Kine

Hei og velkommen tilbake til Alveskog - Sjelens stemmer.

Jeg ønsker dere hjertelig velkommen tilbake. For deg som er ny, så anbefaler jeg i dag at dere hører på episode 18, før dere hører den her. Det handler litt om det å være pårørende, og det å klare å ivareta seg selv litt, sammen, eller oppi alt sammen.

I dag vil vi snakke litt om det å være sterk for alle andre. Det kan være ganske vanskelig, i alle fall hvis vi selv holder på å falle sammen. Så denne episoden handler om akkurat det; Hvordan det er å stå midt i sin egen kamp og likevel skulle bære noen andre.

Paal

Det er jo ikke så lett å snakke om.

Kine

Nei.

Paal

Vi vil jo veldig gjerne være der for dem vi elsker. Men hva gjør vi når vi ikke har noe mer å gi da? Når kjærligheten møter grenser?

Kine

Ja. Vi vet jo at ganske mange, kanskje du som hører på og, står i akkurat dette her. Så kanskje det vi deler i dag kan gjøre at du føler deg litt mindre alene.

Vi kan starte med litt spørsmål og litt slike ting.

Kan nå se på det med hvordan det kjennes i kroppen og hjertet når du prøver å være der for noen samtidig som du selv nesten ikke har noe mer å gi?

Paal

Ja.

Kine

Ja, og jeg vil gjerne starte med deg da Paal, fordi at du har jo selv snakket om det å være pårørende. Og det kan jo kjennes ganske godt, eller samtidig tungt, å stå i det, og at man kanskje kjenner på det at man ikke har så veldig mye mer å gi til slutt.

Paal

Ja, så kan det jo hende at man har noe eget man strever med og, som kan gjøre det ekstra tungt enkelte dager. Så det er jo absolutt noe som jeg tror mange har vært borti.

Kine

Ja, og jeg tror det er noen av de verste følelsene vi kanskje kjenner på også?

Paal

Ja, for det blir jo litt, hvilket ord skal man bruke? Det føles litt som at det ikke er noe man kan gjøre, eller det er ikke noe man får til å gjøre. Enten det, eller så kan man kjenne på at man skulle ha vært der for noen, men så klarer man ikke det. Og det er jo tøft.

Kine

Jeg tror jo vi mennesker er bygd for det med omsorg for andre.

Paal

Ja, vi er nok bygd for det. Om ikke annet så i alle fall kulturelt. Men så er det jo litt slik at på fly så står det at du skal ta på din egen maske før du hjelper andre, og det er noe i det altså. Og det har jo vi snakket en del om, at man kan ikke hjelpe andre lenger enn man har hjelpet seg selv. Og det er jo ganske interessant.

Kine

Kjempeviktig, tenker jeg da. For det, og jeg tror noen av de følelsene som vi kanskje sitter med også, når vi kjenner at vi ikke klarer å hjelpe andre, handler jo kanskje litt om det at nå har ikke du hørt på deg selv – nå har du ikke tatt vare nok på deg selv. Så det tror jeg er en veldig viktig bit i å skal hjelpe andre. Og det kan kanskje for noen være sånn;

“Ja, men jeg går all verden for barna mine, foreldrene mine”, 

slik type ting.

Men hvis det ender opp med at du ikke har ivaretatt deg selv underveis, så vil du få en så mye mer krasj etterpå.

Paal

Ja.

Kine

Så det er viktig å ta vare på seg selv.

Paal

Jeg vil nå gjerne stille deg noen spørsmål og, for det her går jo alle veier, skulle jeg til å si.

Hva skjer i deg når du våkner en dag og vet at noen trenger deg, men så vet du ikke en gang hvordan du skal komme deg gjennom din egen dag?

Kine

Ja, med tanke på at jeg har snakket om akkurat det, om at jeg har en kronisk sykdom som gjør til at jeg har ikke den store kapasiteten, så må jeg jo si det at, ja, hva skjer inni meg? 

Du får en form for håpløshet da, for du vil så gjerne.

Paal

Det var ordet jeg lette etter i stad.

Kine

Ja.

Ja, hjelpesløshet, håpløshet. Fordi at, skal jeg snakke for meg selv, så er jeg en person som gjerne vil ivareta andre før meg selv – har ikke vært noe god med meg selv. Hadde jeg fått beskjed om at du skal få lov til å redde hele verden, så hadde jeg sikkert sagt;

“Jepp, det vil jeg gjerne være med på.”

