Kine: Hei og velkommen tilbake til Alveskog. Jeg er Kine, og du er Paal. Vi er de som startet denne podcasten. I dag skal vi snakke om det indre barnet.

Paal: Det har vi jo snakket om før.

Kine: Det har vi. Men nå tenker vi at vi kan gå litt mer inn på det. For det er jo en ting som bor i oss alle. Uansett hvor gamle vi er, så sies det at vi har et indre barn – et lite barn som fortsatt lever inni oss. Et barn som bærer på minner og kanskje frykt, lengsler og til og med sår.

Paal: Det indre barnet kan jo dukke opp i øyeblikk vi ikke forventer – i reaksjonene våre, i relasjoner, eller i følelsen av å være forlatt eller misforstått. Og noen ganger banker det på, ikke for å plage oss, men for å bli sett.

Kine: Det handler jo litt om hvordan vi møter dette lille barnet i oss selv – med varme, tålmodighet og kjærlighet. Og det er det vi vil utforske sammen med dere lyttere i dag. For vi vet jo, Paal, at vi er bedre sammen. Vi kan se litt på hva det indre barnet betyr for oss.

Paal: Ja. Vil du begynne?

Kine: Skal jeg begynne? Ja, du kan bare begynne.

Paal: Nei, det er en forståelse som har kommet litt etter hvert. Det er vel ikke noe jeg har vært bevisst på eller visst om så veldig lenge.

Kine: Det er kanskje ikke en ting vi tenker over at vi har.

Paal: Nei, det er nok ikke det. Men når man lærer om det, så kan jo mye falle på plass. For å si det enkelt: I enkelte situasjoner blir vi emosjonelt sittende fast der vi som barn opplevde de samme følelsene.

Kine: Det var en veldig fin beskrivelse. Jeg tror jeg deler den forståelsen. Det indre barnet vårt er jo det som ble møtt, hørt og sett som barn – eller ikke.

Paal: Eller ikke. Det er vel der vi blir sittende fast, når vi ikke ble møtt.

Kine: Ja, og man kan vel kanskje si at jo mer man ble møtt som barn, jo mer tilfreds vil barnet være. Det er klart – ikke så lett hvis man ikke ble møtt.

Paal: Og jo mer emosjonelt på plass er man som voksen også.

Kine: Absolutt. Kan du huske første gang du skjønte at du bar på noe fra barndommen som fortsatt levde i deg?

Paal: På en måte har jeg jo alltid vært bevisst på at det som har skjedd med meg har formet den jeg har blitt. Den litt uvitende måten å forstå det på. Men det var først da jeg lærte om det indre barnet at jeg skjønte hvor mye det faktisk betyr.

Kine: Og hvor mye det betyr, ja. For det er jo ikke sånn at noen av oss går rundt uten et indre barn. Vi har det alle sammen. Spørsmålet er bare hvorvidt vi er bevisste på det, og faktisk hører og tar det på alvor.

Paal: Ja, det er det. Hvordan merker du at det indre barnet dukker opp i dag?

Kine: Jeg kan jo si det slik – og dette har vi snakket om før – at i dag er det mye mer fokus på å høre, se og møte barn. Det gjelder også det indre barnet. Men for oss som er født noen år tidligere, så var ikke det så vanlig. Og det har vi jo snakket om før også – at det ikke nødvendigvis var vondt ment fra foreldrene våre. De visste bare ikke bedre. I dag er det mye mer fokus på dette. For meg merker jeg det indre barnet mest i triggere. For eksempel når mine egne barn viser sitt indre barn veldig tydelig – med behov for å bli sett, hørt og møtt. Det kan også komme i møte med andre mennesker som kanskje speiler samme energi som mine egne foreldre gjorde. Jeg merker det også når jeg ser andre foreldre møte sine barn med strenghet eller avvisning. Da kan jeg kjenne at mitt indre barn reagerer og sier: «Oi, ikke gjør det, for det kan sette spor.» Selvfølgelig er det ikke galt å sette grenser, men barn trenger samtidig trygge foreldre som ser og møter dem. Da kjenner jeg på innsiden at det aktiverer noe i meg.

