Alveskog - Voices of the Soul
Alveskog – Voices of the Soul is not just a podcast; it is a heartfelt journey into the depths of mental health, personal growth, and the human experience. Hosts Kine and Paal, two individuals whose life stories are shaped by transformation, offer honest conversations, deep insights, and a safe space to explore life’s challenges.
Together, Kine and Paal bring their unique perspectives to Alveskog – Voices of the Soul, creating a podcast that is both deeply personal and universally relatable. With openness, empathy, and warmth, they explore themes such as trauma healing, self-development, living with chronic illness, addiction, spirituality, and breaking down the stigma around mental health. Their conversations are raw yet uplifting, offering listeners tools for reflection, learning, and community.
Join us on this transformative journey as we explore the human mind and soul with respect and understanding. Whether you are seeking inspiration or simply a sense of belonging in your own struggles, Alveskog – Voices of the Soul is here to remind you that every soul has a voice worth hearing – and every challenge can lead to growth.
💚 Support us with a donation:
https://podcast.alveskog.com/2463870/supporters/new
Alveskog - Voices of the Soul
Når gamle fortellinger ikke passer lenger
Vi bærer alle på historier om hvem vi er – fortellinger vi lærte tidlig, og som former hvordan vi lever, elsker og ser oss selv.
I denne episoden utforsker vi hvordan gamle fortellinger kan begrense oss, og hvordan vi gradvis kan skrive vår egen – med mer sannhet, varme og frihet.
Instagram @alveskogvoicesofthesoul
TikTok @alveskogpodcast
Email: post@alveskog.com
www.alveskog.com
Music by Oleksandr Stepanov from Pixabay.
Paal:
Velkommen tilbake til Alveskog – Sjelens stemmer.
I dag skal vi snakke om historiene vi forteller oss selv, om hvem vi er, hva vi kan få til, og hva vi fortjener.
Kine:
Ja, for mange av oss lever jo med gamle fortellinger som ble skapt lenge før vi visste hvem vi egentlig var.
Noen beskytter oss, og andre holder oss fast.
Så, Paal, vi kan jo ta noen refleksjonsspørsmål til den som lytter, egentlig, og så fyller vi bare inn hvis vi har noen sidegreier.
Det første er: Hvilke historier ble du fortalt om hvem du var som barn?
Hvilke historier ble jeg fortalt om hvem jeg var som barn?
Jeg må vel si at mine foreldres beskrivelse av meg var et barn som var glad og…
Kanskje litt… ja.
Jeg ble fortalt at jeg var musikalsk, kunne mye språk.
Jeg var et barn som hadde veldig mye omsorg.
Mye i en positiv forstand.
Men så hadde jeg også en annen del i familien som kanskje så på meg som en byrde.
Om ikke en byrde, så kanskje noe som var plagsomt.
Det ble jo aldri sagt direkte, men mer vist med indirekte ting.
Enn du, Paal?
Har de sagt noe om hvordan du var som barn, eller tenåring for den del?
Paal:
Som barn så tror jeg jeg var ganske…
Normalt barn.
Relativt i hvert fall.
Kanskje ikke så “normalt” som tenåring, nei.
Men det er et litt vanskelig spørsmål, for historiene du har blitt fortalt, det skaper jo identiteten vår.
Jeg er sånn, og jeg er sånn.
Og veldig mye av det vi skal snakke om i dag, er ting som er med på å skape den identiteten, altså det vi tror vi er, fordi vi enten har fått høre det, eller lært det, eller noen har fortalt oss at vi må være det.
Kine:
Er det noen ting du kommer på at du ble fortalt at du måtte være?
Paal:
Stille og snill og høre etter.
Det er liksom det jeg kommer på.
Kine:
Jeg husker at jeg fikk fortalt en ting som enda sitter i meg i dag.
Og på sett og vis er det en fin greie.
Samtidig kan den være litt tvetydig.
Det var at når de voksne prater, så skal du være stille og lytte.
Eller: når de som er eldre snakker, så skal du være stille og lytte.
Man kan se på det på en fin måte.
Men hvis et barn oppfatter det som at de eldre har siste talerett, for eksempel, eller at når de eldre snakker, så skal det respekteres, da kan det skape en konflikt i voksen alder, for eksempel.
