Paal

Velkommen tilbake til Alveskog - Sjelens stemmer.

Hva skjer i oss når vi blir presset eller trigget?
Reagerer vi på autopilot, eller klarer vi å møte situasjonen med nærvær og valg? 

I dag har vi besøk av Bjørn Bakken, barnehagelærer, coach og tidligere kampsportinstruktør, om det å bli bevisst egne mønster.

Dette er en samtale om frykt, angst og behov for bekreftelse.

Om å eksplodere når man trodde man hadde kontroll.

Om forskjellen på å reagere og å respondere,

og om det å være student i eget liv.

Velkommen Bjørn.

Bjørn

Tusen takk for det.

Paal

Ja, nå har du tatt turen hit igjen.

Bjørn

Hit til Steinkjer.

Ja!

Jeg var her en gang før, ja.
Skal vi si litt om det, kanskje?

Paal

Ja, det gikk ikke så bra, det.

Bjørn

Nei, da spilte vi inn en podcast-episode.

Paal

Ja.

Bjørn

Og så ble det noe krøll med opptaket.

Paal

Det ble det.

Bjørn

Og den episoden er mye bedre enn den her, hehehe, skal dere bare vite.

Den her er skitbra denne, også.

Paal

Denne blir bra, så det tror jeg ikke er noe problem.

Du introduserte jo meg for noen tema når vi hadde videosamtaler i fjor.

Bjørn

Ja.

Paal

Og da snakket du om mye forskjellig, blant annet responsivitet og reaktivitet.

Bjørn

Ja.

Paal

Og det var jo et tema som brente seg fast i meg, som jeg syntes var veldig interessant.

Hva legger du i de begrepene, og når ble de relevante for deg?

Bjørn

Det jeg legger i begrepet, det er – når du står i en vanskelig, gjerne emosjonelt trykkende situasjon, om du reagerer på en impuls som er programmert i deg fra før, eller om du tar inn informasjonen, tar en pause, og tar en bevisst respons. Så det handler om ubevisste tankemønster versus bevisste valg.

Paal

Ja, sant.

Bjørn

Meget kort forklart.

Eller er det nok, kanskje?

Er podcasten ferdig?

Paal

Nei, vi har nå fått litt hva begrepene er.

Bjørn

Ja. Når det kommer til reaktivitet, så handler det jo om at det treffer noe i oss. Vi har kanskje alle her vært i en krangel noen gang, og at du kjenner at her blir du irritert, eller lei deg, eller såret, eller sint, og at det treffer noe i deg som du ikke helt vet hvor du har fra. Men det er noe inni deg som er såret, og så reagerer du kanskje med å gå i forsvar eller angripe tilbake. Du kan bare “stonewalle” og trekke deg unna på impuls, i stedet for å ta inn informasjonen og kjenne på den. Det handler nok om å, som jeg har blitt bevisst på med tanke på meg selv, og som gjelder ganske mange også, at vi lever kanskje litt mye fra nakken og opp. Lever i sitt eget hode. Glemmer å kjenne etter hvor i kroppen følelsene sitter. Det er en sånn typisk ting for å komme i kontakt med seg selv igjen og bli responsiv, å faktisk kjenne etter i kroppen hvor du føler ting. Det tror jeg jeg og du har snakket om før og, for vi hadde jo, som du var inne på, ukentlige videosamtaler, der vi snakket litt om livet generelt og utvekslet erfaringer. Så jeg tror jeg har litt fra det også. Og så har jeg vært borte i mye litteratur og kurs der de sier det samme også, naturligvis.

Paal

Det er jo noe du sier mye, Kine.

Kine

Ja, vi har snakket litt om det på podcasten og, faktisk, det med å få en reaksjon i kroppen, og hvordan vi håndterer det når vi skal være i denne verden. Og det… Som oftest – og vi snakket vel kanskje litt i forhold til det med parforhold og det og være responsiv, eller skal man kjenne på masse vondt, og så vet man ikke hvordan man skal håndtere det, så ender man kanskje opp med å eksplodere i stedet for å forstå. Og jeg snakker en del om det ja, i samtaler med Paal og meg, i forhold til det med å kjenne etter i kroppen;

“Hvor er jeg hen nå, og hva er det som trigges i meg?”

Og være bevisst, veldig bevisst det da.

Paal

Du snakker jo og mye om det med å scanne kroppen.

