Kine: Hei, og velkommen tilbake til Alveskog – Sjelens stemmer.
 I dag vil vi snakke litt om det som kalles tillit. Tillit til livet, til andre mennesker og til oss selv.
 For mange av oss er det kanskje bare et ord som kjennes både varmt og sårt på samme tid.
 For vi alle har jo kjent på hvordan tillit kan bygges – og hvordan den kan rase sammen.

Paal: Tillit handler ikke bare om å stole på andre.
 Det handler om å våge å leve med et åpent hjerte, selv etter at noe har gjort vondt.
 Og tro på at livet fortsatt vil bære oss, selv når vi ikke har noe bevis for det enda.

Kine: Vi håper jo at denne episoden kan bli en liten påminnelse om at tillit ikke er noe vi har eller mister,
 men noe vi hele tiden vender tilbake til – lag for lag.

Paal: Hva betyr tillit for deg da?
 Og hvordan kjennes det i kroppen når du stoler på noen eller noe?

Kine: Det er jo ganske befriende, vil jeg si.
 Når man stoler på noe, eller på noen, så føles det bra.
 Derimot, når man ikke gjør det, vil det jo være veldig ubehagelig.
 Jeg vet ikke, tillit… Jeg synes kanskje det er litt vanskelig å beskrive det.

Paal: Det er vanskelig å sette ord på.

Kine: Ja, det er mer en følelse, kanskje.

Paal: Ja, men den er jo litt vanskelig å sette ord på.

Kine: Ja.

Paal: Men vi må nå prøve.

Kine: Ja.

Paal: Jeg vet ikke.
 Det er veldig lett å si at det å ikke ha tillit er en ubehagelig følelse – det vet alle.
 Men hvordan beskriver man hvordan det er å ha tillit?
 Det første jeg tenker på, er at litt negative, automatiske tanker og sånne ting forsvinner.
 Det kan jo være et kjennetegn på at man har tillit.

Kine: Ja, jeg vil jo si at det å ha tillit til noen vil kanskje bety i mange settinger at du stoler hundre prosent på dem.
 Det er noe av det første som slår meg – at du har såpass tillit til noen at du kanskje deler mye av livet ditt med dem.
 Så kan vi jo også se på det å ha tillit til at ting ordner seg, for eksempel.
 Det er jo egentlig en følelse av at man bare kjenner at uansett hva som skjer nå, så ordner ting seg.
 Det er jo en form for tillit.
 Det er kanskje det motsatte av å ha angst – å ha tillit til at fremtiden ordner seg.

Paal: Angst er jo en frykt for hva fremtiden bringer, det ukjente.

Kine: Men tillit til det ukjente – det blir jo på en måte…
 De tre episodene vi har laget nå, henger jo litt sammen.
 For her handler det jo om å ha tillit til livet, tillit til at ting blir greit.
 Kanskje tillit handler litt om det også – at man kjenner på den følelsen av at man kan være seg selv,
 og kjenne på at man har tillit til livet.

Paal: Og det er jo utrolig viktig, tenker jeg,
 hvis man har vært gjennom noe som er hardt, tøft, sårende, eller hva det skulle være,
 at man har tillit til fremtiden – det er jo nesten noe man må ha for å komme seg fremover.
 Har du motstand til fremtiden, så vil du på en måte bli stående på samme plass.

Kine: Ja. Har du opplevd å miste tilliten til noen, til livet – eller til deg selv?

Paal: Ja, til alle tre. Absolutt.
 Og det er jo tre veldig forskjellige ting egentlig.
 Der noen har såret deg eller tråkket over noen grenser, eller gjort noe som gjør at du mister tilliten til dem.
 Og som vi var inne på i stad – tillit til livet, tillit til at ting ordner seg, at ting blir greit.
 Som nevnt, det motsatte av angst.
 Tillit til seg selv – da går vi jo på egenverd, egenkjærlighet, troen på seg selv, at man mestrer – og mange sånne ting.
 De tre tingene til sammen utgjør jo et ganske komplekst bilde.

Kine: Jeg tenker jo at når man har noen faser i livet som er veldig vanskelige,
 så vil man kanskje kjenne på at man mister den tilliten litt sånn jevnt over.
 Det tror jeg er ganske vanlig.
 Ser man i tøffe perioder, for eksempel, at enkelte mennesker velger å snu seg bort,
 så kan man kanskje si at man mister tilliten til vedkommende.

Paal: Men så har du dem som i tøffe perioder sørger,
 eller tillater seg å ha sorg over det – men lar det seg lande, og vet at det blir greit.
 Og det er viktig å ha med seg – at å tillate seg å sørge, det skal vi alltid gjøre.
 Det er viktig det også. Vi skal ikke skyve det unna.