Det er også en ting som går litt sånn: “Det vi voksne sier, det er det som gjelder.”
Det er det siste.
Når de voksne har sagt noe, så blir det sånn.
Den tror jeg kanskje du har fått høre på også, eller om ikke direkte, så hadde dere det veldig sånn at noen hadde siste ordet.
Paal:
Ja, det hadde vi, og da hadde vi jo ikke noe vi skulle ha sagt, nei.
Kine:
Nei, det er bra sikkert.
Det er et oppfølgingsspørsmål her, og det er: Hva lærte du at du måtte være for å bli likt eller elsket?
Det hører jo litt til barndom.
Paal:
Ja, ganske overlappende egentlig.
Men hvis det er noe som virkelig sitter limt i hodet på meg, så er det ordet “lydig”.
Du skal være lydig.
Og det var jo dratt rett ut av Bibelen.
Det var jo der mine foreldre tok det fra.
For det står jo der at barn skal være lydige.
Så det er vel det som sitter igjen mest, tror jeg.
Kine:
Kan du huske når du første gang følte at du måtte skjule noe av deg selv for å passe inn?
Paal:
Jeg vet ikke om jeg kan huske første gang, men jeg vet jo at det er noe jeg har gjort hele veien.
Og man skjuler forskjellige ting på forskjellige arenaer.
For mine foreldre så skjulte jeg så godt jeg kunne, i hvert fall en stund, at jeg heller ville være “av denne verden”, som de kalte det.
Og for kompiser, klasse og skole og sånne ting, så skjulte jeg så godt jeg kunne at jeg ble oppdratt religiøst og i en streng religion.
Så det var litt forskjellig ut fra hvor man var og hvem man var sammen med.
Kine:
Ja, ikke sant.
Paal:
Hvilken rolle tror du du tok i familien din?
Den sterke, den snille, eller den som forsvant litt?
Kine:
Jeg tenker nok at jeg var den snille, men ettersom jeg vokste opp, så begynte jeg nok å se at jeg var den som forsvant litt.
Jeg er jo veldig glad i familien min.
Jeg har igjen to søsken av tre.
De vil jeg si var ganske sterke personligheter, og er det enda i dag.
Pappa var en veldig sterk personlighet.
Han hadde jo sine ting, og måten han var oppdratt på.
Og mamma var nok den som på en måte bar familien.
Så jeg vil kanskje si at jeg var den snille, ja.
Det var vel kanskje litt av alt.
Men samtidig følte jeg nok at jeg forsvant litt, fordi jeg hadde mye sterkere personligheter rundt meg.
Og du da?
Paal:
Litt sånn spesiell familiesituasjon med tre brødre hjemme som var mye eldre.
Som var ungdommer mot å bli veldig voksne, mot å bli myndige.
Mens jeg og søsteren var åtte, på klart…
Med tre års mellomrom, der jeg er eldst av oss.
Jeg og hun var jo…
Kanskje litt jevne.
Hun var jo litt mindre, men vi hang mye i lag da vi var små i hvert fall.
Så, ja…
Jeg vet ikke om det går an å si noe om det egentlig.
Kine:
I forhold til hvilken rolle du følte du hadde?
Paal:
Nei.
Det synes jeg er vanskelig.
Som liten var jeg nok snill.
Jeg føler ikke at jeg var den som forsvant, den sterke… nei.
Den gikk ikke igjen i den heller.
Kine:
Nei.
Vi ser jo at det er forskjellig ut fra hvordan vi har vokst opp.
Det er jo litt sånn at når vi forteller oss selv de samme historiene igjen og igjen, så blir de jo til virkelighet.
Paal:
Ja.
Ordene vi bruker om oss selv former jo hvordan vi ser på verden og hvordan vi møter den.
Kine:
Det er jo et spørsmål her som går på: Hvilke ord bruker du om deg selv, og hvem lærte deg å bruke dem?
Paal:
Ja, det er jo noe som har forandret seg over tid.
Fra — uten at jeg visste at jeg brukte ord om meg selv — at det var veldig destruktivt og veldig mørkt, til å i dag være mye mer positivt og oppløftende, selv om det detter bak innimellom til negativt.
Og det gjør det jo, absolutt.
