Paal:
 Velkommen tilbake til Alveskog – Sjelens stemmer.

I dag skal vi snakke om noe som kanskje er både det fineste og det vondeste vi mennesker opplever – kjærligheten.
 Om hvordan den kan løfte oss, men også knuse oss.
 Og om hva som skjer når vi tør å åpne hjertet igjen etter smerte.

Kine:
 Ja, for kjærlighet er jo ikke bare romantikk og forelskelse. Den handler også om mot, sårbarhet og om å møte seg selv gjennom et annet menneske.

Paal:
 Hva betyr egentlig når kjærlighet gjør vondt for deg personlig?

Kine:
 Vi har jo snakket litt om det med grenser og sånne ting i en tidligere episode. Da snakket vi en del om familie, venner – og litt om kjærlighet også.
 Jeg tror kanskje vi skal forholde oss til kjærlighet i et parforhold i dag, for jeg tror det er der vi har mest å komme med.

Når kjærlighet gjør vondt… Det kan være mange aspekter av det.
 Vi har det fysiske, det psykiske, og det som er personlig for oss.
 Jeg tror det jeg vil beskrive som når kjærlighet gjør vondt, er når man går på akkord med seg selv.
 Når man kjenner at man kanskje gir mer enn man får.
 Og det kan jo være både fysisk og psykisk.
 Noen av dere har jo hørt historien min og vet at jeg har en del vanskelige forhold bak meg.
 Og det setter sine spor.
 Så det vil nok være min beskrivelse av når kjærlighet gjør vondt.

Paal:
 Veldig enig i den beskrivelsen. Jeg tror ikke jeg har så mye mer å tilføye.

Kine:
 Har du opplevd en form for kjærlighet som tok mer enn den ga? Hvordan kjentes det ut?

Paal:
 Jeg må jo si ja. For jeg har opplevd den psykiske biten – som er vanskelig å se eller innse når man står midt i det, men som man ser tydeligere når man har kommet ut av det.

Kine:
 Har du hatt bare ett forhold som har vært sånn?

Paal:
 Ja, som utpeker seg, så vil jeg vel si det.
 Det betyr ikke at det ikke har vært dypt tidligere, men det har ikke vært den røde tråden i noen andre forhold.

Kine:
 Du har jo sagt tidligere at du mistet deg selv på en måte du ikke trodde du kom til å miste deg selv på.

Paal:
 Ja, absolutt.

Kine:
 Og det var jo i det forholdet. Det har du ikke snakket så mye om her på podcasten, men du har sagt at du mistet deg selv helt.

Paal:
 Ja, det har jeg.
 Og hvordan det kjennes? Det er ikke en god følelse.
 Det er en ekstrem tomhet, og en slags lengsel etter noe man ikke vet hva er.
 Om det er det man har mistet, eller hva det er – jeg vet ikke helt.
 Men det er en intens følelse som tar litt kontroll over deg.

Paal:
 Tror du det er mulig å elske dypt uten å noen gang bli såret?

Kine:
 Nei, det tror jeg ikke. For når du elsker dypt, er du sårbar.
 Du legger frem alle følelser, og du er ekstremt åpen.
 Jo dypere du går, jo større er sjansen for å bli såret også.
 Og det vil vi oppleve i løpet av et liv – med familie, venner og i parforhold.
 Jeg tror det alltid er en risiko når man velger å elske dypt.

Paal:
 Brené Brown snakker jo mye om det – at det å våge å elske, er å ta risikoen for å bli såret og være underforstått med det.
 At det er to sider av samme mynt.

Kine:
 Hvor går grensen mellom kjærlighet og selvutslettelse?

Paal:
 Selvutslettelse er et stort ord. Det er på en måte den mest ultimate «nei, det vil vi ikke».
 Men når man sier «hvor går grensen», så er den aldri en klar strek. Den er individuell og flytende.
 Men jeg vil si at hvis du begynner å miste deg selv, da har du begynt å tråkke over den streken.

Kine:
 Ja, og det kan jo skje på mange måter.
 Som oftest er det ganske subtile tegn.
 Man kan kjenne en liten følelse av at noe ikke er helt som det skal være.
 Man kan kjenne det i tankene, i hjertet – en mangel på kjærlighet, det å bli sett.
 Man kan kjenne det i hodet, når tankene begynner å lure på «hva er det som skjer, hvem er jeg?»
 Det finnes mange måter å merke det på når selvutslettelsen begynner.
 Veldig få er klar over at det er det som skjer.

Paal:
 Det er akkurat det – det er vanskelig å oppfatte før det er for sent, før det allerede har begynt å gå nedover.

Hvilke sår fra tidligere relasjoner tror du fortsatt lever i deg i dag?