Kine

Jeg tror det er viktig å ta en sånn innsjekk på kroppen innimellom. Om man ikke er i en situasjon også, så synes jeg det er viktig å innimellom ta seg tid til å bare;

“Ok, hva sier kroppen min?”
“Hvor er jeg nå?”
“Er jeg trigget?”
“Er jeg rolig?”
“Kjenner jeg uro?”

Slike ting.
Det synes jeg er ganske viktig.

Bjørn

Ja, og det er ganske essensielt i det her, for hvis man er reaktiv, da er man gjerne i et mønster der man ikke aksepterer, eller er klar over, at det er en følelse som ulmer inni der. At den trykker en ned og så får man reaksjoner. Det kan være ansiktsuttrykk, eller det kan være at de trekker seg bort.

Ubevisste ting man gjør med kroppen, kroppsspråk.

Du spurte; Når ble det relevant for meg?

Paal

Ja.

Bjørn

Det var jo et ekteskap som ble oppløst for et par år siden. Og etter den tid så søkte jeg informasjon ut i verden, som heter internett, for eksempel.

Alt på internett er forresten sant, har jeg hørt en plass.

Lærte det på åpen post.

Men i alle fall ville jeg ha litt påfyll for å finne ut hva som var galt med meg, og fant jo ut at det var fryktelig mye. I alle fall ting jeg kunne forbedre. Så et kurs jeg gikk med, et nettkurs med en dame som heter Kim Anami – det var et kurs for herrer som skal bli i kontakt med seg selv. Det var om samliv og sex, og det var taoisme og tantra og slike ting. Og vi hadde ukentlige – og har fortsatt – ukentlige videosamtaler med noen karer fra hele verden. Så da fikk jeg tips om forskjellig litteratur som traff meg skikkelig. Det med maskulinitet og feminitet, og det med reaktivitet og responsivitet. Det er en av tre pilarer, kan du si, i det maskuline uttrykket ifølge en som heter Youngblood. Det kanskje vi skal snakke om i en annen episode, jeg vet ikke. Men jeg kjente meg så veldig igjen i alt som var skrevet, all litteraturen jeg fikk tips om.

Paal

Alt traff?

Bjørn

Ja, og det var veldig betryggende på et vis, at det er så mange som kjenner seg igjen og har det helt spot on likens. Sliter med det samme. Prakkes med det samme. Så jeg erfarte at det er håp og ressurser der ute.

Paal

Det er det.

Jeg sendte jo deg en melding når vi skulle forberede det her, med tre spørsmål, og da…

Bjørn

Ja, det gjorde du.

Paal

Da kom det et ganske langt svar, og der sier du at du stadig oppdager nye sider ved deg selv.

Bjørn

Ja.

Paal

Hvilke sider er det du har oppdaget, og hvordan er det for deg nå etter å ha oppdaget så mange nye sider?

Bjørn

Ja, det er faktisk slik at jeg oppdaget så mye. Jeg vet jo at det er stadig et nytt nivå å komme opp til, og det som jeg allerede har lært, det kan jeg fortsette å glippe på. Det må tas inn med teskje. Gå et par steg tilbake, og så gikk det her galt.

Ja, det å være i en responsiv tilstand vil jo si å bevisst jobbe med seg selv for å dekomponere slike automatiske “fight or flight”-reaksjoner jeg måtte ha. Og jeg oppdager stadig slike situasjoner der jeg blir trigget på et eller annet. Det er ikke noen reell trussel, men det er bare en slik programmering inni meg selv som jeg må gjøre meg bevisst på, og som jeg ikke bestand er bevisst på, at jeg går på noen smeller i blant. Så, ja, det er slike ting da. Nye sider av meg selv der. Jeg kan jo ta meg selv i å tro,i underbevisstheten, at nå har jeg jobbet så lenge med dette, at nå kan jeg det. Og så går jeg på en smell da vet du. Ja, jeg var visst ikke ferdig utlært allikevel, nei.

Paal

Det er litt som du sa i den meldingen du sendte, at man er evig student.

Bjørn

Ja, det skal være sikkert, for jeg kommer jo hit og snakker om det temaet her nå, så jeg er ikke noen master – men mer enn bachelor, si.

Jeg har også hørt noen kloke folk har sagt at hvis en skal bli god i noe, så lær det bort.

Så det er litt min inngang til dette også. Det var slik jeg startet som coach også. Jeg syntes det var interessant, og jeg syntes det lenge, og jeg måtte bare begynne slik at jeg kunne lære enda mer. Embody it.