Så når man våkner og kjenner på at det klarer jeg ikke, så er det veldig forferdelig, for man vil være den støtten. Man vil være tryggheten, man vil være, ja, hva skal man si, man vil være det gode, det trygge, da. Så det er litt sånn, ja, litt håpløst rett og slett. Men samtidig så tror jeg vi alle sammen gjør vårt beste, da, i den forstand at vi klarer. Jeg tenker det at, det skal ikke så utrolig mye til. Så kanskje må man noen ganger tenke det at om jeg klarer å holde den hånda, eller om jeg klarer å si jeg er her, så er det mye mer støtte enn hva vi er klar over.

Paal

Ja, klart. Vi ser vel kanskje for oss at det må være så mye, og så stort, og litt sånn, kall det grandiost. Men det må jo ikke bestandig det. Det er som du sier, altså.

Kine

Nei. Det er slike små ting som er så viktige.

Har du noen gang kjent på skammen over å ikke være nok for noen du elsker, fordi du selv står i smerte?

Paal

Ja, det har jeg, og det er ikke noen god følelse. Og samtidig så kjenner man at man har mer enn nok med å ivareta seg selv. Det er en slik, kan jeg bruke ordet ambivalent? Det er en slik, du vet at du må pleie deg selv, men samtidig så kjenner du på at du klarer ikke å være til stede, du klarer kanskje ikke å bidra nok, eller å være nok, på både fysisk og emosjonelt. 

Kine

Den kan jeg kjenne meg igjen i. Det er noe spesielt som skjer i oss når vi havner i slike situasjoner. Og jeg tenker det er så viktig da, å oppi alt dette her være veldig klar over seg selv – det tror jeg er et godt råd. Altså å sjekke inn med deg selv og, ikke bare sjekke inn med den du skal være støtte for.

Paal

Jeg kom jo over noe på Facebook her om dagen, i går eller i dag. Og nå, jeg leste ikke hele, jeg bare så, skummet over mens jeg satt og bladde. Men det var hun Kjersti Salvesen som hadde skrevet et eller annet om det med egenpleie, selvkjærlighet opp mot egoisme og det å være egosentrisk, og at hun slår et slag for at det er ikke egoistisk, og det tenker jeg er viktig å ha med seg. Det er kanskje det viktigste vi gjør; å ta på oss selv maska først og så hjelpe andre.

Kine

Kjempefint.

Paal

Hvordan bærer du følelsen av at du burde orke mer enn du gjør? 

Det kan vel du kjenne deg igjen i?

Kine

Hvordan bærer jeg den? Dårlig! Jeg vil si at jeg bærer den dårlig. Jeg bar den enormt dårlig før. Nå kan jeg si at jeg bærer den fortsatt litt dårlig.

Paal

Vi har jo snakket mye om det.

Kine

Ja. Vi snakket om det i den episoden om det å være syk.

Paal

Ja. Og du vet jo at det er jo ikke noe noen synes er noe galt. Vi vet, og vi forstår, så det er ikke, ‘no ill feelings’, sant.

Kine

Nei, men det er noe med den følelsen man sitter gjennom, og det og, man føler kanskje at man må bære den veldig alene.

Paal

Men det må man ikke.

Kine

Nei, absolutt ikke.

Paal

Selv om man føler det, så må man ikke det.

Kine

Nei. Men ja, jeg kan si; jeg gjør den dårlig nå, jeg gjorde den ekstremt dårlig til å begynne med. Det må være mitt svar på den. Og det tenker jeg er en normal ting, at man kanskje kjenner på – at man bærer ting litt dårlig. For det skal litt til før du kjenner på at dette kan jeg bære på en god måte.

Paal

Det er klart.

Kine

Hva gjør det med hjertet ditt å se noen du elsker ha det vondt når du selv strever så mye at du ikke får puste?

Paal

Oi.

Kine

Den er litt dyp.

Paal

Den er litt dyp.

Jeg vil si det må nå være oppskriften på depresjon.

Kine

Ja. Kjenner du at det ressonerer?

Paal

Ja, altså, det er jo ingen hemmelighet at jeg har hatt depresjon. Og det er det første jeg hører når jeg hører det spørsmålet, så blinker det depresjon. Men, nei altså, hva skal man si? Det knuser jo hjertet da, det gjør det, rett og slett. Håpløshet, som du sa.Litt den skammen eller den skyldfølelsen over å ikke klare, ikke få til.

Kine

Ja.

Er det noen ting du skulle ønske at de rundt deg forsto om hvordan det er å både være sårbar og sterk på samme tid?

Jeg kan like godt stille det spørsmålet til meg selv og.