Kine:
 Mange.
 Vi har jo snakket om det her med triggere.
 Jeg sitter med mine, og du sitter med dine.
 Kanskje du har færre enn meg, vil jeg tro.
 De her sårene fra tidligere forhold – det jeg kan peke på, er nettopp triggerne.
 De er sterke i meg fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd.
 Det lever ganske sterkt i meg, og det gjør noe med hele meg.
 Det er mange sår, og de er ganske like – en slags rød tråd i dem alle.
 Når én trigges, så kommer som oftest alle.
 Du som coach vet jo litt om akkurat det der.

Paal:
 Ja, det er jo noe i NLP som heter «stacking».
 Det kan brukes både positivt og negativt.
 I NLP brukes det positivt, men når det gjelder traumer og triggere, fungerer det negativt.
 Hvis flere traumer er ganske like, og det ene trigges, så følger resten med samtidig.
 Da blir det en symbiose av triggere som utløses, fordi traumene har vært like.
 Så det forstår jeg veldig godt.

Hva har det lært deg om deg selv?

Kine:
 At jeg har en del å jobbe med.
 Vi jobber jo litt kontinuerlig – litt i rykk og napp nå.
 Tidligere jobbet vi mer intensivt med det.
 Men det jeg har lært, er at jeg fortsatt har en vei å gå med meg selv.
 Jeg har en del usikkerhet, som nok er et resultat av hva jeg har vært gjennom – av hva jeg har blitt fortalt, og hva andre har ment at jeg var.
 Og det har lagt igjen noen stygge usikkerheter.
 Som for eksempel: Er man bra nok? Fortjener man kjærlighet?
 Hva er min plass i verden? Hva skal jeg være fremover?
 Mye usikkerhet på hvem jeg er og hva jeg fortjener.
 Så ja, jeg har fortsatt en vei å gå. Men jeg er på vei.

Hvordan oppdager man forskjellen på å elske noen og å trenge dem for å føle seg hel?

Paal:
 Det minner meg om når folk sier: «Her er min bedre halvdel.»
 I coaching og selvutvikling sier man jo at man først må bli hel selv – og så kan man gå inn i et forhold.
 Søk først å bli hel selv.

Kine:
 Jeg tror vi er mange – meg og deg inkludert – som har hatt forhold der vi har følt akkurat det der.
 At man trenger noen til å fylle et tomrom.
 Det er kanskje forskjellen på å elske og å trenge.
 For det er en stor forskjell.
 Når man har jobbet med seg selv, vet man sine grenser, sine triggerpunkter, hva man aksepterer og ikke.
 Jeg tror det er et sårbart tema for mange.
 Vi er i en digital verden, og mange sier: «Jeg møter alltid noen som ligner på den forrige.»
 Det tror jeg handler om at man ikke er hel i seg selv, og dermed overser de røde flaggene.
 Men det er mulig å være to hele mennesker som finner hverandre.

Paal:
 Ja, og det er en helt annen opplevelse.

Er det mulig å møte kjærlighet uten frykt etter at man har blitt såret?

Kine:
 Ja, det vil jeg si. Det er mulig – men det krever litt jobbing.
 For blir man såret og skal tørre å gå inn i noe nytt, må man være sårbar.
 Men det er absolutt mulig.

Paal:
 Det handler egentlig om å tørre igjen.

Hva skulle til for at du turte å åpne hjertet igjen etter at det hadde blitt knust?

Paal:
 Hva som skulle til? Du.
 For jeg hadde egentlig ingen plan om å åpne hjertet mitt. Det bare ble sånn.

Kine:
 Og så fikk du kanskje den verste katalysatoren du kunne fått.

Paal:
 Jeg vil si den beste.

Kine:
 Ja, den som pushet mest.

Paal:
 Ja, men det var det jeg trengte.
 Jeg hadde jo aldri hørt om å «jobbe med seg selv» før jeg møtte deg.
 Så det hadde ikke vært det samme uten deg.

Kine:
 Hvordan kan man kjenne forskjell på gammel frykt og ekte intuisjon i møte med et nytt menneske?

Paal:
 Da skal du være veldig bevisst – og ha god kontakt med kroppen.

Kine:
 Derfor sier jeg – gjør jobben når du går ut av et forhold.
 Vær klar over hvem du er.
 Søker du noen for å fylle tomrommet etter noe som brakk deg ned, eller er du der at du vet hvem du er og hva du vil ha?
 Da går du inn med helt andre steg.
 Men det er en prosess.

Paal:
 Ja, det er en stor prosess.

Hva betyr trygg kjærlighet for deg i dag?

Kine:
 Trygg kjærlighet… Jeg vet ikke om jeg skal si «åpen kjærlighet».
 Jeg kunne kanskje sagt «forutsigbar», men noe i meg sier at det kan ikke bare være forutsigbart.
 Så litt motstridende i meg der.
 Men vi søker jo at det skal kjennes trygt – at det skal føles godt, ikke usikkert.