Kine

Hva slags bagasje oppdaget du i deg selv som fortsatt påvirket deg?

Bjørn

Ja, jeg oppdaget at jeg bærer på mye skam, fordi programmeringen min sier at det ikke er bra nok. Jeg har jobbet mye med dette nå, så det er ikke like ille som det var. 

Den indre kritikeren, den stemmen som snakker til en selv, styggen på ryggen, har vært ganske streng med meg opp igjennom. Streng og urettferdig. Det er en dårlig venn å ha.

En streng og urettferdig venn som snakker meg selv ned da. Så jeg har kjent på litt sånn bedragersyndrom – “imposter-syndrome” – i enkelte settinger, for eksempel.

Og så kan jeg jo være modig, eller synes selv jeg er modig, når det kommer til fysiske utfordringer. Jeg er ikke noe glad i høyder, for eksempel, men jeg skal dæven døtte meg oppå den fjelltoppen, eller oppå trolltonga, det vet jeg at jeg klarer. 

Og jeg har vært i flere band. Jeg er bestandig like nervøs før jeg skal på scenen, men jeg skal “bættere” få det til, for jeg har så lyst. 

Men det er vanskelig når det kommer til indre jobbing, da, indre sårbarhet, når min indre verdi står på spill. Så jeg jobber med å bli modigere der, da.

Jeg var jo i et ekteskap som gikk i oppløsning for et par år siden, og jeg syntes jeg jobbet så hardt for å få det til å fungere. Jeg hadde fokus på det materielle – jobbet og slet, fysisk, logistikkmessig, jobbmessig, utdanningsmessig, vedlikeholdt hus og bil. Kanskje på et vis motivert av ytre faktorer, et bilde av hvordan jeg syntes hverdagen skulle være. Og jeg syntes at jeg jobbet meg i senk for å få det til, samtidig som jeg og min daværende kone gled mer og mer fra hverandre. Og min respons på – eller reaksjon da, som det blir riktig å si – for å få fiksa det her, var bare å jobbe enda hardere. Og da ble jeg enda mindre tilgjengelig, emosjonelt, til min kone, da. Og det har jeg nå lært at er klassisk reaktivt mønster. Jeg ble til slutt skilt, og etter en del kurs, en del bøker og mange samtaler med coacher, psykolog og likesinnede karer så er jeg nå mer bevisst på at jeg har vært selvutslettende. Jeg har satt til side egne behov og satt mindre og mindre grenser for meg selv. Jeg ville gjøre ting rett for å få bekreftelse fra andre. Og det er som det en forfatter av en bok kaller “The nice guy syndrome”. Og det er mange som har mer eller mindre identiske historier som meg.

Kine

Tror du det er litt sånn typisk?

Nå snakker jo vi fra et mannsperspektiv.

Tror du det er ganske vanlig at menn er slik?

Altså at alle disse praktiske tingene blir på en måte et uttrykk for kjærlighet?

Bjørn

Ja. Vi har jo forskjellige kjærlighetsspråk og, ikke sant. Det må være en match med partner der også. Så jeg kan jo det kjærlighetsspråket med å gjøre tjenester for andre. Jeg kan jo gjøre så mye tjenester jeg vil på noen som ikke har det som behov, som ikke får bekreftelse gjennom det, men som eksempelvis har kvalitetstid sammen som sitt språk, da. Og jeg vet jo “for a fact” at det er mange som har gjort det samme som meg da, førstehånds snakkeerfaring med det, så. Ja.

Kine

Vi snakket jo litt om det, hvor vidt forskjellige rollene våre er, og hvordan vi snakker med hverandre i et parforhold. Og der er innimellom forskjellene så store, på hva en mann ser er viktig, mot hva en dame ser er viktig. Veldig, altså, det kan være veldig stort glippe.

Vi snakket jo om det i forhold til vårt forhold, og det å… Der jeg nesten har dyttet Paal i den retningen av at;

“Du er nødt til å gå inn i deg selv.”
“Du er nødt til å jobbe med dine ting.”

Og jeg tror kanskje at til å begynne med så – om ikke hatet meg – så var du…

Paal

Mye resistanse, ja.

Kine

Du hadde mye resistanse, ja, skikkelig. Og for han var jo også en sånn typisk mann. Altså, han var jo egentlig en følsom mann, men veldig praktisk vil jeg jo si det var – til at jeg så at dette går ikke. For det første så kunne ikke jeg leve slik. Og så var jeg streng og sa;

“Du må ta deg selv på alvor.”