Paal

Åh, hjelp. Kan ikke du svare først da. Svar først du.

Kine

Ja.

Jeg skulle ønsket det at folk var kanskje litt klar over at det er ganske tungt.

Paal

Vi har jo snakket om det at sårbarhet er jo styrke.

Kine

Det er en styrke, men det kommer litt an på hvordan du ser på den, for sårbarhet kan også bli sett på som en negativ ting. Så jeg skulle ønske at folk hadde litt mer innsyn i det; hva sårbarhet er, og hvordan det er for den enkelte personen, for der er vi litt forskjellige. Og samtidig så kan man, hvis man ser på den som en positiv ting, så kan man jo plusse den sammen med styrke, og så blir det jo et kjempe-team.

Paal

Jeg lurer på om det spørsmålet her, at sårbar kanskje er mer siktet inn på det at man selv sliter, er dårlig, eller et eller annet, men samtidig må ha styrke for å være til stede for andre.

Kine

Ja, og derfor skulle jeg ønske at folk hadde litt innsyn i det. Fordi det koster mye. Hvis man kikker på sårbart som, med noe kronisk, eller depressivt, eller psykisk, slike ting da. Det koster veldig mye, fordi at man har et ønske om å være så mye mer enn hva man er, og så sitter man der og kjenner på at det er jeg ikke. Og så prøver man å finne den ekstra energien til å være sterk, og den koster mye – tror jeg svaret mitt må bli akkurat der.

Paal

Når forstod du at du måtte sette grenser, ikke kalde grenser, men for å overleve?

Kine

Når jeg kjente at jeg hadde brukt opp meg, og da snakker jeg om brukt opp meg helt. Når det å skulle hjelpe noen andre ble så til byrde i stedet for en ting som gir. Jeg tror at meg med den kroniske sykdommen jeg har, så kjenner man ekstra på akkurat den. Det å skulle gi av tiden sin og lage det trygge rommet for noen andre, når man er så sliten selv, det er nesten umulig. Man havner i en slik greie der man kommer til for kort, rett og slett. Derfor sier jeg at hvis du er så sårbar, da tenker jeg at du er nødt til å ta hånd om deg selv – så ta hånd om deg selv først, for det er alfa omega, uansett hvor mye folk rundt deg trenger deg. Jeg har snakket med andre om akkurat dette her, og jeg har sagt at;

“Lær deg ordet nei.”

Og veldig mange sier;

“Ja, men det går ikke.”

“Men det kan jeg ikke, fordi at jeg har bestandig vært, for alle andre.”

Men det var det første ordet jeg måtte lære meg. I situasjoner der jeg var så sårbar at det ikke var fysisk mulig, så måtte jeg lære meg ordet “nei”. Og det betydde at, for meg, så handlet ikke det om at jeg måtte si “nei, fordi at…”, jeg måtte bare lære meg ordet “nei”, uten forklaring. Selvfølgelig kunne det jo være settinger der folk kom og bare;

“Ja, men, hvorfor ikke?”

“Du bruker jo bestandig...”

Da kunne jeg gi en forklaring.

Paal

Men det er viktig å huske at man skylder ingen en forklaring.

Kine

Nei, og det var akkurat det jeg skulle komme til etterpå nå, at den som oppriktig bryr seg om deg, vil kanskje si;

“Ok, jeg skjønner.”

“Hun har stått på for alle andre,” 

eller 

“han har stått på for alle andre.”

“Nå har det blitt nok.”

Men det vil alltid være de som har spørsmål. Og jeg tenker, hvis du kjenner på det at det er noen ting jeg kan svare på, så svar. Hvis ikke, så er det bare helt enkelt – “Nei.” Og jeg vet at nei ikke er et enkelt ord å si. Det er et ganske vanskelig ord, fordi vi er så opplært, tror jeg, til at vi skal svare ja til alt. Men det handler mye om, igjen, ta vare på seg selv.

Paal

Jeg husker jeg hadde en sjef en gang på en arbeidsplass, som kom inn en dag og sa at;

“I dag, hvis noen spør deg om å gjøre noe, så er det ikke lov til å si nei.”

Og det, kan du si, det gikk ikke, hadde ikke sjans. For alle hadde sine ting de måtte gjøre, måtte bli ferdig med, og hvis du da må drive og løpe og gjøre alt mulig annet, så får du ikke gjort noen ting. Så den dagen ble bare kaos.

Kine

Ja, det blir jo det til slutt. Det tror jeg handler litt om oss på innsiden også. Skal vi hele tiden gi og gi og gi, uten å kunne ivareta oss selv, så vil det til slutt bli, det vil ende opp galt da.

