet på en annen måte. Så det er jo derfor det, i 2000 tror jeg, begynte starten på den nye barneskonvensjonen, som snakker litt om barns rettigheter. Vi går da altså fra, hvis vi skal ta litt sånn historie… Fra middelalderen, så kan vi spore en del tankegang og teorier rundt det med barnesyn, å møte barn. Alt ifra det at barn egentlig er bare sånn tomme vesen som vi rett og slett skal fylle opp med informasjon, for å si det er veldig enkelt da. Og vi har også ulike tidsepoker hvor barn skal straffes, eller skal tuktes, eller skal gjennom smerte for å oppdras. Et godt eksempel på det er jo for eksempel John Bradshaw, som på 50-60-tallet, var det det tro, som veiledet voksne, foreldre, til hvordan de skulle avstraffe barn – hvordan kan vi slå barna våre til bedre adferd. Og så går det noen år, og så lager han en ny bok som heter Homecoming, som da handler om å møte det indre sårede barnet, hvor han forteller at; Jeg er så lei meg for at jeg har tenkt og handlet som jeg har gjort, nå ser jeg på dette på en helt annen måte. Det er mange slike epoker her, men spesielt fra 70- og 90-tallet, så har det skjedd veldig mye når det kommer til det med det nye barnesynet og verdien av å gi barn en stemme, å gi barn sin egen, at de er like verdifulle som voksne.

Paal

Hvilke forskjeller ser du på barn som blir møtt med emosjonell trygghet i forhold til dem som ikke blir det?

Thomas

Det handler egentlig litt om selvregulering. Jeg opplever at barn som tåler sine egne følelser, de evner å stå litt i dem før de regulerer seg igjen. Og jeg tror kanskje at… Det som var målet når vi begynte på EQ-instituttet, det var jo å møte de her sårede barna, og de var det veldig mange av. Og i den EQ-terapien, som dere begge to kjenner til, så fant jeg noen barn, utgaver av meg selv, som satt fast i en situasjon som var så stor, og kjente på følelser som var så store, som ikke ble møtt. De ble ikke forløst, stengte seg litt fast inni kroppen. Og det man utvikler da, kan man si, er en… Det er motsatt, i alle fall, av en autentisk selvfølelse. Det er litt hvordan de rundt oss føler det som er viktig for oss. Vi blir veldig opptatt av det som er på utsiden. Jeg tror barn som får en høy grad av emosjonell intelligens får en autentisk selvfølelse, og kan da si at;
“Nei, jeg vil ikke.”,
eller “Ja, det vil jeg.”

Paal

Det du egentlig får er pleasere og den retningen, for eksempel?

Thomas

Ja, det vil jeg påstå. Mange konsekvenser av å bli møtt på… For i EQ så snakker vi om det, jeg tror det er fire forskjellige barnesyn. Du har jo den autoritære måten å møte barn på – at her er det jeg som bestemmer, det er du nødt til å forholde deg til meg, og det er min lov som gjelder. Og du har jo en… Ja, den vi liker best er jo den likeverdige men ikke likestilte, som handler om at vi er jo like verdifulle, men så er det jeg som voksen som kanskje har de rette forutsetningene for å kunne ta enkelte valg da, og jeg hører at du sier at du vil ha sånn og sånn, men så vet jeg, fordi jeg er voksen, at det er jo ikke det beste for deg. Så jeg hjelper deg da med å sette noen grenser for deg selv som ikke du klarer selv. Det er jo den vi absolutt vil ha. Og så er det jo mange andre ulike foreldrestiler som kanskje unngår å ta noen som helst kamper med barnet, med de konsekvenser det har da.

Kine

Kan du snakke om litt hva som skjer i voksne når barns følelser blir for mye?

Thomas

Ja, det kan jeg absolutt. Jeg kan relatere til det, for jeg har jo fire barn selv, og jeg kan jo ha kjent på det at når barna mine for eksempel er sinte, så kan jeg kjenne at jeg blir trigget, og min erfaring så langt, nå er ikke jeg noen ekspert, men min erfaring i forhold til ekspertisen om meg selv da, for jeg kan jo si at jeg er en ekspert på meg selv, så kan jeg si det at når jeg da underveis i det studiet her, går tilbake til den, vi har hatt jo en del gruppeterapi her, og kunne se litt nærmere på – hvorfor blir jeg så sint inni meg når ungene mine enten er for sene på skolen, eller at de er sinte, eller at de skriker. Hvorfor skjer alt det her som skjer inni meg da? Da har jeg jo alltid funnet utgaver av meg selv i en terapi som ikke ble møtt på samme måte, hvor det jo ikke var plass til meg og mitt sinne. Var ikke det litt det du var på jakt etter? Hva er det som skjer i voksne i møte med barn, ja? Og jeg kan si at dette her er sant for meg, fordi, gjennom det studiet så opplever jeg at jeg har fått forløst såpass mye av de, kall det traumene som jeg har med meg fra min barndom, at i dag så merker jeg at jeg er helt, eller mye mer rolig, mye mer stødig, og tåler barna mine på en helt annen måte. Og det eneste jeg har gjort er jo egentlig å møte det indre sårede barnet.

Kine

Når vi som voksne da, sitter og hører om det nye barnesynet, så sitter vi med de her gamle måtene å bli møtt på, og så kan noen da tenke;
“Ja, men nå tuller vi bort det. Nå duller vi bort det med oppdragelsen, måten vi skal oppdra på.”
Og da var jeg litt slik;
Hva tenker du nå i forhold til hvor du har vært?