Paal: Oi, jeg klarer ikke å komme på noe nå, jeg.

Kine: Jeg husker ikke et spesifikt minne fra barndommen, men jeg husker spesifikke ord og setninger som ble sagt. For eksempel: når man datt og slo seg, så var responsen gjerne «opp igjen og fortsett».

Paal: Ja.

Kine: Og det kan man si gjorde oss robuste, men i enkelte tilfeller kunne det kanskje trengt mer omsorg. Så det er ikke et spesifikt minne, men heller ord som «så vondt var det ikke» eller lignende.

Paal: I den forbindelse kommer jeg på stillhet. At i stedet for at noe ble sagt eller gjort, ble det bare stille. Og det kan gi meg usikkerhet i dag.

Kine: Var det noe du savnet mest som barn da – for eksempel trygghet, forståelse, frihet eller kjærlighet?

Paal: Ja. Alle, egentlig. Men ikke på alle punkter i livet. På noen områder, ja.

Kine: Hva savnet du mest?

Paal: Å bli hørt, kanskje.

Kine: Og det er jo kanskje det et barn ønsker mest. Det er en ganske viktig bit. Neste spørsmål er en oppfølger: Hvordan påvirker disse savnene måten du møter deg selv og andre på i dag?

Paal: Jeg prøver å være til stede og lyttende. Jeg må si «prøver», for vi er jo mennesker som blir slitne og lei, og som feiler. Men det ligger langt fremme i bevisstheten min.

Kine: Man ønsker gjerne å være for andre det man selv ikke fikk.

Paal: Men så ser man – i hvert fall jeg – at uten å jobbe med det, blir man akkurat det samme som sine foreldre. Enten man vil eller ikke.

Kine: Ja, det har du jo erfaring med. Vil du fortelle litt om det?

Paal: Ja. Jeg sa jo lenge at jeg aldri skulle bli som mine egne foreldre. Samtidig var jeg akkurat som dem, selv om jeg mente jeg ikke var det. Jeg var faktisk det, uten å innse det.

Kine: Jeg husker du hadde en beskrivelse av faren din. Kan du fortelle litt om hvordan han var?

Paal: Han hadde et stille overoppsyn. Han fulgte med på alt og hadde sikkert meninger, men ytret seg veldig lite. Han sa nesten ingenting.

Kine: Men du sa noe viktig – at han så ganske streng ut.

Paal: Ja. Spesielt hvis det var noe som skjedde.

Kine: Men han sa aldri noe, så det var mer den stillheten.

Paal: Ja, det var blikket. Hvis blikk kunne drepe.

Kine: Ja. Og jeg kjenner deg jo så godt, Paal, og du hadde også et slikt blikk. Ikke at det kunne drepe, men det var den samme stillheten. Og du hadde en måte å være på overfor barn som var lite lyttende – du var på en måte det dine foreldre var for deg. Og det har vi jo snakket mye om. Du har endret deg mye. Du hadde jo et ønske om å ikke bli som dem, men så ble du det likevel. Det er jo litt hva vi erfarer, og hva våre indre barn har erfart.

Paal: Uansett hva man vil eller ikke, så blir man det man har lært. Det ligger ubevisst, underbevisst. Det er ikke noe man har kontroll over, med mindre man gjør noe med det. Da må man dra det opp til overflaten og jobbe med det.

Kine: Og det første man må starte med er å bli klar over at det er sånn. Jeg synes det er veldig verdifullt når noen kan være ærlige med deg – enten i et parforhold eller i terapi – og hjelpe deg å se hvordan du møter andre, hvordan du møter ditt indre barn, og hvordan du kan la det si det som aldri ble sagt. Det er en stor gave å bli gjort oppmerksom på det.

Paal: Og da er det lett å bli reaktiv.