Paal

Det blir kaos.

Kine

Vi blir tømt, rett og slett.

Hva har du lært om hva du kan gi, og hva du ikke kan gi, uten å miste deg selv helt?

Paal

Du og de spørsmålene dine.

Nei, det blir litt som du snakket om, at man må sette noen grenser, man må kjenne sine egne grenser. Man må lære seg å si nei før det har gått for langt. Og det at man skylder ingen en forklaring er veldig viktig. Det er sikkert mange som har mye meninger og mye spørsmål, men du skylder ingen det. Du skylder deg selv å ta vare på deg selv, slik at du klarer å stå i ting, stå i det du skal stå i.

Har jeg rotet meg bort nå?

Kine

Nei, jeg synes den var ganske fin jeg, for det er jo det vi kommer tilbake til hele tiden i alle disse spørsmålene egentlig, det er jo –  ta vare på deg selv først. Og selvfølgelig kan noen si;

“Ja, men,” la oss si, “mammaen min har demens.”

“Jeg er nødt til å være på 24 timer i døgnet.”

Paal

Da sier det stopp.

Kine

Da sier det stopp. Eller noen har kreft, man vil være der til det siste.

Paal

Er man på noen, hele tiden, døgnet rundt, da har du, det er det ikke bare det at du har lite tid til deg selv, men du har ingen tid. Det er fatalt.

Kine

Men jeg skjønner de som står i en slik situasjon.

Paal

Helt klart.

Kine

Fordi at, i alle fall hvis det er snakk om at folk er så syke at det er siste tid, så tenker man;

“Da vil jeg sørge for at jeg får mest mulig tid med, får gjort alt det jeg skal gjøre og vært alt det jeg skal være.”

Paal

Det samme er jo om man har barn også, da må man jo, på en måte, være på døgnet rundt. 

Kine

Men man må fortsatt finne tid til seg selv.

Paal

Man må det.

Kine

Om det så er bare et kvarter, om det så er en halvtime.

Paal

Om det så er fem minutter. Men det må man.

Kine

Vi ser jo veldig mange i dag som har utbrenthet etter å ha stått i pårørenderolle over lengre tid. Så det er jo tydelig at kroppen gir beskjed om at vi har en viss grense vi kan gå, og så vil kroppen etter hvert begynne å si at;

“Dette her, det får ikke jeg til lenger.”

Det kan bli kronisk.

Paal

Ja, kroppen gir beskjed.

Kine

Ja, og den gir som oftest beskjed lenge før. Så jeg tenker det at å ta sine fem, ti, femten minutter med god samvittighet, det tror jeg er veldig lurt da. Å faktisk slippe skuldrene helt ned, legge fra seg byrden, og tenke som så at; vedkommende klarer seg uten meg i femten minutter.

Paal

Så er det jo som du sier, at kroppen gir beskjed ganske tidlig hvis ting er for mye. Og hvis man da fortsetter og fortsetter og fortsetter og fortsetter, da sier kroppen stopp til slutt. Og da er det stopp.

Kine

Ja, det er noe med det. Så det er noe med å ta det på alvor da, selv om man skal være en hjelp for andre.

Paal

Klart.

Kine

Har det vært et lite øyeblikk, eller kanskje bare et sekund, der du har kjent at du klarte å være der for noen uten å miste deg selv?

Paal

Ja, absolutt. Det har vært ganske mange sekunder det da. Jeg synes jeg klarer det ganske ofte, egentlig. Selvfølgelig hender det at man mister seg selv, og det har hendt meg også. Men jeg synes jeg har klart det ganske ofte, egentlig.

Kine

Men er du god nok med deg selv?

Paal

Nei.

Kine

Nei.

Paal

Er ikke det.

Kine

For jeg tenker, nå snakker vi mye om, og det er kanskje noen som også tenker på det;

“Å hallo, får dere til å holde det slik sammen.”

Men det gjør vi jo ikke bestendig.

Paal

Nei.

Kine

Og vi har jo snakket om det tidligere også, at det med egentid, er jo noen ting vi ikke har vært god på. Og vi har stilt oss begge to disponible for å hjelpe både barn og voksne og hverandre, nesten til det punktet der det har sagt stopp. Så, egentid er jo ikke vi bestandig flinke til heller.

Paal

Nei, det er ikke det.

Kine

Men ja, der du har klart å være der for andre uten å miste deg selv. Det synes jeg jo du har vært, for du har jo vært veldig på i forhold til meg for eksempel. Men det var jo som jeg også sa til slutt, at;

“Hallo, trenger du en time gåtur – gå da, for det skjer ikke noe med meg.”