Og tenker litt slik;
Hva vil du si til de foreldre som kanskje tenker sånn?

Thomas

Ja, jeg kjenner meg igjen i det, fordi at... En ting er at vi skal jo anerkjenne at adferden handler om noe. Men vi er jo fortsatt enige om at det skal… Vi står fortsatt på grensene våre. Og jeg tror kanskje at det er noen misforståelser her i forhold til hvordan vi skal gjøre det her, med at vi skal jo møte alt sammen på alle de følelsene og alt det vi styrer med. Jeg tror for det første… Den første beskjeden jeg fikk når jeg spurte om råd, og det var fra en pedleder (pedagogisk leder) i barnehagen;
“Hva skal jeg gjøre i møte med det barnet her?”

Så fikk jeg da til svar;
“Er du sikker på at du vil ha svaret mitt?”
Og det svaret var selvfølgelig;
“Begynn med deg selv.”
Så jo tryggere jeg blir på å møte meg, og alle sidene med meg, jo lettere blir det å møte barn og alle sidene med barnet. For det er jo ikke slik at vi, fordi om vi kjenner at vi trenger å bli møtt på alt, så må vi fortsatt ha noen grenser til oss selv. Og det peker Joe Bradshaw på, han som skrev boka Homecoming at, nummer en, vi trenger å få møtt det sårede indre barnet. Nummer to, det må antakeligvis oppdras på nytt. Så han er opptatt av at vi skal fortsatt ha de grensene, men det trenger å bli møtt. Sånn rent praktisk da, i forhold til møte med barn, så er det jo nettopp det du sier med at, i stedet for et barn som kommer med et ønske, så kan du jo si at;
“Nei, slik blir det.”
Eller så kan du si at;
“Jeg skjønner så godt at du har lyst på det, men det kan vi dessverre ikke gjøre i dag.” 
Og det fortsetter jo gjerne da med å uttrykke sine ønsker på en måte som skalerer, sant? At til slutt så blir det brølling. Og hvis du da klarer å stå på dine grenser, samtidig som at du klarer å møte alle de følelsene som det barnet kommer med, så føler jeg jo på en måte at vi, da er det jo ikke dulling. Nei, og hva vil det barnet erfare til slutt? Jo, jeg ble møtt med hele meg. Pappa ble ikke streng. Jeg hadde fortsatt en trygg voksen her nå. Det tror jeg må være svaret på spørsmålet ditt.

Kine

Kjempefint.

Paal

Men uansett så er det jo mange som mener at dette er dulling. Hva vil du si til dem?

Thomas

Nei, jeg skjønner jo på en måte at enkelte kan tenke det, men hvis vi skal ha barn som vokser opp med gode forutsetninger for å håndtere relasjoner, så gir det veldig mening, gjør det ikke det, at vi trenger barn som klarer å møte alle siden med seg selv, og tåle hele seg selv. Og hvis vi skal ha barn som skal klare å møte hele seg selv, så trenger vi å vise dem, å være trygge rundt dem, når de skal prøve å utforske alle sidene med seg selv. Når det barnet da kjenner på at det blir sint, skal vi da vise dem at;
“Nei, det er ikke greit.”,
så vil jo det barnet sannsynligvis i møte med andre mennesker som er sint kjenne at;
“Nei, det her er ikke greit.”
Så det er litt sånn logikk, er det ikke det, at vi ønsker å… Dere har snakket om det tidligere med robuste barn. Hva er det? Er det robuste barn det at man blir steinhard og iskald på innsiden? Eller har vi robuste barn hvis vi kan si at de klarer å si nei? Hvis de klarer å møte venner som er lei seg? Hvis de klarer å stå imot noen som prøver å tråkke over grensene deres? Er ikke det robuste barn? Det må jo være et godt argument for at voksne skal ha interesse for hele barnet. Og det er jo på en måte mine egne personlige meninger, men hvis vi skal knytte forskning eller den… I dag så forstår vi veldig mye om konsekvensen av å ikke møte barn på en trygg måte. Vi trenger ikke begynne å namedroppe her, men tilknytningsteori og utviklingsteori sier jo veldig mye om hva det er egentlig barn trenger. Jeg tror ikke at vi voksne, vi foreldre, kan stå i dag og si at;
“Jeg tror ikke på at det er viktig at barn får sine grunnleggende behov møtt.”
Det tror jeg ikke vi kan si i dag. Fordi vi vet litt for mye om konsekvensen av at vi ikke får de behovene møtt. Og mange tenker jo da at, ikke bare det med avstraffelse, men se bare på konsekvensen av den tankegangen vi hadde om at barn må tåle å ligge og skrike i fem minutter før vi skal trøste. Før hadde vi, og det er ganske mange år siden, en tanke om at barn er sjeleløse. At det har ingen kostnad eller pris for dem. De trenger egentlig bare å ligge der. Det vet vi i dag. I dag vet vi noe om symbiosetraumer, vi vet noe om traumer fra det å ligge inne i magen, vi vet noe om konsekvensen av at det barnet blir møtt, helt fra unnfangelsen av. Det er gode argumenter for å ta sitt barn på alvor, og gi det barnet den verdien det har, og det er viktig at barnet får fram sin stemme. De er kloke, barna.