Kine: Jeg har jo selv hatt episoder i livet mitt der jeg har mistet litt tilliten til at ting skulle ordne seg.
 Og det er en veldig spesiell følelse.
 Man føler seg veldig alene, og det kan være ganske tungt å komme ut av.
 Vi snakket jo litt om det i forrige episode – det med å la ting få være.
 Det å la ting få lov til å puste der man er.
 Og så er vi nå kanskje over litt mer på det å finne tilliten til at ting ordner seg,
 og at ting blir bra.
 Derfor vil vi snakke litt om det – det å ha tillit til at livet vil bære deg dit du skal.

Paal: Og det er jo en ting, jeg skal ikke si så veldig mye om det – bare nevne det.
 Samfunnet er jo bygd på en måte der de fleste mangler noe.
 Spesielt middelklassen og nedover – de har ofte for lite penger,
 enda med full jobb og alt som er.
 Samfunnet er bygd på at du skal ha frykt for at fremtiden ikke blir grei,
 ikke vil ordne seg.
 Og derfor går jo de aller fleste i en slags konstant fryktmodus.
 Bare en fotnote.

Kine: Ja, det er ikke mye tillit i det egentlig.

Paal: Nei, det er det ikke.
 Hva skjer i deg når du blir sviktet eller skuffet? Hvordan reagerer du da?

Kine: Sviktet? Jeg tror nesten jeg må ta dem litt hver for seg,
 for de har litt forskjellige reaksjonsmønstre.

Paal: Ja, det kan jo være to forskjellige ting også.

Kine: Å bli sviktet – da blir jeg veldig skuffet.
 Selv om svikt og skuffelse er to ulike ting,
 så kjenner jeg at hvis noen svikter meg, blir jeg utrolig skuffet.
 Det er kanskje den verste følelsen man kjenner på,
 særlig hvis det er en person man har hatt mye tillit til.
 Når man blir skuffet… hvordan forklarer man det egentlig?

Paal: Det kan jo være så mange ting. Det er jo så situasjonsbetinget.

Kine: Men svikt – det er liksom hakket kraftigere, på en måte.
 Et svik kan kjennes så ubeskrivelig vondt.

Paal: Helt klart. Hva er reaksjonen din da?

Kine: Jeg har vel en tendens til å lukke meg veldig fort hvis noen svikter meg.
 Jeg har lært meg en ting i livet – og det er at jeg ikke skal bruke tid på folk som svikter.
 Det har jeg lært på den tunge måten,
 og det har gjort at jeg egentlig har null toleranse.
 Det var noe jeg måtte ha for min egen del,
 fordi jeg blir så investert – jeg er så “på” livet og på det jeg har rundt meg,
 at jeg har null toleranse for svik, for eksempel.
 Selvfølgelig, folk kan jo skuffe meg også,
 og det håndterer jeg på en litt annen måte.
 Der kan man fort sette seg inn i situasjonen og prøve å se hva det handler om.
 Men svik er litt annerledes. Der må jeg si jeg har null toleranse.
 Og du, Paal, vi har jo en sånn ting –
 vi vet jo hvor vi har hverandre og er veldig klar over hverandres nulltoleranse.
 Der tenker jeg at tillit spiller mye inn.
 Og vi har jo en avtale oss imellom om at hvis noen av oss kjenner på noe,
 så skal vi si ifra før vi eventuelt svikter den andre.
 Selvfølgelig kan vi komme i situasjoner der vi skuffer hverandre –
 det tror jeg.
 Men svik – der er vi veldig steile, begge to.
 Og det tror jeg nok er fordi vi har erfaring.
 Vi har opplevd at livet kan være ganske tøft,
 og vi vet at det ikke er verdt å bruke masse energi på folk som svikter.
 Enn du da?

Paal: Ja, litt som deg.
 Jeg blir veldig innadvendt hvis jeg blir sviktet.
 Jeg trekker en veldig klar linje,
 og når den er tråkket over, da er det ferdig.
 Da har vi ikke mer å snakke om.

Kine: Nei, det er jo ikke alle som kjenner på at de har disse grensene,
 og det tror jeg er en av grunnene til at vi har snakket så mye om dette –
 selvjobbing, grenser for seg selv, og sånne ting.
 Det er fordi vi har en del erfaringer fra livet der ting har blitt utnyttet.
 Og det er en vond følelse.

Paal: Absolutt.