“Jeg er her fortsatt når du kommer hjem.”

Det er kanskje ikke så enkelt i alle situasjoner, men jeg tenker det er fortsatt viktig. Det er vesentlig at du faktisk gjør slik at du bevarer deg selv oppi alt. For da får man de her gode… Jeg tror jo mer vi er flinke til å gi litt tilbake til oss selv, jo mer klarer vi å stå i det vi skal stå i også. At vi, er vi nå der at vi er pårørende til noen, så gi den tiden til deg selv. For det vil gjøre til at i stedet for at du er kjempesliten av å sitte i en halvtime, en time med noen, så klarer du plutselig den timen, kanskje klarer du to timer, og du kjenner at du fortsatt har energi igjen. Og jeg tror det var det vi ville frem til med akkurat dette her også, at vi er absolutt ikke noe perfekt eksempel, vi, på at ting gjøres rett eller galt.

Paal

Nei, absolutt ikke.

Kine

Nei.

Har du hatt noe som har hjulpet deg å hente håp når alt har kjentes for tungt ut, da?

Paal

Ja, jeg har tidvis brukt meditasjon.

Kine

M-m, det har du jo snakket om før.

Paal

Jeg har ringt hjelpelinje for å ha noen utenfor å snakke med om det.

Kine

Det er et sånt lite glimt i hverdagen som hjelper på så utrolig godt, da. Og jeg tenker, vi skal ikke være redde for å si at, eller rope om så, at nå holder det på å røyne på for meg. Nå er det for mye for meg. Og kanskje kan det være en nøytral person som du ikke kjenner, faktisk. Noen ganger er det litt slik at når vi står, og kanskje flere står i samme krisen, og alle sammen er pårørende, så blir det veldig mye fokus på den man er pårørende for. Og noen ganger kan det faktisk være godt å ta opp telefonen eller ringe en venn som du ikke har snakket med på lenge og bare si;

“Kan du høre på meg akkurat nå?”

Fordi det er ikke så nært. Er vi nære så snakker vi om de samme tingene, vi er inneforstått med hverandre sine følelser, kanskje, og vi sitter mye i den samme energien hele tiden. Så det å få noen utenfra som bare kan si;

“Ja, men det her er forståelig.”

Bare den har utrolig mye å si.

Paal

Absolutt. Og de man treffer på er profesjonelle, og veldig hyggelige.

Kine

Veldig flink.

Paal

Veldig flinke er de.

Hva vil du si til den som akkurat nå hører på, og føle seg helt alene fordi de både bærer seg selv og andre?

Kine

For det første, søk hjelp, det er det første jeg sier. Det finnes foreninger som tar telefoner, om så bare for å lufte. Jeg får ikke sagt det nok, ta egentid, for den er kjempeviktig, den er gull verdt. Gjør ting som faktisk gir deg påfyll, ikke som tapper deg i hver en situasjon. Det høres enkelt ut, men det er de her enkle små tingene som har så mye å si.

Paal

Og som det er så lett at vi negligerer.

Kine

Veldig viktig.

Paal

Det er ikke sikkert at vi har funnet de perfekte svarene her, eller de universelle svarene – det har vi nok ikke. Men det kan jo være nok å vite at man ikke er alene om å bære, og.

Kine

For vi er jo der at vi har et motto, jeg og du, som vi laget da vi ordnet denne podcasten, og det er det at; “Vi er bedre sammen”. Og det står vi veldig for, i forhold til det at vi vil belyse alle de her tingene som kanskje ikke belyses nok, de her temaene som man ikke vil snakke om, eller tenker at;

“Nei, men det her er det kun vi som styrer med.”

Så jeg tror det må være budskapet for i dag. “Vi er bedre sammen.” Altså, del på det som er tungt, stå ikke alene med alt, for det kommer til å tappe deg veldig.

Jeg vil takke dere som har delt denne stunden med oss, akkurat som du er, midt i det som er vanskelig.

Paal

Så sender vi varme tanker til dere som lytter, du som bærer andre og deg selv, og vi håper at du tar med deg at du ikke trenger å bære alt alene. Så vær god med dere selv. 

Kine

Ja.

Paal

Ja, da takker vi for i dag. Det har vært en fin samtale.

Kine

Det har vært veldig fint. Kjente det var litt på tide.

Paal

Så snakkes vi neste fredag igjen.

Kine

Det gjør vi.

Paal

Ha det.

Kine

Ha det.