Kine: Ja.

Paal: Gå i forsvar, liksom.

Kine: Nettopp.

Paal: Så det er mange nivåer å jobbe på her, parallelt.

Kine: Det er det, men det er verdifullt når man blir klar over hva man må jobbe med og hvordan de indre barna kan møtes.

Paal: Ja, absolutt.

Kine: Vi kan jo se litt på reaksjoner og triggere. Vi har hatt en episode om det før – om reaksjoner og reaktivitet – sammen med en gjest.

Paal: Kanskje jeg skal stille deg et spørsmål?

Kine: Ja.

Paal: Hvordan viser ditt indre barn seg når du blir trigget?

Kine: Jeg har en tendens til å lukke meg. Jeg går veldig inn i meg selv, og kan bli der i flere dager. Da må jeg bli gjort oppmerksom på at det er det jeg gjør.

Paal: Og da blir du kanskje stille?

Kine: Jeg blir veldig stille, ja.

Paal: Og da merker jeg at noe er galt, og så blir jeg usikker.

Kine: Ja, det blir en dobbelt trigger. Men jeg er veldig bevisst på at jeg gjør det, selv om mønstrene er sterke. Det handler ikke bare om barndommen, men også om opplevelser i voksen alder som ligner. Det er mange lag. Og vi damer kan tenke mye og være våre egne verste fiender når vi forsvinner inn i den bobla. Men jeg har ikke noe imot at du sier til meg «Hallo, hvor er du nå?». Jeg skjønner at min stillhet også kan være en trigger for deg, siden stillhet var vanskelig i din barndom.

Paal: Har du opplevd å reagere barnslig eller sterkt følelsesmessig, og så forstått at det egentlig var ditt indre barn som ropte?

Kine: Ja. Ikke barnslig, men trassig. Da kan jeg bli sånn «Nei, det nekter jeg». Og det er jo det indre barnet som gjør motstand. I stedet for å møte situasjonen på en voksen måte, går jeg heller inn i trass.

Paal: Hva skjer i relasjoner når vi ikke lytter til barnet i oss?

Kine: Da fortsetter vi å få disse triggerne. Men det er aldri for sent å begynne å møte sitt indre barn. Uansett alder. Det indre barnet er jo en del av oss, det er bare at vi har gitt det et navn.

Paal: Det er en måte å forklare noe på.

Kine: Ja, en måte å forklare triggere på.

Paal: Emosjonelle reaksjoner i situasjoner, kanskje.

Kine: Ja. Og hvis vi ikke møter det indre barnet, fortsetter vi å reagere på gamle mønstre. Men møter vi det, kan vi bli bedre kjent med oss selv.

Paal: Og det å stå som voksen, men reagere som en fireåring – det kan være greit å se nærmere på.

Kine: Ja, absolutt. Men det er viktig å møte dette barnet med varme.

Paal: Ja, absolutt.

Kine: Hva hjelper deg å roe og trygge barnet i deg når det er aktivert?

Paal: Det første er å bli bevisst på at det er det som skjer. For min del hjelper kommunikasjon og samtale – å snakke om det med den som står meg nærmest. Det er første steg. Deretter må man begynne å jobbe med lagene og bearbeide traumene som ligger bak aktiveringen.

Kine: Og det er faktisk noen som kan hjelpe med det. For eksempel terapeuter som jobber med indre barn. Vi hadde jo en gjest som er EQ-terapeut, som jobber med dette.

Paal: Ja, og vi har hatt en episode med ham om nettopp det, som kan være verdt å høre på.

Kine: Ja, for det er en ganske fin terapiform som handler om å høre, møte og se det indre barnet og finne triggerne. Det kan løse mye.

Paal: Absolutt.

Kine: Så hvordan kan vi begynne å gi oss selv det vi savnet som barn – utenom terapi?

Paal: Egenkjærlighet, egenpleie, stå opp for seg selv, ikke la seg overkjøre – ja, mye sånt.