Paal

Slik som jeg forstår det, så begynner jo det her med oss selv. Så jeg lurer på, hvordan kan vi gjenkjenne egne gamle reaksjoner når vi står i krevende situasjoner med barn?

Thomas

Ja, der er vi over på det vi snakket om med sekundærfølelsene. Hvis jeg skal bruke meg selv som eksempel igjen, så var det mye sinne. Det var jo aktuelt på et tidspunkt å gå sinnemestringskurs, fordi at jeg er rett og slett, og det er jeg ikke redd for å si i dag, for det er en del av min reise, det er en del av min kompetanse, men jeg har stått og brølt til jeg er hes til barna mine. Og på et tidspunkt var det noen av dem som spurte, hvorfor? Og jeg hadde ikke noe godt svar på det, før jeg begynte på dette studiet her, og fikk muligheten til å svare på det senere, hvor jeg sa at;
“Nei, jeg ble ikke sint fordi at du ikke kom deg på skolen til rett tid. Jeg ble sint fordi jeg ikke mestret meg selv.”
At jeg ikke tålte meg selv. Det var ting inni meg selv som jeg ikke mestret. Jeg ble stresset. Og sannsynligvis så handlet kanskje det stresset om at når jeg var barn så var det noen som var veldig opptatt av at jeg måtte gjøre ting på en riktig måte – komme på skolen til rett tid. At jeg hadde strenge krav til meg selv. Og da er det vanskelig for meg å forholde meg til en unge som er veldig avslappet i forhold til å komme til skolen til rett tid. Så… Hvis jeg forstår spørsmålet ditt rett, så handler det litt om hva vi gjør, vi voksne, i møte med barn.

Paal

Og hvordan gjenkjenner vi gamle mønster i oss selv.

Thomas

Ja. Jeg tror at det er det indre arbeidet som må til, for veldig mange av de jeg har møtt på… Altså, den utdanningen her har jo, der sitter vi i nærmere, jeg tror nærmere tusen timer, sitter å lytter til hverandre og forteller historier. Og det veldig mange har til felles, det er at de ikke ser de gamle mønstrene. Ikke sant? Og når vi har muligheten til å ta et lite kikk på innsida, så kommer vi i kontakt med, og plutselig husker, den gamle måten vi selv ble møtt på. Og så begynner vi å forstå at;
“Oi, det er derfor jeg gjør det på denne måten”, for eksempel.

Paal

Så det krever litt jobb da – å se litt innover og faktisk jobbe med seg selv.

Thomas

Det er ganske mange år siden, da hørte jeg på en annen podcast, hvor det var snakk om at du har så høy EQ. Og da var det relatert til at de hadde en god evne til å sette ord på og forstå sin egen adferd i møte med sine barn. Og det var sagt på en måte hvor de var imponert over hvor høy EQ den vedkommende hadde. Så jeg tror nok at det å utvikle og forsterke sin egen emosjonelle intelligens, vil være et verktøy som blir viktigere og viktigere fremover.

Kine

Vi går litt videre da, selv om vi på en måte prater litt løst og fast og på tvers av spørsmålene. Hva betyr det egentlig å møte barn med forståelse og ikke med kontroll? For det tror jeg kanskje mange foreldre kan kjenne litt på, at jeg må ha kontroll på barna mine.

Thomas

Ja. Vi kan jo ta en, det er veldig mange typer settinger vi kan bruke som eksempel her. For eksempel en måltidssituasjon. Der kan jo vi ha noen tanker om hva vi trenger å gjøre. Vi skal sette oss ned og spise, for eksempel. Og så sier det barnet at;
“Nei, det vil jeg ikke.”
Og da kan jo vi kjenne på at; ok, her har jeg lyst til å ta kontroll over barnet, for vi trenger å få spist, fordi det er viktig å spise mat. Og kunne møte det barnet med forståelse vil jo da handle litt om å gå fra denne dømmingen til den undringen. 
“Hva kan det handle om at datteren min ikke ønsker å spise?”
Og da er det jo så enkelt som, enkelt og enkelt, men å spørre da.
“Hva handler det om at du kjenner at du ikke har lyst til å spise?”
Og da kan det hende at du får et par svar som ikke nødvendigvis er de du leter etter. Men ved å øve litt på det, og stille spørsmål – hva handler det om? – og sette dem i kontakt med seg selv, og den følelsen av… og der har vi en utfordring i dag, tror jeg, med mye skjermbruk for eksempel, at barna kobler seg litt av kroppen sin, og så blir de revet av skjerm og rett i et måltid, og rett og slett kjenner ikke sin egen kropp.

Kine

Kanskje ikke kjenner sult, rett og slett. 

Thomas

Ja, for eksempel. Og det er klart at hvis vi da går ifra… Hvis vi møter den situasjonen med kontroll, kontra det å møte en situasjonen med forståelse, så vil vi jo oppnå to helt forskjellige resultat, som et eksempel. For eksempel forståelsen av at, det kan være at den adferden som barnet mitt har, har en årsak, og at den årsaken er noe vi sammen med barnet kan gjøre noe med. Eller at det barnet trenger å bli sett, eller hørt, eller møtt i forhold til et eller annet som det strever med. Ja, det vil jeg påstå er litt et bevis på forskjellen på kontroll og forståelse, ja.

Paal

Men hvordan setter man sunne grenser med varme da, uten at man faller i flathet, eller i autoritet, eller?