Men da handler det om å fange opp det, og gjøre så godt man kan med å gjøre noe med det.
Kine:
Vet du hvem som lærte deg det, på en måte?
Paal:
Nei, ikke det negative som jeg har hatt før, nei.
Det vet ikke jeg.
Kine:
Tenker du at det livet du levde, har hatt sitt å si i forhold til…?
Paal:
Jeg tenker jo at den veien jeg tok etter at jeg brøt ut fra religion og sånne ting, som var veldig sånn “warpath”, den brakte med seg mye hardt, mye harde ord, mørke måter å tenke på og leve på.
Så jeg tenker at mye kommer derfra.
Det tror jeg nok.
Det er jo ganske forklarlig.
Jeg tror ikke det er sånn at noen har sagt til meg at “du er sånn, så derfor…”
Jeg tror ikke det er den veien, akkurat.
Hva sier du til deg selv når noe går galt?
Kine:
Jeg er vel ganske kritisk, det vil jeg si.
Jeg er ikke noe snill med meg selv når ting går galt, og det har jeg jo snakket om før.
Jeg er en overtenker.
Jeg funderer mye, jeg spekulerer på mye.
Jeg er absolutt ikke den som er snillest med meg selv.
Jeg tror rett og slett at jeg er for kritisk.
Jeg har en hjerne som har opplevd litt, og har opplevd ting i barndom også som jeg tror henger med meg.
Jeg har levd et liv der jeg har drevet etter å være kanskje perfekt, eller tilsvarende perfekt, i alt jeg gjør, og da blir man vel kanskje automatisk litt selvkritisk.
Det skal ikke så veldig mye til hvis man ikke får til det man skal.
Enn du?
Paal:
Nei, altså, vi har jo snakket litt om dette — kanskje ikke på podcasten, det er jeg litt usikker på.
Men vi har snakket om at jeg har en evne, og det er at jeg jobber med et problem, og hvis jeg tar pause eller er ferdig, så legger jeg det til side, og så gjør jeg noe annet.
Og da eksisterer ikke det problemet i hodet mitt.
Og det har jeg nå lært at er en ganske sjelden egenskap.
Kine:
Ja, og det er en fin egenskap.
Paal:
Ja, det er jo det.
Og det er ikke sånn at jeg kan lære noen hvordan jeg gjør det, for det er bare sånn jeg er skrudd sammen.
Jo da, jeg kan ha ting jeg går og funderer på som kan gi meg stress og sånne ting, men stort sett så jobber jeg med problemet og legger det bort, og så finner jeg på noe annet.
Kine:
Men hva sier du til deg selv når noen ting går galt?
Paal:
Når noe går galt: Enten “nå tar vi en pause, og så prøver vi senere”, eller “her er jeg uenig”, eller “ok, du prøvde, og neste gang så har du erfaring neste gang du prøver”.
Det er jo de positive.
Men så har du de negative, og da er det litt mer sånn… nei, her er jeg… kan jo bare skje til… det er jo feil i alle fall.
Men stort sett vil jeg si at jeg klarer å holde meg positiv.
Kine:
Har du alltid vært sånn?
Paal:
Nei.
Kine:
Nei.
Paal:
Det har jeg ikke.
Eller, jo — jeg har hatt et snev av det hele veien, i det at jeg aldri har gitt meg hvis jeg har bestemt meg for noe.
Det gjelder jo musikkarrieren jeg har hatt, det gjelder andre ting.
At jeg alltid har nådd mål, og jeg har jobbet knallhardt for å nå dem.
Så jeg har hatt den greia der, bestandig.
Og så er jeg vel litt ubevisst på hvordan jeg egentlig har snakket til meg selv oppi det.
Det er jeg litt usikker på.
Kine:
Ja, det er en ærlig ting, tenker jeg.
Paal:
Men det må jo ha vært noe positivt selvsnakk, i og med at jeg har klart å drive meg selv så langt, vil jeg tro.
Jeg har jo brukt pisk da… men det tror ikke jeg.
Kine:
Det står jo her som et tilleggsspørsmål, og det er: Kan du legge merke til setninger som stadig går igjen, som “jeg må bare” eller “jeg burde”?
Og det tror jeg faktisk er en ting som veldig mange legger på seg.
Meg selv inkludert.