Kine: Det å miste så mye tillit – til venner, familie, systemet – ikke minst.
 Da kjenner man på at man er alene,
 og må håndtere det derfra selv,
 for så å finne tilliten igjen.
 Jeg tror det er mye derfor vi deler det vi gjør,
 fordi vi har såpass mye erfaring med akkurat dette.

Paal: Ja, absolutt.

Kine: Vi er ganske like på akkurat det der med grenser.

Paal: Ja, jeg vet det.

Kine: Hvorfor er det ofte lettere å gi tillit til andre enn til oss selv?

Paal: Jeg tror det bunner i egenkjærlighet og egenverd.
 De aller fleste sliter nok med egenkjærlighet,
 og det er noe som må på plass for at man skal kunne ha tillit til seg selv.

Kine: Ja, det er kanskje litt som vi har snakket om før –
 det er så mye enklere å gi til andre enn til seg selv.
 Vi går mange mil for dem rundt oss,
 men vi er ikke villige til å gå den samme milen for oss selv.
 Det er kanskje litt det samme med tillit til andre.
 Vi vil så gjerne være godhjertet,
 den som ivaretar og tar folk inn i varmen.
 Jeg tror det er enklere å ha tillit til andre da.

Paal: Og så er det jo noe med egenkjærligheten, ja.
 Men vi er jo våre egne største fiender –
 selvsaboterere uten like.
 Og det er selvsabotasje man må slutte med
 hvis man skal kunne få tillit til seg selv.
 Da må det identifiseres, for det er ikke alltid lett.
 Men se på hva man sier til seg selv når man prokrastinerer og utsetter ting –
 der kan det ligge mye. Bare et tips.

Kine: Hva er forskjellen på blind tillit og bevisst tillit?

Paal: Bevisst tillit – da gir du tillit, men har noen grenser.
 Blind tillit – da stoler du bare,
 og kanskje feier ting som ikke stemmer under teppet.
 Det er i hvert fall det første som slår meg.

Kine: Ja, sånn umiddelbart er det det som kommer til meg også.
 Når du er mer bevisst, er du klar over hvor både du og den andre står.
 Da er man mer våken, og det gir en annen form for tillit.

Paal: Ja.

Kine: Hva hjelper deg å mykne opp når du kjenner at du blir mistenksom eller lukket?

Kine: Jeg må jobbe ganske mye med meg selv.
 Jeg trenger tid til å reflektere og være litt i bobla mi
 for å skjønne situasjonen.
 Jeg kan være en tenker – noen ganger destruktiv –
 så jeg må passe på å ikke bli værende for lenge i den bobla.
 Jeg tror jeg må minne meg selv på at det er trygt,
 at alt ordner seg,
 og at det som ikke blir som jeg har tenkt,
 kanskje ikke var ment å være sånn.
 Det hjelper meg. Hva med deg?

Paal: Jeg trenger påminnelser, rett og slett.
 For hvis jeg havner der, så er det fordi jeg har glemt.
 Glemt at ting er trygt, og at ting er greit.
 Så jeg trenger påminnelser.

Kine: Trenger du det mer fysisk fra andre,
 eller er du flink til å minne deg selv på det?

Paal: Hvis jeg klarer det selv, så er jeg heldig –
 men det er ikke alltid jeg gjør det.
 Jeg har blitt flinkere til å fange det opp,
 og for eksempel si fra til deg hvis jeg begynner å miste fotfestet.
 Da får jeg en påminnelse fra deg – og det hjelper veldig.

Kine: Ja, noen ganger trenger man det.

Kine: Hvilken rolle spiller kontroll i forhold til tillit, tror du?
 Og hva prøver vi å beskytte oss mot?

Paal: Kontroll er vel det motsatte av tillit, er det ikke?

Kine: Jeg vet ikke.
 For når vi snakker om bevisst tillit,
 så har man jo på sett og vis en viss kontroll.
 Når man vet hva den andre og du selv står for,
 da er tilliten sterk.
 Men da har man også en form for kontroll –
 for man vet hvor man har både seg selv og den andre.

Paal: Ja, jeg tenkte mer på tilliten til livet og fremtiden.
 Hvis man prøver å kontrollere hva som skjer og hvordan,
 så blir kontroll det motsatte av å slappe av og ha tillit.

Kine: Hva tror du vi prøver å beskytte oss mot da?

Paal: Det ukjente. Frykt for det ukjente.

Kine: Hvordan kan vi lære å lene oss på livet, selv når vi ikke vet utfallet?
 Jeg tenker det er ganske vanskelig, faktisk.
 Og som vi har sagt før – bruk tid på det.
 Folk som har vært gjennom transformasjoner i livet,
 enten ved smerte, brudd, tap eller endringer,
 de trenger tid.
 For ingenting skjer over natta.