Thomas

Ja, jeg tror man begynner litt med seg selv der og, jeg. For det å kunne sette grenser basert på at barnet er i ferd med å gjøre noe som det ikke var greit at jeg gjorde, da er det plutselig litt frykt koblet inn her. Og den frykten, den oppleves ikke veldig varm, gjør den det? Så det å kunne sette de samme grensene med varme, vil jo da bety at jeg møter hele min egen historie på en mer hjertevarm og aksepterende måte. Og det er jo akkurat som vi snakket om tidligere, da er jo sannsynligheten stor for at jeg klarer å møte barnet også;
“Jeg skjønner veldig godt jeg, at du vil gjøre slik. Det ville jeg også, da jeg var barn. Men nå er jeg den voksne, og la meg få lov til å vise deg en annen måte å gjøre det på.” Eller, ja.

Kine

Vise deg en annen vei, ja

Thomas

Jeg tror det å tåle seg selv er nøkkelen her, for da er kanskje sannsynligheten stor for at jeg kan tåle både barn og voksen.

Paal

Det høres ut som det er en gjennomgående rød tråd, ja.

Kine

Ja, litt tilbake til det med at;
Hva vil du si til foreldre som sier;
“Men jeg ble jo oppdratt strengt, og det gikk jo bra med meg?”

Thomas

Ja, det er en grunn til at jeg har så stor respekt for det temaet her. For jeg tenker at det er så, det er mange sider ved det. Det er nok sikkert mange som kjenner på det at det gikk bra, uansett. Mange har jeg hørt har sagt at;
“Jeg er jo litt heldig, for jeg har aldri opplevd traumer.”
Hvis man i noen tilfeller spør de menneskene;
“Har du noen gang opplevd indre ensomhet?”
“Ja, det har jeg. Jeg var ofte alene med mine egne tanker og følelser.”
Da er det på en måte litt i kontakt med noen av de traumene likevel, så det handler litt om hvordan vi ser på det som skjedde med oss. Hvis jeg lærer meg å bare se fordeler med at jeg har vært behandlet med en litt sånn autoritær stil, så kanskje jeg ikke kjenner så godt etter, og kjenner til de sidene av meg selv som egentlig trenger litt oppmerksomhet. Og derfor så mener at dette her er så komplekst at det vil være egentlig opp til hver enkelt, hvor man kjenner at;
“Jeg har faktisk en opplevelse som jeg har lyst til å snakke litt om, jeg.”

Paal

Hva gjør vi… Vi har jo snakket om det her også, men hvis vi mister det, og vi roper eller skyver bort barnet, slike ting, hva gjør vi?

Kine

Hvordan kan vi reparere, kanskje?

Thomas

Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre det er å være en rollemodell for barna. Å forvente at voksne barn aldri gjør feil, det er å sette det litt høyt. Så ved å vise barn at – jeg gjør også feil, la meg vise deg hvordan jeg kan gjøre det godt igjen. Så, jeg har jo, som vi snakket om, påført barna mine – altså, jeg har vært en pappa for mine barn, som ikke var hensiktsmessig. Og så har jeg fått muligheten til å se det, bli bevisst det, og gjøre noe med det, og kunne møte dem på en ny måte, og vise dem hvordan man kan ta ansvar for seg selv. Så det tror jeg må være det beste svaret.

Paal

Men da har du barn som har opplevd begge de sidene, begge de måtene å bli oppdratt på. Hvilken erfaring har du med det?

Thomas

Med den repareringsfasen, tenker du?
Jeg opplever jo at vi kan etablere nye sannheter, om at voksne som var skumle kan faktisk bli trygge. At voksne som vi assosierer med fare, kan assosieres med trygghet, og at vi kan utvikle oss. Jeg kan ikke relatere til andre enn mine egne relasjoner, men jeg har en erfaring med at den reparasjonsfasen, den lønner seg og at relasjoner som har vært litt skadet kan repareres da.

Kine

Det er vel kanskje en prosess, vil du si det?

Thomas

Ja.

Kine

For det er jo ikke noe som skjer over natta, tenker jeg.

Thomas

Nei, og her er jo det som er interessant nå, det er jo det litt psykologiske perspektivet av det. Vi snakker jo mye om amygdala, altså det senteret i hjernen som egentlig er litt på vakt for å beskytte oss mot kjente, skumle historier – eller episoder, mener jeg. Så jeg har jo en opplevelse av at når jeg møter mennesker som jeg assosierer med fare, og jeg gjentatte ganger nå møter dem, de møter meg på en varmere måte, så etter hvert så begynner jeg å stole på at det mennesket her vil meg godt nå. Og det er det jo en psykologisk forklaring på, at den delen, alarmberedskapen oppe i hjernen min slår seg litt av i møte med ulike relasjoner etter som at de viser en ny side av seg selv. Men jeg tror nok det kan ta tid, og så spørs det litt hvor komplekse de traumene man som ligger til grunn er da. Har det barnet en ekstrem opplevelse med et annet menneske, en annen mann som kanskje ligner på meg, eller er litt autoritær som meg, så kan det være at jeg vil slite i den relasjonen helt til at det såret blir møtt.

Kine

Tenkte vi skulle gå over litt til det her med EQ i hverdagen.
Hva ville du sagt til foreldre som føler de aldri får det til riktig nok?