Jeg kan være så hard med meg selv også — det å si “jeg burde” eller “jeg må”.
Paal:
Vi snakket jo litt om det i forrige episode… nei, det var på den siste engelske: “should” — “burde”.
Da er det et tegn på at det ikke kommer fra deg selv, men at det kommer fra noen andre.
Det er ikke dine ord, egentlig.
Kine:
Nei.
Så det er en sånn ting å være oppmerksom på.
Hva ville skjedd hvis du begynte å snakke til deg selv på en mykere måte? Kommer neste spørsmål her.
Paal:
Ja, kanskje du vil svare først?
Kine:
Jeg tror nok at man får en… eller, jeg kan si — jeg vet man får en annen balanse på innsiden.
Det gjør noe — jeg vil kalle det nesten litt magisk — fordi du får en helt annen ro.
Og man får kanskje i enkelte situasjoner et litt annet blikk på situasjonen man står i.
For meg er det veldig godt å være positiv og gi meg selv gode ord når jeg står i situasjoner, eller når jeg er kritisk.
Paal:
Det er jo aldri feil å være mild og bruke gode ord til seg selv.
Det kan ikke slå feil.
Kine:
Det er jo litt rart hvordan gamle historier kan henge igjen, selv når vi egentlig vet bedre.
Paal:
Ja.
Som om hjertet faktisk har skjønt det, men kroppen fortsatt lever etter gamle mønstre.
Kine:
Eller lever etter det gamle.
Har du kjent på øyeblikk der du innså: “Dette er ikke meg lenger”?
Paal:
Både ja og nei.
Jeg vil si at jeg ikke gjorde det på en veldig lang tid.
Jeg har gått noen år litt i halvblinde.
Vi snakker jo om det med bevissthet innimellom, og noen skjønner sikkert hva vi mener, mens noen tenker sikkert: “Hæ, hva er det?”
Det er jo bare at man blir klar over.
Jeg har gått mye av livet mitt i en veldig ubevisst tilstand.
Og så er det jo litt sånn at når du blir bevisst, eller du blir klar over hvem du egentlig er, kanskje du kjenner at ting ikke harmonerer i livet, man vil ha en endring — sånne ting — da har jeg fått det: “Dette er ikke meg lenger.”
Når jeg kan se tilbake på ting, se på ting jeg er ferdig med, se på ting som har preget meg over lengre tid…
Og så må man gjøre jobben, som vi har snakket om tusen ganger.
Gjør jobben, ta stegene, lære seg det med å puste og høre på hva som foregår på innsiden.
Så vil man faktisk komme til et punkt — det gjelder de fleste — der man sier: “Her er jeg ikke mer lenger.”
Kine:
Jeg har en litt annen opplevelse av det.
At jeg føler jeg kom til det punktet når jeg innså: “Jeg har ting jeg må jobbe med.”
Og der jeg kan se på hvordan livet er, eller hvordan jeg lever, og bare si: “Dette er ikke meg lenger. Sånn kan ikke jeg være lenger.”
Og så begynner man jobben.
Jeg hadde kanskje litt mer den opplevelsen.
Paal:
Men kanskje kan man ha begge?
At man får en litt sånn: “Dette er jeg ikke mer lenger, dette er jeg ferdig med, så nå må jeg begynne å gjøre jobben.”
Eller: “Nå har jeg gjort jobben, og jeg kan si ‘det er ikke meg lenger’.”
Det er litt to forskjellige situasjoner, men de kan jo komme begge, tenker jeg.
Kine:
Absolutt.
Paal:
Hva var det som fikk deg til å stille spørsmål ved din egen historie?
Kine:
Altså, når man ser på det man kaller sin historie — hvis vi tenker i coaching — når vi snakker om “din historie”, så er det det vi anser som den versjonen du ønsker å fortelle om deg selv.
“Dette er meg, dette er det jeg har vært gjennom, og dette er hva det har gjort med meg.”
Og den historien kan du endre ved å endre på hvordan du ser på det som har skjedd med deg, hvordan du bruker det som har skjedd med deg, og hva sluttresultatet av det som har skjedd med deg blir.
Sånn kan du endre din historie.
Og dermed velge en ny historie som du forteller til folk når de spør hvem du er.
Det er jo det coaching mener med “din historie”.