Med det så kom det masse spørsmål fra meg, og masse ting og tang som han bare strittet imot.

Bjørn

Ja, gjenkjennbart.

Kine

Og da var det litt sånn “make it or break it” for vår del tror jeg, fordi at jeg trengte at han var mer påkoblet, trengte at han var mer i kontakt med seg selv.

Du også var jo litt sånn – hva var ordet?

Responsiv?

Bjørn

Reaktiv.

Paal

Reaktiv, ja.

Kine

Du var mer reaktiv. Og jeg kjente jo at jeg hadde behov for en som var mer på plass.

Bjørn

Du hadde behov for å snakke med den voksne Paal, ikke den sårede seksåringen.

Kine

Så du måtte gjennom en lang prosess med meg, du. 

Og jeg sa;

“Dette tåler du.”

Og han ble stivere og stivere i kroppen, og jeg så jo at dette her startet i gang en kjempeprosess i kroppen. Jeg så jo hele han, han stivnet, fysisk stivnet rett foran øynene på meg, så sa jeg;

“Men dette tåler du.”
“Du tåler at jeg dytter deg nå.”

Bjørn

Det er ikke noen løve bak det.

Paal

Nei. Men det gir så…

Bjørn

Samme stresset.

Paal

Ja, altså, fysiske tegn.

Kine

Men jeg tror du fikk noe godt ut av det. Og hadde ikke jeg visst at du stolte 100% på meg i den prosessen, så tror jeg ikke vi hadde kommet noen vei. Fordi han hadde ikke noe som tilsvarte at dette skulle være trygt.

Bjørn

Nei.

Kine

Nei, ikke fra tidligere erfaring. Han satt jo mer med en sånn erfaring om at det med å snakke og det å være i seg selv, det var jo skummelt. Det var jo ingenting som var komfortabelt med det.

Bjørn

Ugreit.

Kine

Ja, skikkelig ugreit. Så det er litt spennende at vi tar opp dette her. Kjempespennende for meg som sitter her som dame og kanskje tenker helt annerledes.

Også er det inspirerende at menn tar seg selv på alvor?

Bjørn

Ja, enn det da.

Kine

Ja, for det er faktisk mulig da.

Paal

Jeg tror det her er en type utfordring som veldig, veldig mange menn har – nesten alle.

Bjørn

Ja. Da jeg annonserte at det begynte som coach for et år siden, og så kommer det mange bort til meg – mest på fest da – de kommer bort til meg når jeg står for meg selv;

“Ja, har tenkt sånn og sånn…”
“Det blir spennende med coach-opplegg”

og slike ting.

Mange har det samme å prakkes med, men det er ingen som snakker om det. Det er skummelt.

Paal
Kjempefarlig, skjønner du…

Bjørn

Ja, litt derfor jeg kommer hit og, normalisere følelser rett og slett. 
Man har faktisk følelser.

Paal

Menn har jo og et indre følelsesliv som er viktig.

Du nevnte jo i den meldingen, eller det svaret du sendte meg, at ting kan eksplodere i trynet når du glemmer å jobbe med deg selv.
Kan du forklare den litt?

Bjørn

Ja, det kan jeg vel.

Når jeg svarte på de spørsmålene var jeg ikke helt klar over at det skulle brukes i podcasten.
Jeg tenkte bare det var en generell innsjekk.

Jeg skal prøve å være modig nå.

For det gikk jo… Jeg møtte jo en dame som det nylig gikk skjeis med. Og det er fortsatt ganske sårt der, da. Og hva lærte jeg av det, ja, spurte du.

Jeg har fortsatt så mye lært å lære om meg selv, og hvordan mine reaksjonsmønster påvirker andre. Og det var i fjor jeg møtte denne dama her, og jeg vet jo nå, jeg dro jo med meg mine issues inn i den relasjonen uten at jeg var klar over det. Jeg var ikke tydelig på essensielle faktorer som ga henne trygghet, for eksempel. Hvor tilgjengelig jeg var, hvilken retning jeg så for meg at relasjonen vår gikk i, hvilke tanker jeg hadde om fremtiden, hva jeg følte for henne. Jeg hadde lyst til å være så mye mer med en nydelig dame her, men i frykt for å gjøre noen ytre omstendigheter vanskeligere, så fremstod jeg nok avvisende, uinteressert kanskje, retningsløs. Men jeg adresserte ikke den frykten overfor meg selv en gang. Det var som en uro eller en murring inni meg.