Thomas

Åja, riktig nok, har du noen eksempel på det?

Kine

Ja, riktig nok…

Paal

At det aldri bli bra nok?

Kine

Ja, at det aldri blir bra nok, ja, eller at de føler kanskje at;
“Ok, nå prøver jeg å implementere denne EQ-en, men jeg føler fortsatt at jeg ikke kommer til godt nok.” 
Eller kanskje kjenner på det at;
“Ok, nå endrer jeg meg masse for å… Ja, gjør mye med meg selv, gjør mye for å møte barnet rett, eller i alle fall tilsvarende rett.”,
og så kjenner de kanskje på det at, nei, det blir jo...

Thomas

De resultatene du ønsker?

Kine

Ja, ikke sant?

Thomas

Ja, det du snakker om der, det er veldig relevant. Du forteller jo at hvis jeg bare endrer meg, så skal jeg klare å oppnå et resultat i barnet mitt, for eksempel. Ja. Og jeg tror jo at noe av det viktigste er å undre seg over;
“Hvilket behov har barnet mitt?”
Og hvis vi klarer å på en måte... kartlegge det litt, det tror jeg kanskje vi foreldre innimellom må gjøre.
Jeg lurer meg på, hvilke behov er det egentlig barnet mitt har? 
Dere snakket jo om Maslov og behovspyramide, og vi har snakket om Erikssons utviklingspsykologi og alt det der. Det er en forståelse i dag om at barn har ulike behov, og i ulike alderstrinn. Så jeg tror jo det at hvis man som voksen strever litt med å oppnå et, jeg vet ikke hvilket type resultat men, i alle fall noe som legger til grunn for den opplevelsen av å ikke være god nok forelder, som du snakker om, sant, så tror jeg det kan være nyttig å undre seg litt over og utforske barnet litt. 
Hva er det egentlig barnet mitt trenger? 
Ok, barnet mitt går i 9. på ungdomsskolen, eller barnet mitt går 2. år i barnehagen.
De vil ha helt forskjellige behov. Og kanskje hvis vi hadde blitt med foreldre som ikke hadde denne tankegangen i det hele tatt, så er jo sannsynligheten stor for at ikke vi har lært det vi trenger å lære i de ulike utviklingstrinnene og, og der tror jeg vi kan se at enkelte foreldre er mer ressurssterke, evner å se hvilke ulike behov barna har i de ulike alderstrinnene, som gjør at de får en trygg og god utvikling.

Kine

Tenker jo litt sånn jeg da at, i dag er det veldig mye fokus om at barn skal oppdras helt riktig. Det tror jeg mange foreldre kanskje kan kjenne litt på, at hva er normen for riktig? Når man snakker om å møte dem med emosjonell intelligens også, så tror jeg kanskje folk vil si at det kan være litt vanskelig for meg. Og jeg tror veldig mange streber etter den perfeksjonen av barneoppdragelse.

Thomas

Og under det så legger frykten for å ikke være god nok som foreldre?

Kine

Det tror jeg nok.

Thomas

Ja, så den frykten for å ikke være god nok, den leder oss jo på en blindvei, for det er ikke nødvendigvis slik at vi vet hva som er riktig oppdragelse her. Men vi søker etter noe ut fra de idealene vi har for å komme oss inn i en sone hvor vi føler at;
“Her er jeg god nok.”
“Her er det minst sannsynlighet for at jeg blir kritisert som forelder.”
Kan det være noe sånt?
Og det kjenner jeg meg veldig godt igjen i, og der har jeg hatt mange ulike faser hvor jeg tror at det å legge til rette for at barna mine er med på allskens aktiviteter, har toppkarakterer og følger noen av de normene du snakker om. For det er en del slike samfunnsnormer, og de er der for en god grunn, fordi det øker sannsynligheten for at man fungerer i det samfunnet vi nå har per dags dato. Og så tror jeg vi ser i dag ungdommer som viser at;
“Nei, jeg vil ikke dette.”

Kine

Nei.

Thomas

Det er ikke nødvendigvis en akademisk utdanning som betyr noe for meg, men det å få lov til å sitte med pianoet, eller det å få lov til å sitte og tegne. Så jeg tror nok det å påstå at man skal oppdra barnet sitt riktig, da tror jeg vi rett og slett bare går tilbake til de grunnleggende behovene.
Hva er det barnet trenger?
For barnet kommer til å finne ut sin vei selv. Det gjør det.

Kine

Vi kan jo bare være støttepersoner på den best mulige måten, mens de går veien.

Paal

Men nå er jo ikke barn bare hjemme. Selvfølgelig er det foreldrene som skal oppdra, men de bruker jo mye tid i barnehage, på skole, fritidsaktiviteter. Så hvordan kan de her arenaene støtte barns følelsesliv på en god måte?