Og det var det et ganske stort avsnitt om i utdanningen.
Så jeg vil si at når jeg har endret… Hva var egentlig spørsmålet nå?
Paal:
Hva var det som fikk deg til å stille spørsmål ved din egen historie?
Kine:
Det var jo det at når jeg forteller min historie, så ser jeg at den ikke — i mangel på et godt norsk ord — “server” meg lenger.
Så må jeg se på ting på en ny måte, slik at jeg kan fortelle historien min på en måte som er mer til hjelp, både for meg og for andre.
Paal:
Jeg tror jo at det å stille spørsmål ved egen historie… det tror jeg jeg har hatt noen faser på.
En stund så var jeg min historie — langt inn i beina var min historie det som hadde skjedd med meg og alt jeg hadde vært gjennom.
Så gjorde man jobben, og så kan man få noen små drypp der man kjenner at den historien kommer og tar litt tak, og prøver å hente inn litt.
Og så er det kanskje å si — om du ikke klarer å komme dit at du sier “det var en del av min historie” eller “det var noe som har skjedd med meg”…
Jeg tror vi kommer til det punktet etter hvert, hvis vi jobber litt mer.
Kine:
Det er jo — jeg tror det er i psykologien man sier at det er forskjell på hva som har skjedd deg og hva du er.
Det er to forskjellige ting.
Du er ikke det som har skjedd deg.
Paal:
Nei, og det var kanskje litt som du sier: I det øyeblikket du ser at historien din var noe som skjedde — det er ikke hvem du er — da kan du begynne å fortelle den på en litt annen måte.
Det er jo sånn at de som kommer ut og sier: “Her er meg, her er min historie”…
Og noen ganger kan man si: “Ok, man eier sin historie også.”
Det er jo en måte å presentere seg selv på: “Jeg har vært gjennom det. Her er min historie. Jeg eier min historie.”
Men jeg tror det skjer noe i det øyeblikket du går over fra å stå “her er jeg”, og fortsatt…
Du kan gå ut av den og si: “Det er en del av min historie, og den eier jeg.”
Jeg håper det ikke ble rotete nå.
Kine:
Neida.
Men hvorfor tror du vi holder fast ved fortellinger som gjør vondt, og hva er vi redde for skal skje hvis vi slipper taket i det?
Paal:
Da kan jeg jo egentlig bare svare for meg personlig.
Jeg vet ikke om det er sånn for andre, men jeg tror det handler litt om identiteten.
For har du opplevd mye vonde ting, så har du kanskje fått så mye bekreftelser på at det er akkurat der du er…
Det har vært så vondt og så smertefullt at det føles som om det sitter fast — at det har blitt en del av deg, eller at det sitter fast i kroppen din.
Kroppen, hjernen, har et minne av hva som har skjedd, og det tror jeg det blåser litt fast på.
Det var noe sånt for meg i hvert fall.
Litt en redsel for å faktisk si “jeg er det” — eller “jeg var det”.
Selvfølgelig ville man komme ut av smerten — det ville jeg jo — jeg ville ut av smerten.
Men det var også litt vanskelig, fordi man blir vant til smerten.
Man kan den smerten.
Kine:
Vi snakker jo en del om at det er den kjente plassen.
Det er faktisk komfortabelt å være der.
Paal:
Ja, uansett hvor vondt det er, så er det det du kan.
La oss si du har hatt mange år med partnervold, og så sier folk: “Men hallo, gå.”
Det er ikke så enkelt.
Du lever det, du puster det, du er det — du har blitt en del av det.
Og det å skulle gå ut er faktisk en utrolig skummel ting.
For det betyr at du må starte helt på nytt.
Du må fjerne deg fra det du har gjennomgått.
Du skal fjerne deg fra de rammene du kanskje har hatt i alle de årene.
Og det er klart, vi mennesker er også litt vanedyr.
Kine:
Veldig.
Paal:
Til og med på vold kan vi bli vanedyr.
Kine:
Ja.
Det er vant, det er kjent.
Og det å skulle gå ut av det, helt personlig — det er skummelt.
Paal:
Og det ser vi jo gang på gang.
Kine:
Ja.
Paal:
Det er jo det alle forteller.
Nei, det er ikke så enkelt som å faktisk bare gjøre det.