Paal

Vil du si at det var ubevisst, eller?

Bjørn

Ja. Og så er det først nå etterpå at jeg skjønner at det var en uro inni meg, men jeg kjente jo på det da og uten at jeg ga det noe som helst oppmerksomhet. Jeg bare trykte det ned, som jeg er altfor god til og vant med.

Paal

Det er jo som vi sa i forrige episode, at til og med folk som jobber masse med seg selv, har jo de her issuesene. Så det er ikke noe;

“Ja, nå skal jeg begynne å jobbe med meg selv, da går det over.”

Det er ikke slik det fungerer.

Bjørn

Nei, det er ikke det.

Paal

Det handler jo om å bli bevisst ting, og så prøve og feile, prøve og feile, prøve og feile.

Bjørn

Ja.

Paal

Og lære.

Bjørn

Det er nettopp det, der kommer den evige studenten inn. Man er ikke perfekt i alle situasjoner. 

Ja, det ble jo – på grunn av den der murringa som jeg snakker om da – så tok jeg noen reaktive valg. Kroppen min skjønner at dette er et eller annet stress. Hadde jeg stoppet opp og kjent på hva dette var for noe, hadde nok situasjonen blitt helt annerledes. Men jeg gikk inn i gamle mønstre og lot ikke meg selv ha det bra, for jeg hadde det jo virkelig fint sammen med dama her. Og da jeg ikke lot meg selv ha det bra, så skapte jeg nok en forvirring hos henne. Og jeg fremstod som avvisende, det absolutte motsatte av det jeg ønsket. Så selv om jeg hadde gode intensjoner, så er det ikke noe snilt å utsette andre for undertrykte følelser.

Hva tenker dere om det?

Kine

Ja, jeg tenker det kan bli oppfattet ganske kaldt, altså veldig avvisende. Skal jeg se det fra  et dameperspektiv – fordi at vi kanskje ønsker mer varme av en partner. Og man kan godt si at man liker dem tøffe og liker dem kalde. Glem det, sier jeg da. For vi alle sammen ønsker å bli sett, hørt og møtt - og spesielt av partner. Og da tenker jeg at en mann tar seg selv så på alvor, og sine reaksjonsmønster, og hvordan han er, tenker jeg er kjempe kjempeviktig. For du blir absolutt en helt annen partner, og du blir en helt annen person. Og det å kjenne at en mann står i seg selv, det er faktisk utrolig stort. Det står det mye respekt av.

Samtidig så sier jeg jo det at jeg skjønner jo at prosessen ikke er enkel, for det å oppdage at man har ting og at man har en måte å være på, kan jo være kjempetøft.

Bjørn

Ja, det er vondt for egoet mitt. Jeg trodde jeg var bedre enn det her, liksom. Jeg er jo så lei meg for det her. 

Jeg kom til å tenke på et sitat fra en film jeg liker godt. Filmen heter “Revolver”, og på et avgjørende øyeblikk til filmen, så sier Andre 3000: “Embrace the pain and win the game”. Så det å omfavnende den smerten, usikkerheten, i stedet for å innbilde seg at den ikke er der, er essensielt, og deretter ta nødvendige grep i livet. For det er jo jeg som skal få livet til å skje, og ikke motsatt. Det er ikke livet som bare skal skje med meg.

Paal

Hva gjør du konkret for å hente deg selv tilbake da, hvis du har vært reaktiv eller havnet inn i et gammelt mønster og glemt det du har lært? Og hvordan oppdaget du det?

Bjørn

Ja, for det første oppdager jeg det alt for sent, som regel. Jeg merker at jeg blir litt sånn giddesløs, kjeder meg fort, begynner å binge TV-serier. Gjør meg selv nummen på forskjellige måter.

Litt sånn generelt da, så har vi forskjellige måter å distansere oss fra hverdagen. Noen kan kompensere med å jobbe for mye, overforbruk av mat, kaffe, nikotin, alkohol, rus, porno, endeløs scrolling på telefonen, bare for en quick dopamin boost. 

Det som jeg mangler da er jo nysgjerrighet, kan jeg si.

For dere vet det, hva som er det motsatte av frykt, Kine og Paal?

Kine og Paal

Nei.