Paal: Nei.

Kine: Så hvordan lærer vi å lene oss på livet?
 Ha tillit.
 Det er egentlig vanskelig å få tak på –
 men det handler igjen om tid.

Paal: Ja, absolutt.

Kine: For det er jo en prosess, egentlig.

Paal: Det er det.

Paal: Hva betyr det å ha tillit til egen vei, også når den er uklar eller uforutsigbar?

Kine: Det kommer liksom tilbake til det samme –
 at man må lene seg inn i det og stole på at det som kommer,
 er til det beste.
 Det trenger kanskje ikke å se ut som du har tenkt.

Paal: Nei, og det er jo det vi prøver å kontrollere –
 vi skal ha kontroll på alt, på veien, på resultatet.
 Men ofte når man setter seg et mål,
 så kommer man dit på helt andre måter enn man trodde.
 Veien blir til mens du går,
 men du må ikke insistere på hvordan det skal se ut.

Kine: Det å ha tillit til sin egen vei når den er uklar –
 det handler igjen om å stole på at det blir greit,
 selv om det tar tid.
 Vi mennesker har det litt travelt.
 Ting skal på plass med én gang,
 men alt dette – heling, aksept, tillit – det tar tid.

Paal: Det er et godt ordtak som brukes mye i business:
 De fleste overvurderer hva de får til på ett år,
 men undervurderer hva de får til på ti.
 Den er fin.

Kine: Har du noen gang erfart at noe ble bedre da du slapp taket og lot livet vise deg veien?

Paal: Ja, absolutt.
 Men det er ikke lettere for oss enn for andre.
 Det er konstante tilbakeslag, påminnelser og arbeid hele veien.

Kine: Livet er litt som en berg-og-dal-bane.
 Når man jobber med seg selv, lærer å stole på livet igjen,
 så går det i bølger.
 Det er ikke en rett linje.

Paal: Nei, absolutt ikke.
 Men én ting jeg kan skrive under på –
 hvis du setter deg et mål uten å insistere på hvordan veien skal være,
 så når du det.
 Det har jeg gjort.
 Det ble ikke som jeg trodde,
 men resultatet ble det samme.
 Så ja – det funker. Trust me.

Kine: Har litt god erfaring der, ja.

Paal: Ja.

Kine: Hvordan kan vi hjelpe hverandre til å føle oss trygge nok til å stole igjen?

Kine: Jeg tenker at det handler om å være genuint seg selv.
 På denne reisen vi snakker så mye om,
 handler mye om å vende tilbake til seg selv.
 For verden responderer annerledes når du er ekte.
 Ja, du vil møte folk som ikke takler det –
 men som du sier, Paal: De er ikke dine.
 De vil forsvinne.
 Den beste måten å hjelpe andre på er å gå veien med et ekte hjerte.
 Vær deg selv hundre prosent.
 Vi vet jo selv hvordan det føles å bli sviktet eller miste tillit,
 så vær den personen som gir tillit.

Paal: Ja, det var akkurat det jeg skulle si.
 Vær et speil.
 Hvis du ønsker at noen skal vise deg tillit,
 så vis dem tillit.
 Vis andre at du er til å stole på,
 så vil du få det samme tilbake.
 Det er et speil – og det vet vi virker på alle områder.

Kine: Tillit er litt som å strekke ut hånda,
 uten å vite helt om noen vil ta imot den.
 Det krever både mot, sårbarhet og visshet om
 at selv om det gjør vondt noen ganger,
 så er det verdt det.

Paal: Vi kan ikke leve helt hvis vi lukker oss for alt som kan gjøre vondt.
 Da lukker vi oss også for alt som kan bli vakkert.
 Tillit er ikke å vite – men å tørre å gå likevel.

Kine: Kanskje vi kan øve oss litt på det –
 å lene oss litt tilbake,
 puste,
 og la livet bære oss litt igjen.
 Ikke fordi alt er trygt,
 men fordi vi fortjener å kjenne oss levende.

Paal: Takk for at du har delt denne stunden med oss.
 Vi håper at du kanskje kjenner litt mer ro,
 og et lite snev av tillit –
 til deg selv og til det som er i bevegelse.

Kine: Da vil jeg si takk for at dere har vært med.
 Ta vare på lyset i deg,
 og vit at du aldri faller helt sammen.
 For livet bærer deg – selv når du tviler.
 Takk. Så sier vi takk for oss.

Paal: Det gjør vi.

Kine: Og som vi alltid bruker å si –

Paal: Vi er bedre sammen.