Kine:
Nei.
Så jeg tror nok at vi holder litt fast i det, fordi om det gjør vondt, så er vi vant til det — vi kan det.
Er det noe du er redd for skal skje hvis du slipper taket i din gamle historie, eller har du noen gang kjent på det?
Paal:
Jeg har ikke kjent på frykt for å slippe taket, men jeg visste ikke om noe annet.
Jeg visste ikke om en annen måte å være på i verden.
Jeg visste ikke at det gikk an.
Kine:
Nei.
Paal:
Og jeg tror kanskje vi mer er på bevisstheten der enn vi er på frykten for å slippe.
Men så skal det sies at når man begynner å gjøre den jobben, og man har ting man skal gjennom — ja, det er skitskummelt.
Det er det.
Kine:
Ja.
Har du noen gang kjent på skam over å ville være annerledes enn det folk forventet av deg?
Paal:
Ja, det må jeg vel si.
For folk har jo som oftest noen forventninger til deg, uansett hvem du møter.
Jeg har jo gått alle de ville veiene som alle sammen sa at “den veien må du ta”.
Så jeg har absolutt kjent på skam.
Og så er jeg jo der nå i mitt liv at jeg har valgt å være det stikk motsatte av hva folk forventer av meg.
Kine:
Kjenner du på skam over det i dag, da?
Paal:
Nei, ikke i dag.
Jeg gjorde det i en periode.
Fordi det var litt sånn: “Ok, men hvis jeg ikke møter dine forventninger til hva du forventer at jeg skal være, så skuffer jeg deg. Da ble det ikke det du hadde tenkt eller ønsket for meg.”
Men jeg tror at på veien til å finne seg selv og sin vei, så må man nesten tenke: Det er ikke mitt problem.
Det høres kanskje litt hjerterått ut…
Kine:
Men det er litt sant.
Paal:
Men det er litt sant, ja.
Du må finne ut hva som er deg, hva som er din historie, hva du vil — og så si: “Jeg er med.”
Og samtidig, på veien, vil du møte noen som sier: “Ja, men det tenkte ikke jeg for deg.”
Kine:
Men det er veldig viktig å huske at vi har ikke ansvar for hva andre syns og mener.
Paal:
Neida.
Kine:
Det er deres eget — og vårt er vårt eget.
Så hva andre syns og mener — jeg vet det er en ting som veldig mange frykter — men det har vi egentlig ingen grunn til.
Paal:
Ja.
Kine:
Sant.
Det å endre fortellingen sin kan jo være ganske vondt, for det kan føles som å miste deler av seg selv.
Paal:
Ja, for identiteten vår er jo bygd rundt de gamle kapitlene.
Men for å vokse, må vi tørre å skrive noe nytt.
Kine:
Så det er et refleksjonsspørsmål her:
Hva gjør mest vondt når man begynner å forandre sin egen fortelling?
Paal:
Hva gjør mest vondt, ja…
Ja, det tror jeg er veldig individuelt.
Kine:
Jeg tror kanskje det er selve endringen i seg selv, da.
Paal:
Ja, og så er det det at man må innom alt det vonde.
Du må faktisk se på det og vri og vende på det, og lage deg en annen fortelling om hva som egentlig skjedde.
Altså: Du må endre din persepsjon på de vonde hendelsene.
Og det er nok ikke nødvendigvis veldig behagelig.
Kine:
Nei, det er det ikke.
Paal:
Men det er veldig nødvendig.
Det er det.
Og tro meg: Det er et annet liv på andre siden av det, altså.
Det er det.
Paal:
Hvordan møter du deg selv i det rommet mellom det gamle og det nye?
Kine:
Da sitter vi midt i jobbingen.
Paal:
Midt i jobbingen.
Kine:
Kanskje litt limboland, vil jeg kalle det.
Fordi da vet man kanskje litt… kanskje litt som vi har snakket om før: Man føler seg kanskje litt identitetsløs, og kan føle at man er litt i limbo.
Hvor skal jeg?
Hva er jeg?
Hva er meg?
Paal:
Og det med identitet har vi jo snakket en del om.
Vi mennesker higer jo etter identitet.
Mister vi en identitet, så jobber vi alt vi kan for å finne en ny.