Thomas

Jeg fremsnakker jo ofte – jeg har jo en tante da, som driver en EQ-barnehage, som jeg er veldig glad i å prate om. Hun er en av de store bautaene i mitt liv i alle fall, og grunnen til at hun er det er fordi at jeg opplever at i møte med hun så føler jeg meg sett, hørt og møtt. Så jeg tror nok det er helt riktig at hun skal drive en EQ-barnehage, som hun gjør i dag. Og på en EQ-barnehage så er de jo veldig opptatt av å møte disse følelsene i barna, og at de skal få en autentisk selvfølelse, at de skal komme i kontakt med hva de selv føler, og hva de selv vil. Vi ønsker jo i dag barn som klarer å regulere sine følelser. Og hvis vi skal få til det, så må vi vite litt om;
“Hvilke følelser er det jeg kjenner på, og hva er det jeg trenger for å regulere dem?”
Kan jeg for eksempel kommunisere til vennene mine at;
“Nå kjenner jeg at jeg trenger litt tid for meg selv.”,

og stå i det, så tenker jeg at det må jo være et viktig verktøy å ha med seg. 
Så nei, jeg tror nok at de ulike arenaene der vi møter mennesker, så vil det være behov for, mer enn noen gang, å ha litt fokus på økt emosjonell intelligens. Fordi vi har menneskemøter og relasjoner der ting ikke blir sagt, der vi skjuler ting, der vi kanskje føler oss utrygge, redde for å kunne si hva vi selv mener. Og det å kunne legge til rette for at barn, allerede fra barnehagestadiet, klarer å si nei, og klarer å si at:
“Dette er jeg ikke enig i.”,
det tror jeg er et godt utgangspunkt da. Og så må vi nesten begynne der. Og så har det vært veldig bra, tror jeg, i alle arenaer hvor det er mennesker, å ha fokus på økt emosjonell intelligens. Å sette ord på sine egne følelser, og kunne møte dem på en hensiktsmessig måte, og tåle dem, og romme hele seg selv.
Jeg har vært ansatt og kjent på at jeg er redd for at jeg ikke er god nok nå. Og nå i de senere årene, når jeg da klarer å si det, så avvepner det veldig mye, og det åpner opp for veldig mye mestring og læring. Vi går glipp av mye mestring og læring når vi står i den frykten, tror jeg.

Kine

Hva håper du at foreldre og voksne skal forstå dypere når det gjelder barns følelsesliv?

Thomas

At vi foreldre skal forstå dypere, ja.
Det er et godt spørsmål.
Ja, hva er det jeg ønsker at foreldre skal forstå dypere, ja?

Kine

Når det gjelder barns følelsesliv, ja.

Thomas

Ja, jeg tror nok at det er viktig at vi foreldre forstår alvoret av å ikke validere følelsene. Og at konsekvensen av at de følelsene ikke blir møtt, det tror jeg vi foreldre må ha større for…
Nå er det nok forskning, nå har vi nok erfaringsgrunnlag til å si at det er noe av det viktigste vi gjør. For vi har institusjoner overalt nå, for barn, voksne, alle aldre, som strever med psykisk helse.

Kine

Det er mye av det. Veldig mye.

Thomas

Det å kunne hjelpe mennesker med å håndtere sine følelser, det vil i aller høyeste grad bidra til en bedre psykisk helse. Og det starter da med de første årene.

Paal

Hvilke barn skaper vi da, når vi møter dem med emosjonell intelligens og trygghet?

Thomas

Vi skaper jo barn som har den autentiske selvfølelsen, som lærer seg å tåle seg selv, kjenne seg selv, som går rundt verden indrestyrt, ikke nødvendigvis så ytrestyrt som vi ser i dag. De er trygge. Når de går inn i foreldrerollen, så har de med seg en kompetanse som jeg tenker de... Vi trenger å se at vi gir videre til barna våre. Når de kommer inn i arbeidslivet, så er de trygge på seg selv. 
En ting har jeg med meg fra alle de timene med gruppeterapi. Vi kommer jo i de gruppene, sitter på hver vår stol, til felles så har vi at vi er ikke overbevist om at det er bra nok å være oss. Så har vi altså en erfaring, fra vi var barn, om at på et eller annet tidspunkt så var det utrygt å være meg. Og det blir så sterkt i oss at når vi i arbeidslivet står overfor en situasjon hvor vi velger å heller ikke sette grenser, eller ikke si hva vi mener, fordi at det trigger den frykten for at da er jeg ikke god nok. Så jeg tror at det er veldig mye å hente på at vi foreldre ser verdien av å møte alle følelsene til barna våre. Men skal vi få til det, etter min erfaring, så må vi først begynne med oss selv.

Kine

Ja. Vi har jo snakket litt om dette litt tidligere og vi, det med kanskje å kutte litt tråden til det vi selv har blitt lært. Eller i noen tilfeller og kanskje, noen kjenner på at;
“Ok, jeg har med meg en bagasje som jeg vil gi slipp på.”
Og det tenker jeg i noen tilfeller også kan være bra når du skal ha egne barn eller jobbe med egne barn, eller jobbe med barn i barnehagen eller skole. Hvis vi har så mye med oss da, at i noen tilfeller så må vi faktisk gå inn og kutte litt… Og noen har jo, som jeg har snakket med, har jo sagt det selv;
“Jeg vil ikke ha med meg det jeg har blitt lært, det passer ikke min stil som forelder i dag.”
Og det tenker jeg, vi er jo i en sånn konstant vekst, altså det skjer jo noe med systemet vårt og oss som mennesker hele tiden, og jeg synes det er fint da når jeg hører voksne i dag som på en måte har med seg mye bagasje, og så sier de;
“Nei men dette var ikke for meg, dette skal ikke jeg ha med meg.”
Vi snakket jo litt om det med generasjonsarv, og da synes jeg det er litt sånn forfriskende, når foreldre av barn som sier det at;
“Ja, dette vil ikke jeg. Jeg har blitt oppdratt slik, dette legger jeg fra meg, for dette her er ikke noe jeg vil videreføre til mine.”
Og da tenker jeg, da har de gjort et stort steg da.