Bjørn

Hva er det motsatte av frykt? Det er ikke trygghet. Det er jo på en måte det, men et steg videre – det er nysgjerrighet. Når du rømmer fra denne tigeren, så;

“Oi, det var en fin blomster gitt, som var på veikanten her.”

Du tenker gjerne ikke det? 
Man blir jo ikke så nysgjerrig hvis hjertet er fullt av frykt.

Kine

Nei.

Bjørn

Men du spurte hva jeg gjør for å hente meg inn. 

Jeg merker jo at jeg trenger input som jeg vet gjør meg bra. Jeg begynner å lese bøker som jeg vet gjør meg godt. Meditere. Jeg legger unna telefonen – jeg har et mobilfengsel i plast med en liten henglås på. Den er jo ganske lett tilgjengelig, men jeg må bruke 15 sekunder ekstra for å få tak i den og sjekke været for fjerde gang den timen. Så da får man reagert responsivt, og ikke bare på autopilot at man henter opp telefonen fra lomma. Det hender seg jeg låser telefonen inne i bilen om natta, for da har man enda mer tid på å være responsiv til den impulsen, bare for å fiske frem skjermen.

Ja, trene er jeg glad i, fokus på kost, gjøre ting som er bra for meg. For jeg vet at jeg har mistet, jeg har mistet noe, at jeg kjenner at jeg må ha litt mer mening igjen, og jeg vet hvor jeg kan hente det.

Paal

Så egentlig pleier du deg selv med egenkjærlighet?

Bjørn

Det kan du si, det var vakre ord.
Det er akkurat det jeg gjør.

Paal

Det er en fin ting.

Bjørn

Ja, er det ikke det da?

Paal

Det er det.

Vi har snakket mye om det.

Kine

Hvor viktig det er, ja.

Bjørn

Ja, som jeg var inne på, min styggen på ryggen, den ga meg ikke så mye kjærlighet.

Paal

Nei, den gjør ikke det.

Bjørn

Så jeg har gjort meg i alle fall mer bevisst på det, da.

Kine

Kan du si litt om hva det krever å være ærlig med seg selv når man blir trigget?

Bjørn

Det krever ditt fulle fokus. I alle fall for meg, enda, for jeg har ikke innarbeidet at nå er jeg ferdig med å være reaktiv. Slik er det ikke.

Kine

Nei.

Bjørn

For jeg snakker jo for meg selv nå. Jeg må jo være bevisst på at nå kan det komme en situasjon der jeg blir trigget, og da skal jeg ta en pause før jeg responderer. Og det kan jo være slik at jeg lurer meg selv og svarer reaktivt selv om jeg har tatt en pause og tenkt gjennom. Men da har det ikke blitt kontakt mellom det rasjonelle og reaksjonen etter den impulsen.

Kine

Du vil, på en måte, si at det krever ganske mye da, å være ærlig med seg selv, egentlig?

Bjørn

Ja, du må i alle fall være villig til å kjenne på den smerten som treffer en, og så akseptere at den er der. For den skal ikke knøvles ned, den er der for en grunn.

Et lite sidespor; Jeg så en reel med Gabour Mathé, jeg tror han var gjest hos Lewis Howse. Der snakket han om depression – depresjon på norsk – og depresjon er jo “depress”, så push down, pushe ned følelsene. Det å liksom avvise en del av seg selv som skaper depresjon, hvis dette pågår over tid. Så det å akseptere hele seg selv, og ikke bare skru av den ene åttendedelen her, det er veien til styrke, slik som jeg ser det. I stedet for å ha forakt for den åttendedelen som jeg nå brukte som eksempel.

Kine

Kjempefint.

Bjørn

Og vi har jo snakket litt om sårbarhet, jeg og du Paal, og jeg vet dere har snakket mye om det i podcasten og.

Kine

Ja.

Bjørn

Og sårbarhet er jo noe jeg forfekter i mitt virke som coach. Det er der læringen skjer mest. Så utenfor komfortsonen, ja. Det må gjøre litt vondt for at kunnskapen skal sitte, og for at man skal skjønne at her må det kanskje endres noe.

Paal

Ja.

Du snakket litt om, eller du nevnte at du mediterer.

Bjørn

Ja.

Paal

Hvordan bruker du kroppen og pusten for å roe ned reaktive impulser?

Bjørn

Ja, kroppen og pusten for å roe ned, ja.

Det er jo essensielt det du sier om kroppen, for kroppen er med, det er ikke bare oppe i hodet det skjer, som jeg var inne på.