Kine: Lære seg å si nei.

Paal: Ja. Fordi det noen ganger er det beste for deg. Man kan ikke si ja til alt. Man må ta tid til seg selv, til egenpleie og avkobling. Og man må slutte å dømme seg selv.

Kine: Men det er jo ikke så enkelt.

Paal: Nei, det er lett å si «slutt å dømme seg selv». Men det er en del av egenkjærligheten.

Kine: Ja.

Paal: Jeg tror jeg har sagt det før, men Julian Himself på YouTube sier at nesten alle voksne er barnemishandlere – fordi vi mishandler vårt eget indre barn. Det sier litt om hvor massivt dette er.

Kine: Og hvor viktig det er. Hva betyr egenomsorg hvis vi tenker på det som en foreldrerolle for det indre barnet?

Paal: Da må man slutte å mishandle barnet. Det er første steg. Begynne å være god, møte barnet, forsikre og skape trygghet. Når det indre barnet føler seg trygt og møtt, da har man kommet langt.

Kine: Ja. Skal vi snakke litt om veien videre? Hva har du lært av å møte ditt indre barn, både det såre og det vakre?

Paal: Nei, jeg har ikke vært noe flink.

Kine: Jeg tok det på alvor, jeg var klar over at vi hadde et indre barn. Men jeg dyttet vekk mitt eget indre barn veldig lenge. Det var ikke plass til det, fordi det var så mange ting i livet som trigget det – både gamle ting og nye. Først da jeg fikk tilbud om EQ-terapi begynte jeg å lytte til mitt indre barn. Det var kjempeskremmende, for plutselig stod det der og banket på for fullt. Det var så massivt at jeg aldri kunne klart det uten en terapeut. Det kom opp så vonde ting at jeg trengte profesjonell hjelp. Når man i årevis har nektet sitt indre barn plass, gjør det noe med deg – både som forelder, partner og medmenneske.

Paal: Det påvirker alle aspekter av livet.

Kine: Ja. Man kan gå et stykke uten å møte det indre barnet, men man klarer ikke gå hele veien. For da er det alltid noe du ikke har tatt med – deg selv. Har du ikke gjort jobben med deg selv, så kan du heller ikke gå lenger med andre.

Paal: Akkurat.

Kine: Så for meg har jeg lært både det såre og det vakre. Jeg har lært at mitt indre barn har mye visdom og erfaringer som har preget meg. Jeg er ganske sensitiv og var for stemninger og energier. Og det startet allerede i barndommen. Det betyr at jeg hadde ekstra behov for å bli sett, hørt og møtt. Når det ikke skjedde, fant jeg låste måter å være i verden på. Å møte mitt indre barn med hjelp ble en fin opplevelse, selv om det var tøft. Terapeuten jeg hadde var flink til å se, høre og møte meg, og til å tåle hele meg i prosessen.

Paal: Kan vi bruke denne forståelsen til å bygge bedre relasjoner i dag?

Kine: Ja. Når vi forstår mer av hva som skjer på innsiden, blir vi andre mennesker i møte med andre. Vi blir mer helhjertet. Du blir mer deg selv – den du er ment å være.

Paal: Og hvis du kunne si én ting til ditt yngre jeg, hva ville det vært?

Kine: Oi, den er vanskelig. Jeg tror kanskje jeg ville sagt: «Det kommer en tid da jeg vil begynne å lytte.»

Paal: Det indre barnet lever i oss alle. Noen ganger gjør det vondt, andre ganger minner det oss om glede og lek. Men det har alltid noe viktig å fortelle.

Kine: Vi håper du som lytter kan møte ditt indre barn med varme, og gi det tryggheten, tålmodigheten og kjærligheten det fortjener.

Paal: Absolutt. Da takker vi for at du har delt denne stunden med oss. Velkommen tilbake neste gang. Og husk – du er ikke alene. Vi er bedre sammen.

Kine: Det er vi absolutt.

Paal: Ha det.

Kine: Ha det.