Paal:
 Tony Robbins sier det fint:
 Når han snakker om menneskelige behov, sier han at vi har både et behov for sikkerhet og et behov for usikkerhet – eller variasjon.
 Vi trenger begge deler.
 Men det betyr ikke usikkerhet som skaper utrygghet, mer variasjon og liv.

Kine:
 Da skjønner jeg hvorfor kroppen min sa én ting og hodet mitt noe annet.
 For meg er trygg kjærlighet åpenhet – særlig i kommunikasjon.
 At man vet hvor man har hverandre.
 Og det gjelder ikke bare i parforhold, men i alle relasjoner – familie, venner, alt.
 For meg handler det om å kunne vokse sammen.

Paal:
 Vi har jo snakket mye om kommunikasjon før, og det kan vel ikke understrekes nok.

Kine:
 Nei.

Tror du vi noen gang blir ferdige med å lære om kjærlighet?

Paal:
 Nei. Aldri.
 Som mennesker kan vi ikke bli utlært på noe tema.

Kine:
 Jeg tror heller ikke det.
 Vi skal ha alle opplevelsene – de gode, de vonde, de sårbare, de fine.
 Alt.

Paal:
 Ja, alt. Tenk så kjedelig livet hadde vært uten mer å lære – da hadde variasjonen forsvunnet.

Kine:
 Bra sagt.

Hva skjer med evnen til å elske andre når man lærer å elske seg selv?

Kine:
 Der er vi jo litt inne på det jeg sa – bli hel i deg selv før du finner noen andre.

Paal:
 Ja, evnen til å elske andre blir mye større.
 Du møter andre på en helt annen måte, og dermed også partneren din.

Kine:
 Kan man gi ekte kjærlighet uten å ha funnet ro i seg selv først?

Paal:
 Ja, det tror jeg.
 Jeg må jo snakke ut fra oss.
 Vi startet jo ikke helt og fullkomment vi heller.
 Det er vi nok ikke i dag heller.
 Men vi har lært underveis.
 Jeg tror man kan finne ekte kjærlighet selv om man ikke har funnet roen helt, men da kommer kanskje kjærligheten litt senere.
 Kanskje begynner det som tiltrekning, og så vokser det etter hvert som man jobber sammen.
 Men mennesker er elskende vesener – vi vil ha omsorg og kjærlighet.
 Så ja, det er fullt mulig.

Kine:
 Hvordan kan egenkjærlighet beskytte uten å bygge mur?

Paal:
 Mye av egenkjærlighet handler om å sette grenser.
 Og det å sette grenser er ikke å bygge mur – det vil jeg påstå sterkt.
 Du vil møte folk som ikke tåler grensene dine og som forsvinner – men det er naturlig seleksjon.
 Da forsvinner de som ikke var ment for deg, og resten blir.

Kine:
 Når folk snakker om å bygge mur, handler det mer om et beskyttelsesverk.
 Men da lukker man kanskje også for kjærlighet.
 Forskjellen er at grenser beskytter uten å stenge, mens murer stenger.
 Og da mister man ofte sårbarheten.

Så – hva betyr kjærlighet i praksis i hverdagen? Små handlinger, ord eller nærvær?

Paal:
 Ja… hva betyr det i praksis?
 Herregud, hvor skal man begynne.

Kine:
 Jeg vil si alt det du nevner – handlinger, ord, nærvær.
 For oss har alt dette vært viktig.

Paal:
 Ja, absolutt.
 Og igjen – kommunikasjon. Snakke om alt.
 Er det noe man ikke forstår, så spør heller for å forstå i stedet for å reagere.
 Det gjør at man er til stede på riktig måte.

Kine:
 Fint.
 Kjærlighet gjør vondt fordi det betyr noe.
 Men midt i smerten finnes et stille rom der vi ser oss selv og lærer hva kjærlighet egentlig er.

Paal:
 For når vi tør å elske igjen etter alt, så er det ikke et tegn på svakhet, men på styrke.
 Og kanskje er det akkurat da hjertet blir sant.

Kine:
 Og det er jo det jeg håper.
 Jeg vil takke for at dere har lyttet, og for at dere deler denne reisen med oss.
 Det er vi utrolig takknemlige for.
 Vi tror fortsatt på én ting – at vi er bedre sammen.
 Vi håper dette har gitt dere noe, og at dere reflekterer litt.
 Våg å være sårbar.

Paal:
 Den er fin. Vær sårbar i forhold til deg selv, og vær sårbar i forhold til andre.
 Kjenn grensene dine – men våg å være åpen for kjærlighet.

Kine:
 Ja. Jeg tror det er en fin avslutning.
 Takk for at dere lyttet – vi snakkes igjen neste uke.

Paal:
 Det gjør vi. Ha det.

Kine:
 Ha det.