Thomas

Samtidig så er du nå inne på et tredje barnesyn.

Kine

Okey.

Thomas

Fordi her skapes kanskje, uten at jeg skal være skråsikker, opphavet til det ettergivende barnesynet, hvor vi da begynner å ikke sette de grensene som de egentlig trenger. Hvis det er en ting jeg tror kan være hensiktsmessig som forelder, så er det den tanken om at;
“Ok, de valgene jeg skal ta nå, de skal være til det beste for barnet.”
Og en ting er det at min erfaring sier at;
“Det å bli møtt på denne måten, slik vil ikke jeg møte mine barn.”
Men det må bare ikke bli sånn at vi lar dem få lov til å gjøre ting som ikke er til det beste for dem. 

Kine

Ja, vi må ha en fin balanse.

Thomas

Ja, for det er fort gjort at vi går inn i en sånn modus hvor vi bare gir etter litt for mye, tror jeg da. Og da ender det barnet opp med å ikke bli møtt på en måte som det trenger å bli møtt på, for at det skal få den tryggheten og forståelsen av hva det er som er bra for seg selv.

Kine

Der har jo jeg erfaring. Jeg har erfaring på at man vil så gjerne gjøre så godt, at man overgjør alt det gode. Man vil møte så inderlig vel på alt det som er rett, og vil ikke påføre traumer, vil ikke påføre ting som er vondt. Og fordi man da kanskje har med seg en erfaring fra eget liv, så kjenner man på det at;
“Ok, nå må jeg bare gjøre opp for alt det jeg har fått, eller alt det jeg har erfart før.”
Så blir man overgod da.

Thomas

Ja, og det er en viss risiko der. Fordi at, hvem bruker du da som rollemodell når du skal velge din måte å oppdra barn på? Der har vi kanskje ikke noen rollemodell, for da hadde vi gjerne gjort det tidligere. Så da begynner vi å finne vår egen måte å gjøre det på, eksperimentere litt. Og det er vel og bra det. Hvis vi da i tillegg kan ta med et, og undre oss litt over hva barnet faktisk trenger, hva er det, hvilke behov er det barnet mitt har her nå? Og styr litt den oppdragelsen etter det, så vil vi kunne føle en trygghet på at nå gjør jeg noe som er bra for barnet mitt. Men da må vi bli i verden på en måte som vi ikke har sett at noen andre har vært, ikke sant? Det tror jeg går igjen mye i samfunnet i dag, at vi repeterer mye måten vi har vært møtt på. Derfor gir det mening da, når jeg startet på EQ, og det første vi får høre er at måten vi ble møtt på som barn, gjentar seg i måten vi møter oss selv og andre på når vi blir voksen. Det synes jeg gir mening.

Paal

Jeg har jo litt annen erfaring, for jeg var også på den plassen at jeg ikke ville videreføre, så tanken var hele tiden at jeg skulle gjøre ting annerledes. Men det som skjedde var jo at jeg gjorde akkurat det samme. Sannsynligvis da fordi at jeg ikke hadde jobbet med ting, vil jeg tro.

Thomas

Ja, fordi det er to måter der da, å være litt sånn i møte med alle relasjoner på. Vi kan jo i fredstid, når vi er balansert i oss selv, og bevisst, ha en tanke om at det her ønsker jeg å oppnå. Og så dukker situasjonen opp, så er det noe annet i oss som tar over, ikke sant? Da blir vi trigget. Den frykten dukker opp i oss. Som vi nå vet at, veldig mange har kjent på at, handler om frykten for at vi ikke skal være god nok, den dukker plutselig opp i oss;
“Nei, dette kan ikke være slik, du må gjøre slik som jeg tenker nå.”
Og så lander vi litt igjen og så tenker vi;
“Nei, nå gjorde jeg det igjen.”
Den runden der har jeg gått  noen tusen ganger ja. Og det er jo først når jeg treffer det der EQ-instituttet, hvor noen spør;
“Hva handler det om?”
Det spørsmålet har jo aldri fått før.
“Handler om?”
“Ja, hva handler det om at du ble så sint på datteren din?”
Og så sammen med den læreren klarer å finne gode svar, hvor læreren da gjerne spør;
“Kan det handle om…?”
“Det jeg hører du sier er at…”
Ikke sant.
Og så undrer vi oss sammen;
“Ja...”
Ja, og så lukker vi øynene, og så går vi inn i terapien, og så spør læreren kanskje;
“Kan du se en utgave av deg selv”, lille Thomas da, “som har det slik?”
Og da dukker det bilder på bilder på bilder, for kroppen den husker. Da kommer det ja, historiene. Og så får jeg møtt alle de utgavene, og den læreren sier gjerne;
“Oi, er det her du står, lille venn?”
Og jeg begynner å hylskrike, da føler jo det barnet at det virkelig har blitt sett, hørt og møtt. Det er et interessant tema det her.

Kine

Kjempeinteressant.