Men egentlig trenger vi ingen identitet.
Vi er bare oss selv.
99 prosent — i hvert fall i den vestlige verden — tar jo på seg identiteten fra yrket sitt.
Men bare et refleksjonspunkt… du er jo ikke jobben din, du er jo ikke yrket ditt.
Du gjør det, ja.
Du får mat på bordet og tak over hodet, ja.
Men du er ikke det, vet du.
Du er jo deg selv.
Ja.
Det er litt sånn… identitet er en spennende ting å snakke om, synes jeg.
Kine:
Men det er vel kanskje den fasen da man kjenner seg mest identitetsløs.
Fordi man har så mye man skal jobbe med, og man skal finne sin nye vei — ikke minst.
Paal:
Og så mister man identiteten sin, fordi du har vært det som skjedde med deg.
Nå skal du endre alt rundt deg.
Og da mister du identiteten.
Du kan ikke være det lenger.
Kine:
Nei.
Paal:
Ja, det er absolutt en identitetskrise oppi det.
Det er ikke noe tvil om.
Kine:
Hvordan kan vi finne trygghet i forandringen, selv når alt føles usikkert?
Paal:
Ja… ikke være alene.
Ha noen rundt deg.
Ha noen å spare med.
Ha noen å snakke med.
Fortell om det som er vanskelig og det som er ekkelt med det — rundt det.
Alt.
Alt med det.
For det kan føles som en krise.
Det kan føles vanskelig.
Og da tenker jeg, for det første, så er det jo en del fakta oppi det, som kanskje ikke er så lett å godta når du sitter midt oppi det.
Og det er jo det at du gjør jo alt det rette.
Og du gjør ting bedre for deg selv.
Det kjennes kanskje ikke sånn ut.
Men hvis man har det i bakhodet og vet: “At på den andre siden av den jobben her, er noe mye bedre,” så er det en liten trøst i seg selv, tenker jeg.
Kine:
Ja, det var kjempefint.
Vi skal se litt på det med å skrive nye kapittel.
Paal:
Ja.
Vi kan jo ikke slette fortida, men vi kan skrive videre på den med nye ord.
Kine:
Ja, og kanskje handler det om å bytte ut setninger fra “jeg må” til “jeg kan”, fra “jeg burde” til “jeg velger”.
Og det snakket vi jo litt om i sted — det der med “må” eller “burde”.
Paal:
Ja, og da er det litt sånn spørsmål man kan stille seg selv når man jobber med dette:
Hvordan ser din nye fortelling ut?
Hvilke ord vil du bruke i stedet for de gamle?
Hva vil du at historien din skal handle om nå?
Hva betyr det for deg å være forfatteren av ditt eget liv?
Og når føler du deg mest fri til å være deg selv?
Kine:
Jeg tror jo at det viktigste vi kan minne hverandre på, er at det er lov å endre historien sin.
For vi er ikke bundet fast i gamle kapittel.
Paal:
Nei, og kanskje er det nettopp i det øyeblikket — når vi tør å skrive noe nytt — at vi virkelig begynner å leve.
Kine:
Jeg vil gjerne at du som lytter på, tenker litt over: Hva vil du si til ditt yngre jeg, som trodde at den gamle historien var hele sannheten?
Og hvilken ny setning vil du bære med deg videre?
Kanskje du som lytter kan spørre deg selv: Hvilken fortelling lever jeg etter nå, og hvilken vil jeg leve etter fremover?
Paal:
Kjempefint.
Kine:
Sånn. Fint.
Jeg håper vi ikke ble altfor rotete i dag, og jeg føler kanskje vi gikk litt i alle retninger.
Paal:
Ja.
Kine:
Ja.
Men hvis noe er uklart, så spør.
Men noen ganger blir det sånn.
Paal:
Ja.
Kine:
Vi vil jo holde det dere hører — det er det dere får.
Paal:
Ja.
Kine:
Ja.
Paal:
Det er det.
Men da takker vi for i dag.
Det ble en fin samtale, synes jeg.
Jeg tror det er mye matnyttig i “rotet”.
Kine:
Ja da.
Paal:
Da ønsker vi velkommen tilbake til neste episode.
Kine:
Det gjør vi.
Paal:
Takk for i dag.
Kine:
Takk for i dag.