Paal

Nei.

Bjørn

Jeg bruker jo noen pustøvelser. Det er “Wim Hof”-pusting, for eksempel, det kan man jo google – det er å puste inn ganske kjapt 30-40 ganger og holde pusten og slike ting. Det roer ned nervesystemet, rett og slett.

Hvis noen er interessert i det, så er det veldig tilgjengelig på internett.

En enkel øvelse som jeg liker ganske godt, det er bare å sitte rett i ryggen, puste inn gjennom nesen, kjenne at lufta går ned bak hjertet, ned i bekkenbunnen – tror jeg det heter på norsk – pelvic floor. Kjenne at ting kommer til ro, at det er en åpen kanal der. Og etter å ha kjent at du trekte pusten en gang, at magen utvider seg og du kjenner at du trekker pusten lenger ned også, i det nederste chakra. Det jeg snakket om nå var chakra nummer to. Rotchakra, det er i området til sexorganet. I perineum, nederst i ryggraden. Og kjenner hva det gjør med deg når du trekker inn pusten – at du har liv i kroppen. 

Om vinteren så liker jeg å isbade, da må jeg… da blir jeg bevisst at jeg har en kropp, skal jeg si dere. 

Ja, trening generelt da, ta vare på kroppen.

Paal

Du nevnte jo Wim Hof, så jeg regner med kanskje noe av isbadingen kommer derifra?

Bjørn

Ja, det er korrekt. Jeg har gått en del Wim Hof-kurs. Ikke instruktørkurs, men… Men ja, en sånn fellesnevner til alle kurs jeg har gått, det er jo meditasjonsbiten, og det gjør jo og Wim Hof. Det å kjenne at du er til stede i kroppen. 

Så ja, kroppen lager jo følelsene, følelsene våre, så vi må bare slippe dem fri.

Kine

Du jobber jo litt med barn.

Bjørn

Ja, det gjør jeg, ja.

Kine

Har barnehagejobben lært deg noen ting, eller hva har jobben din lært deg om reaktivitet, hvis det er noe i det hele tatt?

Bjørn

Det foregår litt reaktivitet i en barnehage.

Det som jeg ønsker å gi videre, det er jo å akseptere alle følelser. For når jeg var liten, så erfarte jeg at sinnet mitt ikke var greit, og sorgen min var ikke grei. Når jeg var sint så fikk jeg beskjed om, ja, ble det avvist. Når jeg var lei meg så ble jeg avledet;

“Nei, se på det her.”
“Skal jeg ta nesa di, kanskje?”

Jeg fikk aldri kjenne på og føle at det var greit at jeg følte ting. 

Så det, ja, man må være bevisst på egen bagasje når man jobber med barn. Og det, min kjepphest er det å gi videre den viktigste forebyggende kunnskapen og evnen for psykisk helse. Så i stedet for å hjelpe barna til å føle seg bedre i møte med en utfordring, så må man heller hjelpe dem til å bli bedre til å føle. Ta tida til å sette dem på fanget og få dem til å fortelle. Og noen ganger kan jeg sette ord på det jeg tror de føler. Når vi treffer kan jeg se på dem at det virker forløsende, for de har ikke nødvendigvis et språk for det selv. Så jeg er forsiktig med avledning, da. Lar de heller stå i følelsen.

Kine

Ja, kjempefint.

Paal

Og viktig.

Kine

Det bygger kanskje barn som får kontakt med seg selv på en helt annen måte, og som kanskje ikke får det harde ytre, eller den som distraherer med andre ting.

Bjørn

Yes.

Kine

Kjempefint.

Paal

Vi vet jo hva det gjør med noen at de ikke blir møtt på følelsene sine som barn.

Det vet vi jo veldig mye om i dag.

Bjørn

Ja.

Paal

Så det er kjempeviktig.

Bjørn

Jeg nikker.

Paal

Ja, du coacher?

Bjørn

Jeg coacher, vet du.

Paal

Du coacher. Hvordan jobber du som coach med mennesker som sliter med sterke reaksjonsmønster?