Thomas

Det er en grunn til at jeg har stor respekt for det, fordi at…
Vi har snakket litt om ego før. Og vi alle sammen har jo vår egen erfaring, vår egen virkelighet, vår egen sannhet som vi lever etter. Og jeg tror egentlig litt sånn likt for de fleste er at: Jeg stoler mest på min sannhet. Så jeg er ikke helt sikker på om jeg skal godta din sannhet her nå. Men der vil jeg jo bare oppfordre til å ikke gå så langt som jeg selv gjorde. Etter min mening er det to veier ut av det fastlåste egoet, hvor jeg kun følger de tankene og mønstrene som jeg har lært. Det er enten inspirasjon, hvor jeg på et tidspunkt ser at;
“Oi, det der ser veldig bra ut! Slik tror jeg kanskje at jeg også kunne tenkt meg å prøve å gjøre det.”
Da er det ingen som forteller meg at jeg skal gjøre det. Jeg sitter bare og ser på noen andre gjøre ting på en annen måte, og får de resultatene som jeg egentlig alltid har ønsket meg, og føler meg inspirert. Eller – nå har jeg ikke opplevd det selv, men man kan jo komme til et tidspunkt der noen opplever desperasjon. Og det kan jo være enten det at hvis du ikke tar de rette valgene nå, så setter jeg deg i en situasjon hvor du opplever mye smerte. Og det har dere jo snakket litt om at dere kjenner til. At mye av den villigheten til å se ting på en annen måte kan komme gjennom smerte, gjennom desperasjon.

Paal

Når smerten blir for stor.

Thomas

Ja, ikke sant? Jeg vet jo at det er jo et, ikke nødvendigvis bare for dere, men for mange, et veldig sårt tema, som jeg også har veldig stor respekt for.

Kine

Er det noe mer du vil tilføye, Thomas?

Thomas

Nei, si det. Jeg synes jo det er et interessant tema å snakke om. Og jeg synes selv at i mitt møte med mennesker i de ulike arbeidssituasjonene jeg har, så synes jeg at jeg ser at: 
Noe av det viktigste jeg har med meg, det er det verktøyet fra EQ. Det hjelper meg i veldig mange situasjoner, i alle mulige slags relasjoner, om det er med sjefen min, eller om det er kollegaer, eller om det er hvis jeg jobber på en plass der det er jobb med barn, eller voksne, eller psykiatri, eller hva det er. Den evnen til å stå stødig i meg selv, og tåle hele meg, det er virkelig verdifullt. Så kanskje jeg bare ønsker å understreke det litt ekstra før vi avslutter.

Paal

Jeg har et lite avsluttende spørsmål til deg.
Hvordan hadde en generasjon med høy emosjonell intelligens sett ut?

Thomas

Ja.

Kine

Oi.

Thomas

Nei, jeg tenker at det blir en stor grad av trygghet, jeg da. Jeg tenker at det er egentlig, hvis vi ser oss rundt i samfunnet, så er det mulig å oppdage en viss logikk i hvordan ting bør være, er det ikke det? I hvordan jeg bør møte meg selv, og hvordan vi bør møte hverandre på. Så kanskje vil vi oppleve en økt grad av samarbeid, trygghet, og en økt opplevelse av autentisk selvfølelse. Egenkjærlighet.

Paal

Kanskje samhold, mindre konflikt.

Thomas

Absolutt.
Det er en hypotese, en teori.

Paal

Spennende.

Thomas

Jeg er ikke den rette personen til å si at slik er det, men jeg synes mye tyder på i dag, at hvis vi skal klare å oppnå en mindre grad av konflikt, så tror jeg økt emosjonell intelligens er en god plass å starte.

Paal

Kjempebra.
Det var en interessant samtale.

Thomas

Ja, vi har snakket litt om forskjellige ting.

Paal

Ja, og kanskje ble det litt repetering, og litt av det samme fra litt forskjellige vinkler her med de spørsmålene som kom, men jeg synes vi har landet det fint. Så, tusen takk for at du kom innom igjen.

Thomas

Ja, takk for at jeg fikk komme.

Kine
Trivelig.

Thomas

Veldig glad for å få lov til å sitte her og prate med dere, kjenner jeg.

Paal

Ja, det setter vi pris på.

Neste uke så har vi jo også en interessant episode. Da får vi besøk av Rønnaug Modell Viken, som skal fortelle litt om sin reise, så det ser vi frem til.

Kine

Det gjør vi.

Skal vi da si takk for oss?

Paal

Det kan vi gjøre.

Kine

Kjempekoselig at du kom, Thomas.

Thomas

Takk for det.

Kine

Håper du som lytter også har fått litt ting å tenke på, kanskje?

Paal

Kanskje lært noe.

Kine

Kanskje har lært noe, ja, ikke minst.

Så vil jeg nå avslutte med å si at uansett hvilken vei du er på, så tenker jeg at hvis du møter det med hjertet og med helhet, og det gjelder i møte med barn også, tenker jeg, så vil du jo ha gjort ditt beste. Tenker jeg er en fin måte å starte på.

Thomas

Start med deg selv, og ta vare på deg selv først.

Kine

Og være god med deg selv, rett og slett.

Så snakkes vi neste gang, neste uke.

Paal

Det gjør vi.

Gjerne besøk hjemmesiden vår (alveskog.com), lytt på tidligere episoder. Kanskje kan det være nyttig å høre på de to episodene som Thomas har vært med på tidligere, for å få litt innføring i EQ og det. 

Så snakkes vi igjen neste fredag.

Kine

Det gjør vi.

Paal

Yes.

Kine

Ok. Ha det bra.

Paal og Thomas

Ha det.