Bjørn

Ja, sterke reaksjonsmønster. Nå har kanskje ikke det vært “issuet” i mine coachinger, kanskje, men det er jo mer det at de søker en mening i hverdagen, at de kjenner på hverdagsstresset. De vil komme tilbake den de var får jeg høre ofte. Trening, kosthold, og den biten der, en struktur, og vil ha noe å se frem til, rett og slett. At ting blir repetativt. Så jeg tror kanskje en fellesnevner for mange er at de søker en litt kortvarig dopamin-boost, fremfor ting som gir dem velvære på lang sikt. Og det de kommer til meg for, for eksempel at de vil komme i gang med trening, det gir jo mer serotonin, som er den der langvarige lykkefølelsen. For jeg kan jo litt om trening og, for å si det slik, ikke bare om reaktivitet eller responsivitet. 

Hvis det var svar på spørsmålet?

Kine

Ja, det var veldig fint det, og da svarte du egentlig på det som var nummer to; 
Hva synes du er mest krevende og givende med å være coach?

Bjørn

Ja, det er jo krevende i den grad at jeg bruker ganske mye tid på å forberede meg. Jeg vil jo gjøre en god jobb. Etter en sånn intro-time så peker vi ut i en retning, og da må jeg kanskje lese meg litt opp jeg også. Og det er jo både krevende og interessant. Og det å kunne være en litt sånn – ikke streng, kanskje, men en utfordrende samtalepartner. Det er jo spennende for meg også, for jeg lærer jo ting om meg selv også, i prosessen, som kanskje kom frem i podcasten her nå, at jeg er jo ikke utlært jeg heller. Så det å fortsatt lære nye ting da, og bli påmint slike elementære ting som jeg egentlig kan, som jeg har glemt litt, og få et nytt syn på det, og kan dermed ta det i bruk enda bedre i eget liv.

Paal

Hvis du kunne sagt en ting til lytterne som kjenner seg igjen i det du deler, hva ville det ha vært?

Bjørn

En ting til de som kjenner seg igjen, ja.

Ja, du vet for deg selv – vi er mange her som har følelser, som synes det er litt prakk i blant og skal håndtere hverdagsstresset. Så kjenn etter hva det er du vil og hva du føler. Prøv å snakke med en venn du stoler på, eller en slektning, eller en person. Tørr å gjøre deg selv den tjenesten med å få det bedre.

Kine

Kjempefint

Bjørn

Takk.

Paal

Har du Kine noe mer du vil spørre om?

Kine

Nei, jeg synes egentlig vi har gått ganske godt inn på ting, og det var veldig lettforståelig.

Bjørn

Kult.

Kine

Kjempebra, tenker jeg.

Paal

Bra.

Enn du Bjørn,  har du noe mer du vil si?

Bjørn

Nei, jeg brenner ikke inne med noe. Det gjør jeg ikke.

Paal

Nei, men bra.

Bjørn

Men jeg må bare si at det var utrolig trivelig å få komme hit.

Paal

Veldig trivelig å ha deg her også.

Bjørn

Takk for invitasjonen.

Kine

Vi var ikke så skummelt som det...

Bjørn

Jo!
Nei, dere var ikke fullt så veldig skumle, da.

Kine

Nei.

Bjørn

Jeg har sett dere før og da.

Kine

Ja da.

Paal

Du har jo det.

Kine

Du har det.

Bjørn

Visste litt hva jeg gikk til.

Paal

Det er lett å tro at vi er ferdige med noe, helt til livet viser oss at det ikke stemmer. Og Bjørn minner oss her på at arbeidet med oss selv, det har ikke noen endestasjon, men det handler om øving, valg og tilstedeværelse. Og når vi møter livet med respons i stedet for reaksjon, så skjer det noe i oss og i relasjonene våre.

Kine

Det er en fin påminnelse.

Paal

Så vil jeg si tusen takk for at du kom, Bjørn.

Bjørn

Takk selv, ass.

Paal

Og så er vi så heldige at vi får med oss Bjørn neste uke også.

Bjørn

Hæ? Kult!

Paal

Så det ser vi frem til.

Kine

Hva skal vi snakke om da?

Paal

Da skal vi snakke om maskulinitet og polaritet, var det ikke det?

Bjørn

Ja, det blir om maskulinitet og feminitet, som til sammen blir polaritet.

Kine

Spennende. Blir litt sånn videre på det vi snakket om sist gang.

Paal

Det blir det. Det blir bra.

Bjørn

Håper det.

Paal

Da takker vi for oss for i dag.

Bjørn

Takk for seg.

Paal

Og så som vi alltid sier:

Kine

Vi er bedre sammen.

Paal

Takk for oss.

Kine

Takk for oss. 

Paal

Ha det.

Kine

Ha det.